Jeg Margrethe
Brandsæter har nå kommet hjem til Norge etter 4 år som misjonær i Thailand. Jeg
jobber fremdeles 30 % i Thailand og 70% i Norgestjeneste her i Norge. Det er nå
over fire måneder siden vi flyttet hjem. Ungene er i gang på skole og koser seg
i snøen. I begynnelsen av November dro jeg til Thailand. Det var også som å
komme hjem. Da jeg vandret i området rundt Lovsangs hjemmet hørte jeg unger som
ropte: der er Margrethe, noen sjenerte andre kom og kastet seg i armene mine.
Jeg har tre egne barn hjemme men noen hundre som jeg har fått låne og blitt
glad i i barnehagene i Thailand.
Det er fantastisk å
komme ned å se forandringene hos ungene. Jeg var med på hjemmebesøk i vår når
vi skulle velge hvem som skulle få begynne. Jeg måtte flere ganger finne frem
bilder fra da og høre om dette virkelig er samme unge. Er denne livsglade og
tillitsfulle ungen den forskremte fugleungen som bor i dette pallehuset.
Hvordan går det med
jenta med den gamle faren? Hun koser seg i barnehagen men det skjærer i hjertet
i levere henne til den berusete halvsøsteren som henter henne.
Lærerne og de eldste
barna har akkurat vært en dag på en Internasjonal skole. Ungene fikk en
fantastisk utflukt mens lærerne fikk se hvordan pedagogikken vi har snakket om
ble gjort i praksis. Vi er veldig
heldige som har fått denne store skolen med på laget vårt. De vil veilede våre
lærere og vi får komme jevnlig på besøk. Vi har fått arvet deres gamle møbler
og lærerne har hjulpet oss å omorganisere klasserommene våre. Det var spennende
å være med å legge om pedagogikken til at ungene får mere medbestemmelse. Nå
får ungene selv velge hva de vil leke med. I begynnelsen ble det litt kaos men
ganske snart senket roen seg. Nå krangler ungene mindre, de kan sette seg stille ned, konsentrere seg, bla i bøker eller pusle. Barna ble fort flinke til å rydde
opp etter seg. Nå har de tid til å sitte ned å leke istedenfor å passe på at
andre ikke skal stjele de klossene som de hadde klart å få tak i.
Vi ser også at det blir større rom for rollelek. Det er herlig å være tilstede når 1.5 åringen løfter koppen til munnen for første gang og later som hun drikker. Den dagen burde vi feire. Da har hun knekt koden å late som. Da kan hun gjøre som hun vil. Og om noe blir skummelt, trenger hun ikke tape ansikt. Hun trenger bare endre leken. Det er ikke bare ett svar som er riktig her og språket kan få utvikle seg fritt. Lærerne lærer nå å være med i leken, snakke og stimulere barna. De slepper å bruke tiden på å kontrollere og megle.
Nå kan barna virkelig få drømme om en fremtid.