mandag 29. november 2010

N- en stipendelev

N er en tenåringsjente som bor i nabolaget til Lovsangshjemmet. Hun har gått på fritidsklubben vår i mange år nå. I alle år har hun måtte passet på småsøskenene sine så de har også vært med på senteret. Først de to tvillingbrødrene og etterhvert lillesøsteren. Alle vi som jobber på fritidsklubben er blitt veldig glad i N og søskenene. De er veldig søte og kontaktsøkende. Da de var mindre så elsket de å komme å sitte på et fang. Der kunne de sitte å kose veldig lenge. De første årene så var søskenflokken alltid skitne når de kom til oss, og de luktet vondt. Av og til hadde de blåmerker, noen merker større enn andre. Hver gang vi spurte hva som hadde skjedd så var svaret at faren eller bestefaren hadde slått de. Far til N går mye arbeidsledig og han bruker narkotika. Moren samler søppel, jeg møter henne ofte på vei til jobb, der hun går langs med jernbanelinja og samler søppel, eller hun leter i søppeldunkene. Hun smiler og hilser så fint hver gang vi treffes. Da tvillingene ikke startet på skolen det året de skulle så begynte vi på Lovsangshjemmet for alvor å reagere, for vi vil jo at alle barna i området vårt skal gå på skolen. Presten vår Ant, tok kontakt med familien og spurte de om hvorfor guttene ikke hadde begynt på skolen. Han fikk til svar at de ikke kunne gå på skole fordi moren ikke hadde identifikasjonspapirene sine i orden og at familien ikke hadde penger til å få orden på de. De hadde heller ikke penger til å sende guttene på skolen. Lovsangshjemmet med Ant i spissen hjalp moren med å få papirene sine i orden og guttene fikk støtte til skolegang gjennom Lovsangshjemmet. Tvillingene begynte på skolen året etter og går nå i tredje klasse. N har nettop begynt på ungdomskolen, hun har i flere år mottat støtte til skolegang gjennom”Stipend for fattige barn”. Minstejenta som også mottar støtte fra Lovsangshjemmet er begynt i andre klasse. Alle liker seg godt på skolen og klarer seg godt der. Det er så flott å se de der de går avsted til skolen i rene og fine skoleuniformer. Presten og ungdomsarbeideren går jevnlig på hjemmebesøk til skuret der de bor for å snakke med foreldrene, veilede de og være tilstede for familien. Foreldrene sliter fortsatt, men barna klarer seg godt. Det er også lenge siden noen av barna i søskenflokken luktet vondt eller har kommet med blåmerker på senteret.

På fritidsklubben liker N aller best å male. Et bilde som hun har malt og som henger på Lovsangshjemmet viser et bilde av et hjem; et fint hjem med sofa, tv og en god seng å sove i. Det gjenspeiler nok en av hennes drømmer- et godt og fint hjem. Ved å støtte prosjektet ”Barn og utdanning i Thailand” så er dere være med å virkeliggjøre hennes og andre fattige barn i Thailand sine drømmer.

Vennlig hilsen Anne Storstein Haug

tirsdag 16. november 2010

Den store klippedagen på Immanuelhjemmet

Klokka er fire om ettermiddagen og elevene kommer hjem fra skolen en etter en. Noen er slitne, noen er glade. Noen tøyser mens andre er mer stille. Alle hilser de fint når de ser meg. “Hvor lenge skal du være?” Elevene deltar og har ansvar for matlaging. De er inndelt i grupper og det går på omgang. Noen begynner på lekser. En gutt tar fort til gitaren. Klokken 17 er det middag. Etter det er det full aktivitet på internatet med lekser og andre aktiviteter. Denne dagen er annerledes enn andre dager jeg har vært der. Det er nemlig slik at i slutten av hver måned må elevene klippe håret sitt. “Skoleklippen” er helt spesiell. Av hygieniske årsaker er det ikke lov å langt hår. Slik er det de fleste plasser i Thailand og i alle fall hvis skolen er offentlig. Det er tre etasjer på internatet. Rommet mitt er i 3. etasje. På vei opp ser jeg at flere jenter er samlet for å klippe hverandre. Det går på omgang. Noen klipper seg selv og jeg synes de er mer enn modige der de tynner i vei! Andre trenger assistanse. De yngste blir klippet av de eldste. Jeg måtte le da de skulle klippe en av de elevene som har vært der en stund: venninnene klippet da fra hver sin side og jeg tenkte i mitt stille sinn hvordan dette skulle bli.... De var imidlertid meget drevne og samkjørte. Mye latter og humor.

Vi har laget en ny film om Immanuelhjemmet. Den er å finne i sidemenyen på bloggen. Dersom dere har problemer med å få opp sidemenyen så kan dere trykke på selve artikkelen eller åpne bloggen i nettleseren firefox.


Hilsen Astrid Veum Mydland

mandag 15. november 2010

Film om fritidsklubben på Lovsangshjemmet.

Vi er nettop ferdig med en film som handler om fritidsklubben på Lovsangshjemmet. En klubb med nærmere 200 medlemmer. Jeg oppfordrer deg til å ta noen minutter og se på den. Den er også å finne på sidemenyen sammen med de andre filmene som vi har laget om arbeidet vårt (dersom dere har problemer med å få opp sidemenyen så kan dere trykke på selve artikkelen eller åpne siden i nettleseren firefox).

mandag 8. november 2010

Ton- en prisvinner

Denne historien har jeg hentet fra Solveig Johannessen sin blogg: www.solveigjohannessen.blogspot.com. Solveig driver en fiolinskole i slummen og Ton er en av hennes tidligere studenter.
Lørdag 30.november 2010 fikk Ton utdelt en pris for å ha stått på for å gjøre det bra og være et godt eksempel for andre ungdommer i Klong Toey slummen. Det var Duang Prateep Foundation som stod for prisutdelingen, og Ton fikk både et trofe i glass, et sertifikat i glassramme og blomster. Måten selve glassplaten ble utdelt på virker ganske komisk for meg som utlending, men for thaier er det en helt normal praksis. Det er størst status dersom du har fått prisen fra en høyt ranket person, og da gjerne en kongelig. Selvfølgelig har ikke de kongelige tid til å springe rundt å dele ut priser hele tiden, men i stedet brukes et bilde. Statuen blir plassert foran bildet og mottakeren tar høytidelig prisen og bukker eller neier kongelig til bildet som takk. Jeg var med for å spille piano til Ton som også skulle opptre på fiolin. Det som jeg ikke hadde regnet med var å bli pyntet med blomster og bli satt på første rad sammen med "viktige" personer. Plutselig kalte de meg også opp på scenen for å dele ut blomster til en av de andre prisvinnerne. Dette blir regnet som en ære, men jeg kunne godt tenkt meg og sluppet. Selvfølgelig måtte jeg også opp på scenen for å være med på fellesbilde
. Hadde det ikke vært fordi jeg skulle være med å spille spørs det vel om jeg hadde visst om prisutdelingen i det hele tatt. Men jeg er glad jeg var der, og hadde tatt med kameraet så Ton kan få noen bilder. Jeg fikk også reklamert bitte litt for Lovsangshjemmet og Immanuel i tillegg til å representere Tons støttespillere. Ingen venner eller familie møtte nemlig opp. Ton sa at foreldrene var opptatt med arbeid. Men jeg tror aldri de har kommet for å høre på ham når vi har arrangert konserter heller. Ton imponerte de viktige damer og herrer med sitt fiolinspill.

Ønsker dere å støtte fiolinskolen til Solveig så kan dere sette inn penger på Det Norske Misjonsselskap sitt kontonummer 8220 02 85030. Dere øremerker pengene til "barn og unge i Thailand" (hvor fiolinskolen ligger under) ved å merke betalingen med nr. 540324