onsdag 26. september 2012

Ungdommene våre



Denne gang har jeg lyst til å skrive litt om ungdommer og om noe av det arbeidet som blir gjort for ungdom i kirken vår. I kirken vår og i prosjektet ”Barn og utdanning” møter vi mange ungdommer. Både i arbeidet vårt på Lovsangshjemmet; som brukere av fritidsklubben, eller som unge mødre med barn i barnehagene våre, i menighetene, på Immanuelhjemmet i Phibun og i prosjektet ”støtte til fattige barn” . Vi som jobber i prosjektene blir godt kjent med de, mange har vi fulgt fra de var barn, og vi bekymrer oss for hvordan våre tenåringer har det og hvordan det vil gå med de.  Mange går det veldig bra med. På Immanuelhjemmet i Phibun hadde de ifjor innvielse av nytt gutteinternat og i den forbindelse hadde de invitert tidligere elver på besøk. Av de som kom til festen så var det både en lege, lærere og sykepleiere. Andre jobbet i firmaer og noen hadde startet egne bedrifter. En som hadde utdannet seg til lærer fortalte at tidligere så jobbet han i en annen by, men at han nå ønsket å jobbe på landsbygda hvor han selv kom fra, for å hjelpe barna der. Dette er mennesker som kom fra fattige familier på landsbyen i Nord Øst Thailand, men som gjennom internatet fikk mulighet til å ta seg en utdannelse.
I går hadde jeg besøk av Gip, ei flott ung dame, som du  vanskelig ville trodd hadde vokst opp under motorveien om du ikke visste det. Som nærmeste nabo til Lovsangshjemmet så var hun stadig innom Lovsangshjemmet da hun var liten og hun stilte opp på engelskundervisningen der hver uke. Gip var heldig, hun hadde foreldre som støttet og passet på henne og så hadde hun Lovsangshjemmet i nabolaget. Gip begynte etterhvert på et engelskspråklig universitet og har i dag en god jobb i et internasjonalt firma her i Bangkok.  I dag så takker hun sine foreldre og oss på Lovsangshjemmet for at det går så bra med henne og at hun har fått den muligheten hun nå har.
Namphung, er også en jente fra slummen som i flere år fikk skolestipend gjennom prosjektet ”stipend for fattige barn”. Etter hun ble ferdig på vidergående skole i fjor så dro hun til Hald internasjonale senter. Nå er hun tilbake i Thailand igjen og i den forbindelse så intervjuet jeg henne.  Hun fortalte at hun hadde hatt et fantastisk kjekt år på Hald, hvor hun fikk venner fra hele verden. Hun synest det var stort å se at til tross for at de var forskjellige, og kom fra forskjellige kår, så var de likevel i familie og var Guds barn. Hele intervjuet med henne kan dere lese i en tidligere artikkel på bloggen her.
Men gledene og bekymringene går hånd i hånd...
I dag var jeg på besøk hos nydelige M på 15 år som nettop er blitt mamma. Hun gikk fast på Lovsangshjemmet i mange år. Det samme gjorde C som er ett år eldre enn M. De ble kjærester da M begynte på ungdomskolen og er nå blitt foreldre til en liten jente. De er likevel heldige for de har familier som bryr seg og som stiller opp. C går fortsatt på skolen, mens M har et års pause.                                             Og så har vi N. Hun er også 15 år og var som M trofast på Lovsangshjemmet i mange år, nå ser vi henne sjelden for hun har flyttet sammen med kjæresten. Foreldrene hennes er narkomane og har ikke ressurser til å følge dette opp. N er begynt å skulke skolen da det er kjekkere å være sammen med kjæresten som også bor i slummen. Flotte P som har begynt i 9.klasse  har fått sin første kjæreste, en gutt på 17 år som hun har begynt å overnatte hos. Når vi forteller moren hennes at hun må sette grenser, så sier hun at hun er redd for at jenta vil rømme hjemmenfra om hun er streng med henne.  Det har mange venner av henne opplevd før, og når jentene har kommet hjem igjen så er de oftest gravide og kjæresten har forlatt de.
 På Lovsangshjemmet har vi startet opp en fredagsklubb for å prøve å fange opp de barna som er på vei inn i ungdomsalder, prøve å veilede de, hjelpe de til å se alternativer  og til å se hvilke muligheter de har. De som jobber i prosjektet ”stipend for fattige barn” går jevnlig på hjemmebesøk og prøver å veilede foreldre og barna/ungdommene som er med i prosjektet. På Immanuelhjemmet i Phibun har de daglige samlinger hvor de møtes og har felleskap og hvor det gies veiledning. Alt dette for å prøve å få barn og ungdommer til å se at de har et valg og en mulighet til utdannelse og et bedre liv.
Vi gleder oss over solskinnshistoriene og klapper høyt for alle ”løvetannsbarna”, og fortsetter å  bekymre oss for tenåringene våre. En tidligere slumgutt Pae, et ”løvetannsbarn” som har klart å komme seg ut av slummen, tatt seg utdannelse og oppfylt drømmen om å starte en musikkforetning/musikkskole, fortalte meg engang at vi voksenpersonene rundt barnet er veldig viktige for at det skal gå godt med de, enten det er foreldrene eller andre voksenpersoner som barnet har et forhold til, men han tilførte at det først og fremst er opp til barnet selv. Barnet må ville det selv!
Tusen takk til alle dere som er med og støtter arbeidet vårt blant fattige barn i Thailand. Utfordringene er store og vi trenger flere støttespillere, så vær gjerne med å oppfordre andre til å bli faste støttespillere til prosjektet.                                                                                                                                 


søndag 16. september 2012

Ny leder for diakoniavdelingen


Vi har fått ny leder på diakoniavdelingen i kirken vår. Hun heter Anuttarapat Chanpan, med kallenavn Geow. Det er diakoniavdelingen som leder og administrerer det meste av det diakonale arbeidet som NMS er med og støtter her i Thailand. Jeg tenkte dere der hjemme skulle få bli litt bedre kjent med henne og bad om et intervju.

Geow kommer fra en liten by som ligger 3- 4 timers kjøring nordover fra Bangkok. Hun er gift og har en liten datter. Hun kommer fra en stor trygg familie, de var fem søsken.Faren var i mange år risbonde, senere begynte han å jobbe på fabrikk. Moren var hjemmeværende. Geow var den første i familien som ble kristen. Det var ingen kirke i nærheten av der hun bodde, men hun fikk høre om Jesus da hun gikk på ungdomskolen. Og da en tante kom på besøk og hadde med en brosjyre om kristendommen så ble hun interesert og tok hun et brevkurs. Geeo hadde lenge spurt seg selv om hvor vi kom fra, hvordan verden ble til osv... og nyskjerrigheten og ønsket om å forstå var grunnen til at hun tok et brevkurs. Etter hun ble ferdig på ungdomskolen så dro hun til Bangkok for å jobbe. Hun fikk jobb som hushjelp. De hun jobbet for hadde lovet at hun skulle få studere videre og bygningsfag var drømmen, men hun ble lurt og fikk ikke skoleplassen som hun var blitt lovet.  Geow ble veldig lei seg for hun ville så gjerne studere og  ønsket å dra hjem igjen, men det gikk ikke. En dag hørte hun på en kristen radiostasjon (den som den Evangelisk luthersk kirke driver her i Bangkok) og hun ble igjen interessert i kristendommen. Hun fikk etterhvert høre om Lad Prao kirke og begynte å gå der. Hun følte seg veldig velkommen i kirken og opplevde at de kristne var snille og brydde seg om henne. Hun opplevde det som et tegn da presten i menigheten visste at hun ville studere videre, selv om hun ikke hadde nevnt det til noen. Etter en stund ble Geow døpt og seks måneder etter det så bestemte hun seg for å studere kristendommen. Hun studerte i 3 år på LITE (nå LST som er bibel- og presteskolen vår), og etter å hatt praksis i en menighet så fikk hun jobb i Diakoniavdelingen. Her har hun jobbet med mye forskjellige; i familieutviklingsprosjektet, på Immanuelhjemmet i Phibun og  i Eldrearbeidet. Tilsammen har hun jobbet i diakoniavdelingen i 20 år.

Da Geow var ferdig utdannet så ønsket hun egentlig å jobbe som evangelist og reise rundt å besøke landsbyer, hun ønsket å fortelle om Guds kjærlighet til mennesker som enda ikke hadde hørt om Gud, så da hun fikk beskjed om å jobbe med diakoni så var det ikke det hun hadde mest lyst til. Men etterhvert så oppdaget hun at også gjennom å jobbe med diakoni så fikk hun mulighet til å formidle Guds kjærlighet.         Hun sier at diakoni og kirke hører sammen. 
Som leder for diakoniavdelingen så ønsker hun å jobbe for at diakoniavdelingen skal være en støtte til kirkene i diakoniarbeidet. At det er de lokale kirkene som driver diakoniarbeidet. men med avdelingen som en støttespiller.
Jeg spurte tilslutt om hun hadde et bibelvers som betydde mye for henne.  Hun nevnte da 1. Johnannes 4 vers 20.
"Om noen sier at han elsker Gud, men likevel hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, han kan ikke elske Gud som han ikke har sett".

Hun ønsket også at jeg skulle overbringe en hilsen til alle dere som støtter arbeidet og si tusen takk for hjelpen.