fredag 27. april 2012

Tanker fra en tidligere slumgutt


 Pae som underviser i musikk på sommerskolen har selv en bakgrunn fra slummen. Jeg spurte han hvorfor han ønsket å hjelpe oss på Lovsangshjemmet, hva han tenkte om arbeidet her og hvordan vi kan hjelpe barna i slummen på en best mulig måte. Jeg intervjuet han også om oppveksten han, vi hadde en veldig lang og spennende samtale og det intervjuet vil jeg legge ut på bloggen senere.

Da jeg spurte han hvorfor han ville hjelpe til hos oss på Lovsangshjemmet så svarte han  at han har et stort ønske om å hjelpe barn fra slummen, barn som kommer fra samme vilkår som han. Han vet hvordan de tenker og de forstår hverande. Han vil bruke livet sitt til å hjelpe andre barn og ønsker å bruke sine erfaringer i undervisningen, dele av sin kunnskap. Han ønsker å vise de at alle har en mulighet til et bedre liv. 
Jeg spurte videre hvordan barn fra slummen skal klare å komme seg ut av slummen og hvem som kan klare det. Han mente det var opp til barna selv, hvordan de tenker og hva de bestemmer seg for. Dersom foreldrene bruker tid på barna og følger de opp så har de en større mulighet til å klare seg, men først og fremst så er det opp til barnet selv.
Jeg lurte også på hva han tenkte om Lovsangshjemmet og betydningen av denne plassen. Han mente Lovsangshjemmet var veldig viktig for barna i området da det er en plass hvor barna får ny kunnskap, hvor de har det morsomt, hvor de har venner og hvor de møter ekte kjærlighet fra voksne som bryr seg . Han mener at dersom Lovsangshjemmet fortsetter å være her i slummen så vil det ha stor betydning for området, det vil gjøre store forandringer på området i fremtiden. Barna som bruker senteret har en stor mulighet til å få et bedre liv- et liv utenfor slummen. Men de som jobber på Lovsangshjemmet må være der over lengre tid, for slutter en person så slutter barna å komme. Er en over lengre tid så skjønner barna at vi bryr oss på skikkelig.  De barna som klarer seg godt og kommer tilbake til slummen, er veldg gode forbilder, for de viser at det nytter.  Han mener at vi kan ikke tvinge barna til noe, men vi må lære de å følge sine drømmer. De er ikke sammen med oss hele tiden, vi kan bare snakke med de og veilede de. Først og fremst er det opp til barnet selv.

onsdag 25. april 2012

Seniorvoluntør på Immanuelhjemmet



I år har vi begynt med noe nytt på Immanuelhjemmet i Phibun. Vi har for første gang tatt imot en pensjonist fra Norge som kom for å jobbe frivillig. Det var utrolig velykket, og vi håper det er flere av dere dere spreke pensjonister der ute som kunne tenkt dere å gitt noe av deres tid og penger til å tjene ungdommer i Thailand.  Vi tar gjerne imot ektepar eller to som reiser sammen fordi det kan være litt stusselig å være alene!

Temperaturen i Phibun er helt perfekt i november-januar for nordmenn som ikke er så glad i altfor varmt klima. I perioden mars-april er skolen stengt og også i oktober.  Resten av året er helt åpent, men da må dere forberede dere på varmt klima. Ta kontakt med Arne Hustrulid på a.hustrulid@gmail.com for mer informasjon.

Terje Garvik fra Karmøy var første mann ut som seniorvoluntør. Det er også han som skriver under om den flinkeste avgangseleven på ungdomsskolen i Phibun i år som nå har bodd på Immanuelhjemmet i 6 år. Noen av dere har kanskje lest stykket i misjonstidende.

Hilsen Astrid Veum Mydland




tirsdag 10. april 2012

Noen tanker om arbeidet i slummen


Det er skoleferie og vi på Lovsangshjemmet har hatt roligere dager, dager med tid til hjemmebesøk hos barna og samtaler både med foreldre og lærere. Både organiserte (medarbeidersamtaler) og mer uformelle. Dette er dager hvor jeg har hatt mulighet til å bli bedre kjent med området barna våre bor i og jeg jobber i. I år så har jeg lært et nytt thaiord og betydningen av det- Kraton. Kraton er en plante- en narkotisk plante. Den brukes blant annet for å fremstille Yaa baa (amfetaminpillene som er så populære her i slummen) og jeg fikk vite at en familie jeg kjenner veldig godt både dyrker, oppbevarer den i huset sitt og selger den videre. Jeg fikk også vite at dette var noe hele familien hjalp til med, alle barna, mor og far. Jeg blir ikke så ofte sjokkert lenger, heller ikke denne gang, men overrasket og lei meg blir jeg av og til. Og denne historien gjorde meg trist, for disse barna tror jeg på og vet de har mulighet til en god fremtid om de benytter seg av den muligheten. Jeg har forstått det sånn at ingen av de bruker stoffet selv. Jeg skal kontakte sjefen min og finne ut hvordan vi skal gå fram for å hjelpe/veilede familien før noe alvorlig skjer.
Da vi gikk på hjemmebesøk fikk jeg en følelse av at sniffing av lim var blitt mer utbredt enn før. Mange foreldre, slektninger av barna våre ruser seg på lim. På runden vår traff vi rusa folk, blant annet en dame som jeg tippet var rundt 50, men som i virkligheten bare var i 30-årene, hun var rusa og det var tydelig at hjernen hennes var blitt ødelagt noe. Familien vi besøkte fortalte at hun var en slektning av de og at denne damen og sønnen hennes på 16 år nå delte limposen.
Jeg rådførte meg med en av mine lærere som bor her i slummen om mine antagelser og hun kunne bekrefte det. Lim er billig, det billigste rusmiddelet du kan få tak i og det er lett tilgjengelig. Yaa baa er blitt veldig dyrt nå.

Av og til så spør jeg meg selv om hvorfor vi holder på her nede, det virker så håpløst så mange ganger. Når de tankene kommer opp så tvinger jeg meg selv å tenke på alle gladhistoriene våre, om Gip som nå jobber i et internasjonalt firma og som barnevernstudentene som nylig intervjuet henne om Lovsangshjemmet og voluntørarbeidet, ikke i sin villeste fantasi ville trodd at hun har vokst opp rett ved Lovsangshjemmet. Om Don som i kirken på søndag fortalte at han sammen med skolen sin skulle til Russland på kor konkurranse og til høsten skal være et semester i Amerika. Han er også en av Lovsangshjemmets barn. Om Namphung som er i Norge fortiden osv.

Gud vil ikke at vi skal gi opp. Jeg tror at Gud ønsker at Lovsangshjemmet skal være her som en grønn oase som det stråler kjærlighet ut av. Om vi ikke kan hjelpe alle så kan vi hjelpe noen, og uansett hvordan det senere vil gå med barna våre så skal de iallfall når de er hos oss på fritidsklubben og i barnehagen vår føle seg sett og hørt og oppleve masse kjærlighet; Guds kjærlighet.