Noen tanker om arbeidet i slummen

Det er skoleferie og vi på Lovsangshjemmet har hatt roligere dager, dager med tid til hjemmebesøk hos barna og samtaler både med foreldre og lærere. Både organiserte (medarbeidersamtaler) og mer uformelle. Dette er dager hvor jeg har hatt mulighet til å bli bedre kjent med området barna våre bor i og jeg jobber i. I år så har jeg lært et nytt thaiord og betydningen av det- Kraton. Kraton er en plante- en narkotisk plante. Den brukes blant annet for å fremstille Yaa baa (amfetaminpillene som er så populære her i slummen) og jeg fikk vite at en familie jeg kjenner veldig godt både dyrker, oppbevarer den i huset sitt og selger den videre. Jeg fikk også vite at dette var noe hele familien hjalp til med, alle barna, mor og far. Jeg blir ikke så ofte sjokkert lenger, heller ikke denne gang, men overrasket og lei meg blir jeg av og til. Og denne historien gjorde meg trist, for disse barna tror jeg på og vet de har mulighet til en god fremtid om de benytter seg av den muligheten. Jeg har forstått det sånn at ingen av de bruker stoffet selv. Jeg skal kontakte sjefen min og finne ut hvordan vi skal gå fram for å hjelpe/veilede familien før noe alvorlig skjer.
Da vi gikk på hjemmebesøk fikk jeg en følelse av at sniffing av lim var blitt mer utbredt enn før. Mange foreldre, slektninger av barna våre ruser seg på lim. På runden vår traff vi rusa folk, blant annet en dame som jeg tippet var rundt 50, men som i virkligheten bare var i 30-årene, hun var rusa og det var tydelig at hjernen hennes var blitt ødelagt noe. Familien vi besøkte fortalte at hun var en slektning av de og at denne damen og sønnen hennes på 16 år nå delte limposen.
Jeg rådførte meg med en av mine lærere som bor her i slummen om mine antagelser og hun kunne bekrefte det. Lim er billig, det billigste rusmiddelet du kan få tak i og det er lett tilgjengelig. Yaa baa er blitt veldig dyrt nå.

Av og til så spør jeg meg selv om hvorfor vi holder på her nede, det virker så håpløst så mange ganger. Når de tankene kommer opp så tvinger jeg meg selv å tenke på alle gladhistoriene våre, om Gip som nå jobber i et internasjonalt firma og som barnevernstudentene som nylig intervjuet henne om Lovsangshjemmet og voluntørarbeidet, ikke i sin villeste fantasi ville trodd at hun har vokst opp rett ved Lovsangshjemmet. Om Don som i kirken på søndag fortalte at han sammen med skolen sin skulle til Russland på kor konkurranse og til høsten skal være et semester i Amerika. Han er også en av Lovsangshjemmets barn. Om Namphung som er i Norge fortiden osv.

Gud vil ikke at vi skal gi opp. Jeg tror at Gud ønsker at Lovsangshjemmet skal være her som en grønn oase som det stråler kjærlighet ut av. Om vi ikke kan hjelpe alle så kan vi hjelpe noen, og uansett hvordan det senere vil gå med barna våre så skal de iallfall når de er hos oss på fritidsklubben og i barnehagen vår føle seg sett og hørt og oppleve masse kjærlighet; Guds kjærlighet.