Jeg har fått mulighet til å følge arbeidet på Lovsangshjemmet fra starten av. Jeg kom til Thailand for 10 år siden, da hadde Immnauel menighet nettop kjøpt bygget, men enda ikke blitt til noe Lovsangshjem, det var et skur. Etterhvert ble senteret pusset opp og malt, Medlemmer i Immanuel kirke, inkludert Solveig og Dag Johannessen, gjorde mye av oppusningsarbeidet på dugnad, restemaling ble gitt av JOTUN. Lovsangshjemmet ligger nå som en oase under den støvete motorveien innimellom alle de grå skurene. Namkang, som er hushjelp på Lovsangshjemmet, har sammen med Solveig (Johannessen) og meg vært med og jobbet på Lovsangshjemmet helt fra starten. Det er kjekt å se hvordan Lovsangshjemmmet er blitt en viktig del av samfunnet i det slumområdet hvor vi jobber. Sønnen til landsbysjefen er den av barna som har kommet lengst når det gjelder fiolinspilling. Han har vært Solveig sin student i mange år og vært med på aktivitetene på Lovsangshjemmet siden starten. Nå går han på det mest annerkjente musikkuniversitetet for å bli fiolinist. I begynnelsen så hadde vi to aktiviteter; musikk og sport. Nå kan barna velge og vrake i tilbud; kunst, engelsk, data, fiolin, gitar, bordtennis, i tilegg til lek og spill. Vi har også en ungdomsklubb. Fritidsklubben har åpent fire dager i uken, fra 4-6. Egen barne-og ungdomsarbeider har vi også fått, han jobber i full tid på fritidsklubben og mye av tiden bruker han til å få et godt samarbeid med foreldrene til barna våre. Dette fordi vi ser at får vi til et samarbeid med foreldrene, så har barna store muligheter til å klare seg godt og ta seg en utdannelse. Vi har nå over 160 registrerte brukere av fritidsklubben.
Barnehagen ble det min oppgave å starte opp, en oppgave jeg frimodig gikk inn for. Jeg hadde erfaring fra å starte opp småbarnsbarnehager i Norge, men oppdaget fort at det å starte opp en småbarnsbarnehage i slummen var noe helt annet, blant annet så var ufaglært personale regelen, ikke unntaket. Enda så har vi ingen utdannet førskolelærere som jobber i barnehagen. Det største problemet i begynnelsen var likevel det at det ikke kom noen barn...vi startet opp med tre barn og det var det. Vi visste jo at behovet for småbarnsbarnehage var stort, men likevel så ville ikke foreldrene sende barna til oss. Etterhvert som folk i nabolaget begynte å bli kjent med oss så begynte de å sende barna likevel og etter noen få år så var det fullt og vi fikk ventelister. I ettertid så har vi fått vite at de som bodde i nabolaget var redde for at vi samarbeidet med politiet, at vi tipset politiet om ulovlig virksomhet. Ulovlig virksomhet er det er mye av i vårt nabolag, spesielt narkotika er et stort problem. De trodde også at barna deres måtte bli kristne for å begynne hos oss, noe vi selvfølgelig ikke krever, hos oss er alle velkommen.Barna kan gå på Lovsangshjemmet til de er 3 år, etter det så får alle tilbud om å begynne i Immauel daghjem. Vi har fortiden 37 barn som går der nå. De blir hentet på Lovsangshjemmet hver morgen med skolebuss og drar tilbake med samme buss på ettermiddagen.
Veldig mange barn har fått en bedre hverdag etter at Lovsangshjemmet ble startet opp i nabolaget deres. Naboer har fortalt oss at før kirken kjøpte bygningen var det et hybelhus. Husleiga var billig og huset var stort sett bebodd av narkomane og alkoholikere. Tenk for en forandring, nå er det et fargerikt hus, et hus fyllt av latter og glede, barn i lek og voksne som bryr seg, voksne med tid og masse kjærlighet å gi til barna.
At naboene setter pris på Lovsangshjemmet er sikkert. Vi holder til i et av de farligste områdene i Bangkok, ikke en gang på disse 10 årene har vi hatt innbrudd. Ingen som jobber på Lovsangshjemmet har noen gang blitt truet, antastet eller ranet. Vi blir passet på både av naboene og han der oppe- vår gode Gud.
Vennlig hilsen Anne Storstein Haug
