onsdag 25. august 2010

Lovsangshjemmet- et lite tilbakeblikk

Jeg har fått mulighet til å følge arbeidet på Lovsangshjemmet fra starten av. Jeg kom til Thailand for 10 år siden, da hadde Immnauel menighet nettop kjøpt bygget, men enda ikke blitt til noe Lovsangshjem, det var et skur. Etterhvert ble senteret pusset opp og malt, Medlemmer i Immanuel kirke, inkludert Solveig og Dag Johannessen, gjorde mye av oppusningsarbeidet på dugnad, restemaling ble gitt av JOTUN. Lovsangshjemmet ligger nå som en oase under den støvete motorveien innimellom alle de grå skurene. Namkang, som er hushjelp på Lovsangshjemmet, har sammen med Solveig (Johannessen) og meg vært med og jobbet på Lovsangshjemmet helt fra starten. Det er kjekt å se hvordan Lovsangshjemmmet er blitt en viktig del av samfunnet i det slumområdet hvor vi jobber. Sønnen til landsbysjefen er den av barna som har kommet lengst når det gjelder fiolinspilling. Han har vært Solveig sin student i mange år og vært med på aktivitetene på Lovsangshjemmet siden starten. Nå går han på det mest annerkjente musikkuniversitetet for å bli fiolinist. I begynnelsen så hadde vi to aktiviteter; musikk og sport. Nå kan barna velge og vrake i tilbud; kunst, engelsk, data, fiolin, gitar, bordtennis, i tilegg til lek og spill. Vi har også en ungdomsklubb. Fritidsklubben har åpent fire dager i uken, fra 4-6. Egen barne-og ungdomsarbeider har vi også fått, han jobber i full tid på fritidsklubben og mye av tiden bruker han til å få et godt samarbeid med foreldrene til barna våre. Dette fordi vi ser at får vi til et samarbeid med foreldrene, så har barna store muligheter til å klare seg godt og ta seg en utdannelse. Vi har nå over 160 registrerte brukere av fritidsklubben.

Barnehagen ble det min oppgave å starte opp, en oppgave jeg frimodig gikk inn for. Jeg hadde erfaring fra å starte opp småbarnsbarnehager i Norge, men oppdaget fort at det å starte opp en småbarnsbarnehage i slummen var noe helt annet, blant annet så var ufaglært personale regelen, ikke unntaket. Enda så har vi ingen utdannet førskolelærere som jobber i barnehagen. Det største problemet i begynnelsen var likevel det at det ikke kom noen barn...vi startet opp med tre barn og det var det. Vi visste jo at behovet for småbarnsbarnehage var stort, men likevel så ville ikke foreldrene sende barna til oss. Etterhvert som folk i nabolaget begynte å bli kjent med oss så begynte de å sende barna likevel og etter noen få år så var det fullt og vi fikk ventelister. I ettertid så har vi fått vite at de som bodde i nabolaget var redde for at vi samarbeidet med politiet, at vi tipset politiet om ulovlig virksomhet. Ulovlig virksomhet er det er mye av i vårt nabolag, spesielt narkotika er et stort problem. De trodde også at barna deres måtte bli kristne for å begynne hos oss, noe vi selvfølgelig ikke krever, hos oss er alle velkommen.
Barna kan gå på Lovsangshjemmet til de er 3 år, etter det så får alle tilbud om å begynne i Immauel daghjem. Vi har fortiden 37 barn som går der nå. De blir hentet på Lovsangshjemmet hver morgen med skolebuss og drar tilbake med samme buss på ettermiddagen.
Veldig mange barn har fått en bedre hverdag etter at Lovsangshjemmet ble startet opp i nabolaget deres. Naboer har fortalt oss at før kirken kjøpte bygningen var det et hybelhus. Husleiga var billig og huset var stort sett bebodd av narkomane og alkoholikere. Tenk for en forandring, nå er det et fargerikt hus, et hus fyllt av latter og glede, barn i lek og voksne som bryr seg, voksne med tid og masse kjærlighet å gi til barna.
At naboene setter pris på Lovsangshjemmet er sikkert. Vi holder til i et av de farligste områdene i Bangkok, ikke en gang på disse 10 årene har vi hatt innbrudd. Ingen som jobber på Lovsangshjemmet har noen gang blitt truet, antastet eller ranet. Vi blir passet på både av naboene og han der oppe- vår gode Gud.

Vennlig hilsen Anne Storstein Haug

lørdag 21. august 2010

Stipend for fattige barn

For at dere skal bli litt mer kjent med noen av de som får støtte gjennom ”Stipend for fattige barn” så sendte jeg ut ungdomsarbeideren på Lovsangshjemmet for å intervjue en av jentene våre. Hun har fått støtte til skolegang siden hun begynte på ungdomskolen.

N er 18 år og begynte på siste året på vidergående skole nå i mai. Hun går på en stor skole med tilsammen 1500 elever. Det er 28 elever i klassen hennes. Vi spurte hvilke fag hun likte best og det var engelsk, fransk, matte og fysikk. N bor sammen med foreldrene og tre yngre søsken, to søstre på 12 og 9 år og en bror på 5 år, sistnevnte går i Immanuel daghjem

Far til N kommer egentlig fra Nord-Øst Thailand, men har bodd hele sitt voksne liv i Klong Toey slummen. Han jobber selvstendig, han har en vogn som han går rundt med, fra den så selger han fruktdrikker. Han jobber vanligvis fra klokka 9.00 – 19.00 og tjener ca 500 bath dagen (litt under 100 kroner). Moren er også fra landsbyen (Ayuttaya), men har som faren bodd hele sitt voksne liv i slummen. Hun jobber som vakt på det lokale kjøpesenteret, jobber seks dager i uken fra 09.00- 22.00 og har en månedsinntekt på 6500 bath (litt over 1000 kroner).

N bor sammen med familien på to små rom, men hun sier at de har det godt sammen og at de er glad i hverandre. Når N har fri fra skole og ekstrajobb så gjør hun husarbeid og ser på tv.

De har et godt forhold til naboene og de hjelper hverandre når det trengs.

N ønsker å ta seg høyere utdannelse slik at hun kan få seg en god jobb og gjøre en god innsats for samfunnet. Dersom familien får mulighet så ønsker de å flytte ut av slummen.

Hver ettermiddag etter skolen og på lørdager jobber N på en Seveneleven butikk. For den jobben får hun 30 timen (ca 6 kroner). Disse pengene gjør at hun får litt ekstra lommepenger og får mulighet til å kjøpe ting hun ellers bare kunne drømme om. Nå sparer hun til bærbar datamaskin og da vi spurte henne når hun hadde penger nok til å kjøpe den så sa hun om et par måneder (en bærbar datamaskin koster ca 4000 kroner så hun har måttet jobbe ganske så lenge for å få den).

N, søstrene og moren er kristne. Det å bli kristen forandret livet til N. Hun fikk et håp og en ny glede i livet.

Hun avslutter samtalen med å takke alle som støtter prosjektet, som er med å støtte hennes skolegang og som viser henne kjærlighet på den måten.

(N er ikke hennes riktige navn)

tirsdag 10. august 2010

Drømmen om en fremtid

Det er mye vi nordmenn tar for gitt når det gjelder våre barn. For barn i Thailand er det ikke noe sosialvesen som fanger dem opp når omsorgspersoner svikter. Kanskje ingen savner dem heller, om de en dag skulle forsvinne.

Det verste et barn kan miste er håpet, drømmen om en fremtid
.

Vær med og støtt arbeidet vårt blant fattige barn i Thailand.
Det Norske Misjonsselskap (NMS) har kontonummer: 8220 02 85030.
Dere øremerker pengene til prosjektet "Barn og utdanning" ved å merke betalingen med nr. 640479.
Penger til prosjektet "Barn og unge i Thailand" øremerker dere ved å merke betalingen med nr. 540324.