torsdag 23. desember 2010

God jul og godt nyttår

Det er lille julaften og siste dag i Immanuel daghjem og Lovsangshjemmet daghjem før ferien. Barna har pyntet seg og nå leker de og koser seg. Litt senere skal de få pakker både fra barnehagene og fra voluntørene, og det er god mat både til barn og voksne :-) Barnehagene har allerede hatt en felles julefest. Den var på lørdag og den var på veien utenfor kirken, for når hundre barn i tilegg til foreldre og søsken er invitert til fest så blir både kirken og barnehagene for små. En kjempefin dag for store og små var det. Alle barna opptrådde enten med sang, skuespill eller dans. De hadde øvd lenge og var kjempeflinke. Alle hadde desuten pyntet seg så fint. Adjan Ant holdt en andakt hvor han fortalte om hvorfor vi feiret jul, det var utlodning (noe som alltid er populært) og det var mat og snack til alle.
Lovsangshjemmet og Immanuel kirke har også hatt julefest for alle i nabolaget til Lovsangshjemmet. Under motorveien laget vi istand en fest, en fest for å feire Jesus. Alle var velkomne den dagen og ca 500 mennesker deltok på festen. Vi serverte festmat laget av gode naboer og det var brus til alle. 200 julegaver ble delt ut til barna og vi hadde utlodning hvor alle som deltok fikk et lodd hver. Lederen for området vårt åpnet festen og ønsket velkommen og barn fra den lokale dansegruppa deltok med dans. Barn fra Lovsangshjemmet underholdt med sang og fiolinspill. Blant annet så fremførte vi vår nye Lovsangshjemsang. Den skal etterhvert spilles inn i studio og vi skal lage vår egen musikkvideo. Det var en festdag som vil bli husket lenge. Julegudstjeneste og julefest blir det den 26. i Immanuel kirke. Etter det så blir det juleferie for mitt vedkommende og guttene mine og jeg drar til fjells (Mae Hong Son) for å være sammen med pappa og kjærest som er på jobb der. Vi blir i fjellet til over nyttår, så dette blir det siste innlegget på denne bloggen før det nye året og jeg vil benytte anledningen til å ønske alle lesere og støttespillere en riktig god jul og et godt nytt år.
Vennlig hilsen Anne


mandag 13. desember 2010

En trofast medarbeider

Seephan har jobbet med diakonalt arbeid i kirken vår i over 20 år nå. Jeg traff henne på et møte vi hadde i diakonidepartementet og benyttet anledningen til å intervjue henne.

Intervju av leder i prosjektet ”Stipend for fattige barn”- Seephan Anuchai .
Seephan kommer fra Chiang Rai i Nord Thailand og er nummer to i en søskenflokk på sju. To av hennes søsken er døde. Seephan kommer fra en kristen familie, men tok et standpunkt om å bli kristen som 14- åring. Da jeg spurte henne hvorfor hun bestemte seg for å være en kristen så svarte hun at det var fordi hun ønsket et liv i glede sammen med Jesus og at hun ønsket et evig liv. Det var ikke noe problematisk for henne å bli kristen, familien var kristen og også halvparten av de som bodde i landsbyen hennes.
Seephan flyttet hjemmenfra da hun var 18 år. Hun dro til en annen by i Nord Thailand for å studere. Hun valgte å studere teologi og har nå en bachelor degree.
Seephan har jobbet med sosialt arbeid i den Lutherske kirken i 20 år. Først jobbet hun 10 år på Immanuelhjemmet i Phibun, et skoleinternat hvor fattige evnerike barn fra landsbygda får mulighet til å bo mens de går videre på skole.

De siste årene har hun jobbet i prosjektet stipend for fattige barn/familieutviklingsprosjektet.
Prosjektet ”Stipend for fattige barn” gir økonomisk støtte til 415 barn. Seephan har ansvar for å følge opp 130 av disse. Dette gjør hun ved å besøke familiene 1-3 ganger i året. Hun besøker også menighetene de tilhører og skolene som de går på. De arrangerer også leir og andre sosiale sammenkomster for barna og møter med foreldrene. Det å snakke med foreldrene er noe av det hun liker aller best. At de sammen kan snakke om barnet, utveksle ideer og tenke sammen. Snakke om barnas fremtid. Etter hvert som hun blir kjent med foreldrene så opplever hun at mange foreldre blir mer interesserte i barnet sitt og ønsker at barnet skal få seg en utdannelse. Hun opplever at foreldrene er veldig takknemlig for den hjelpen de får fra prosjektet.
I 5 år så har prosjektet gitt støtte til universitetsutdannelse og nå begynner noen av de å bli ferdig utdannet. Dette er noe av det som gjør Seephan glad og gir henne styrke til å jobbe videre. Hun forteller med glede i stemmen om fire jenter som hun har fulgt i mange år og som nå er ferdig utdannet sykepleiere. Disse er gode modeller for alle de andre barna i prosjektet sier hun.
Jeg spurte Seephan om hva hun blir mest sliten av. Hun fortalte at det er de barna som ikke vil lære. De barna som uansett hvor mye en oppmuntrer de likevel ikke vil gå på skolen. Hun vet at dropper de ut av skolen så vil de få det vanskelig senere i livet og som hun sier være slike som kan skape problemer i samfunnet.

Hun bekymrer seg også for skolesituasjonen på landsbyen nå som en ny skolelov er innført. Den sier at alle barn som går på små landsbyskoler skal samles på større skoler (som ligger mer sentralt) når de er ferdig med barnskolen. Dette innebærer at mange barn får lang og usikker skolevei. Dårlige veier på gamle motorsykler utgjør en stor fare. Fare for å bli voldtatt på vei til skolen ol.
Jeg spurte også hva hun drømte om å gjøre, dersom ikke pengene stoppet henne. Hun forteller med entusiasme i stemmen om det å gjøre noe mer for foreldrene, gi de litt yrkesopplæring, feks klippe hår, dataopplæring etc . Slik at foreldrene kan få en inntekt og kunne forsørge familien sin. Når Seephan ikke jobber så liker hun å lese og sove. I tilegg så studerer hun. For tiden studerer hun politikk. Hun avslutter samtalen med å takke alle som støtter ”Barn og utdanning i Thailand”, hvor prosjektet ”Stipend for fattige barn” ligger under. Tusen takk for at dere gir fattige barn i Thailand en mulighet.