Lille D er en gutt som har gått hos oss siden han var 1 år. En aktiv, nydelig liten gutt. Nå har han fått seg en liten lillebror og Kruu Sao og jeg dro i går bort for å besøke den lille. De bor i nabolaget til Lovsangshjemmet. På veien bort så møtte vi mange ungdommer som sniffet, det gjør meg alltid like trist. Et par av guttene har gått på fritidsklubben vår og de gjemte posene bak på ryggen da vi gikk forbi, de andre bare sniffet videre. Fine gutter i 14-16 års alderen. Vel framme hos D så traff vi en mor som fortalte at hun hadde sendt den lille gutten til landsbygda allerede. Hun hadde tårer i øynene da hun fortalte det. Gutten er vel en uke nå, men moren kunne ikke ha babyen hjemme mer for hun måtte begynne å jobbe igjen. Hun jobber for seg selv, selger isanmat fra en tralle og lever for den inntekten hun får hver dag. Mannen sitter i fengsel. Dette er femte gang allerede og nå måtte han sitte inne i 9 måneder. Mannen er narkoman og blir jevnlig tatt i påvirket tilstand når politiet har en rassia. Staffen for å være påvirket er ikke så hard, men siden det var femte gang så måtte han sitte en stund nå. Moren sa det var best sånn likevel, at han satt i fengsel. Da vist hun hvor han var.
Vi hadde med en pose med brukt babytøy som vi skulle gi til babyen, moren skulle ta de med når hun skulle besøke barnet i neste måned.
Igjen fikk jeg en påminnelse på hvorfor vi er der nede under motorveien, på hvorfor Lovsangshjemmet er så viktig.
Skulle så gjerne ha kunnet hjulpet alle...han ene av de som sniffet har vi prøvd å få tilbake på skolen, etter at han sluttet som 10-åring. Men når han ikke vil og moren ikke følger opp avtaler vi gjør så er det vanskelig. Når mor og stefar ruser seg (far er død)og søster og svoger gjør det samme så er det nesten umulig. Han vet hvor vi er og vi håper jo at han en dag tar kontakt igjen, men om det skjer er nok heller usikkert.
(gutten på bildet har ikke noe med historien å gjøre)