onsdag 13. mars 2013

På jobb på Lovsangshjemmet


Lille D er en gutt som har gått hos oss siden han var 1 år. En aktiv, nydelig liten gutt. Nå har han fått seg en liten lillebror og Kruu Sao og jeg dro i går bort for å besøke den lille. De bor i nabolaget til Lovsangshjemmet. På veien bort så møtte vi mange ungdommer som sniffet, det gjør meg alltid like trist. Et par av guttene har gått på fritidsklubben vår og de gjemte posene bak på ryggen da vi gikk forbi, de andre bare sniffet videre. Fine gutter i 14-16 års alderen. Vel framme hos D så traff vi en mor som fortalte at hun hadde sendt den lille gutten til landsbygda allerede. Hun hadde tårer i øynene da hun fortalte det. Gutten er vel en uke nå, men moren kunne ikke ha babyen hjemme mer for hun måtte begynne å jobbe igjen. Hun jobber for seg selv, selger isanmat fra en tralle og lever for den inntekten hun får hver dag. Mannen sitter i fengsel. Dette er femte gang allerede og nå måtte han sitte inne i 9 måneder. Mannen er narkoman og blir jevnlig tatt i påvirket tilstand når politiet har en rassia. Staffen for å være påvirket er ikke så hard, men siden det var femte gang så måtte han sitte en stund nå. Moren sa det var best sånn likevel, at han satt i fengsel. Da vist hun hvor han var.
Vi hadde med en pose med brukt babytøy som vi skulle gi til babyen, moren skulle ta de med når hun skulle besøke barnet i neste måned.
Igjen fikk jeg en påminnelse på hvorfor vi er der nede under motorveien, på hvorfor Lovsangshjemmet er så viktig.
Skulle så gjerne ha kunnet hjulpet alle...han ene av de som sniffet har vi prøvd å få tilbake på skolen, etter at han sluttet som 10-åring. Men når han ikke vil og moren ikke følger opp avtaler vi gjør så er det vanskelig. Når mor og stefar ruser seg (far er død)og søster og svoger gjør det samme så er det nesten umulig. Han vet hvor vi er og vi håper jo at han en dag tar kontakt igjen, men om det skjer er nok heller usikkert.
(gutten på bildet har ikke noe med historien å gjøre)

tirsdag 12. mars 2013

Faa- en tidligere stipendelev



Faa er ei jente som kommer fra plassen Sikihju som ligger i Nord-Øst Thailand. Hun vokste opp med mor, far og et søsken. Familien hadde ikke penger til skoleutgifter for begge barna, men heldiggvis så hadde de hørt at den Lutherske kirke gav  ut skolestøtte og de søkte for det. Faa ble en stipendelev da hun var 12 år. På  den måten ble familien kjent med den lokale kirken og senere ble de med i menigheten der.

Prosjektet "Stipend for fattige barn" dekket halvparten av skolepengene, skole uniform, utgifter til bøker og lunsj når hun var på skolen. I tilegg så fikk hun også støtte til reisepenger til og fra skolen.
Faa kunne bo hjemme til hun var ferdig med ungdomskolen, da hun begynte på vidergående så måtte hun bo på et internat de dagene hun var på skolen, for det var for langt å reise fram og tilbake hver dag. Da Faa gikk på skolen så drømte hun om å bli sykepleier. Første året på vidergående så spurte pastoren i kirken, Terry Kee, en misjonær fra Singapore om hun kunne tenke seg å studere bibelen og bli en kirkearbeider. Faa ba over dette i 3 år. Etter hun var ferdig med vidergående så fikk hun plass på en sykepleierhøyskole, men hun begynte aldri på den skolen. Hun bestemte seg for å studere mer i bibelen slik at hun kunne jobbe i en kirke.  Det første året etter vidergående så jobbet hun i sin lokale menighet og fikk støtte fra den Lutherske kirken i Singapore. Året etter så startet hun på LST (Luther Seminary in Thailand) en skole som NMS er med og støtter. Der var hun en student i 5 år, et av de årene var hun i paksis i en menighet.  Faa er nå 27 år og jobber som sekretær på LST samtidig som hun holder på å  gjøre seg ferdig med sin bachelor i teologi. Når hun er ferdig med bacheloren så vil hun fortsette å jobbe som sekretær på LST og i helgene så vil hun hjelpe til i Immanuel menighet.

Faa sier hun ønsker å takke alle som støtter prosjektet og som støttet henne ." Uten denne støtten så vet jeg ikke hva som hadde skjedd med meg. Fordi jeg fikk støtte gjennom kirken så ble jeg kjent med kirken og jeg ble en kirkearbeider. Det er fortsatt mange barn og unge i Thailand som trenger hjelp. Når du får en mulighet til å studere så får du mulighet til en bedre fremtid. Takk til Gud!"
Intervjuet er skrevet av Kirsi som er en finsk misjonær som jobber i prosjektet "Stipend for fattige barn". Det er oversatt til norsk av meg (Anne).