Jeg har hatt gleden av å tilbringe hele
mai måned som volontør på Nådehjemmet i Bangkok. Det har virkelig
vært en glede og berikelse for egen del, og jeg føler meg
privilegert som får muligheten til å være her! Opplevelsene har
stått i kø, og måneden har bokstavelig talt flydd av sted som en
sommerfugl med gylne vinger. Nådehjemmet tar imot jenter som er
gravide og har problemer av ulikt slag. Mange er enslige mødre som
ikke klarer å utføre jobben sin og dermed ikke klarer å tjene til
livets opphold. I Thailand har man ikke muligheter for å bli
sykemeldt når svangerskapet gjør det umulig å utføre
arbeidsoppgaver, man kan heller ikke få trygd på samme måte som i
Norge. Når magen vokser blir det derfor veldig vanskelig å jobbe
som massør eller stuepike, som to av jentene som er her nå.
Bakgrunnen for at jentene kommer til Nådehjemmet er veldig
forskjellige. Noen opplever at svangerskapet medfører skam i
familien og ønsker å holde det skjult. Andre igjen har en barnefar
som er gift med en annen og ikke vil vite av det nye barnet. Grunnene
for å komme hit er like ulike som jentene som bor her. Det som er
målet for oss som jobber her er at alle, uansett årsak, skal møte
en åpen dør og hjerterom når de trer inn porten.
Det stilles krav til at jentene deltar
i daglige aktiviteter som rengjøring og matlaging. Rutinene er gode
rammer i hverdagen som skaper trygghet og forutsigbarhet. Jentene er
flinke til å finne sin plass, og jeg som bor her 24/7 ser at de
«løfter» hverandre med å gi oppgaver til de som har talent innen
noe. Disse blir igjen gitt ansvar for opplæring av de andre. Et
eksempel jeg vil trekke frem er en jente som bor hos oss nå. For å
være brutalt ærlig har det vært vanskelig å finne hennes sterke
sider, annet enn at hun er pen og alltid smiler. Hun hadde aldri
vasket sine egne klær, laget mat, gjort huslige arbeidsoppgaver
eller andre praktiske gjøremål. Denne jenta har i løpet av den
siste måneden lært å lage mat, vasker alle sine egne klær og ikke
minst har hun lært seg håndarbeid. Det er de andre jentene som har
sørget for dette gjennom tålmodig veiledning og omsorg. Jeg er så
utrolig imponert over hvor mye den jenta har «vokst» på den siste
måneden at jeg egentlig ikke kan beskrive det! I begynnelsen av
oppholdet mitt følte jeg at hun var en hakkekylling som de andre
rakket ned på, nå er det hun som har blitt jentenes maskot og
yndling. Det er mange personer som «blir med i kofferten» hjem til
Norge på lørdag, men denne jenta sitter på mange måter øverst i
bunken.
Det er flere gode
krefter som er i sving på Nådehjemmet i den daglige driften. De
ansatte, tre thaier og Alfhild fra NMS Norge, har hver sine styrker
og kvaliteter som gjør at dette er et godt og trygt sted for jentene
som kommer hit. Det er likevel ikke til å stikke under en stol at
det kreves mye, både av vedlikehold og administrative oppgaver som
stjeler av tiden de ansatte helst ønsker å bruke på jentene som
bor her. Hagen er et godt eksempel på en arbeidsoppgave som er
tidkrevende og tung, men nødvendig. Nødvendig fordi mye av maten
som lages her dyrkes i hagen og gjør at man alltid har tilgang på
frukt og krydderurter. Et annet viktig moment er at det i alle hauger
med løv og annet hageavfall kan gjemme seg en slange… Kommer
tilbake til det temaet snart, men ønsker først å fortelle om en
gjeng elever som kom fra den franske skolen i Bangkok. De har i sin
skoletid fokus på samfunnstjeneste, og bestemte seg for å komme til
Nådehjemmet å hjelpe til med å rydde i hagen. De jobbet i intens
hete med minimal tilgang på redskaper, ryddet hele dagen og hagen
var helt ugjenkjennelig etterpå! De ansatte på Nådehjemmet var
først litt lei seg for at den ene og andre spiselige planten
forsvant i dragsuget. Etter hvert som dagen gikk, så også de nytten
av å rydde opp i krattet og bladhaugene og deltok så svetten silte.
Jeg har aldri svettet sånn i hele mitt
liv som jeg har gjort denne måneden her. Det har vært ubeskrivelig
varmt og fuktig hver eneste dag, jeg priser meg lykkelig hver kveld
for at i hvert fall rommet jeg sover på har aircondition. Det er mer
enn de høygravide jentene kan si om sine soverom, så jeg skal
jammen ikke klage! Nå er det seks jenter og en baby som bor her,
maksimal kapasitet er femten jenter. Det er en relativt liten gruppe,
men jeg trives godt med det fordi da blir jeg godt kjent med hver
enkelt av dem. Babyen vi har her nå kom som en liten overraskelse!
Forrige lørdag hadde jeg fri og tilbrakte ettermiddagen hos min
venninne Margrethe i svømmebassenget på «området» deres. Jeg kom
tilbake til Nådehjemmet kl halv syv og ble møtt i porten av jentene
som sa at jeg måtte forte meg å komme. I stuen satt en blek
høygravid jente sammen med en av de ansatte, og hun så kjempedårlig
ut for å være ærlig. Jenta sa selv at hun var 7 måneder på veg,
men hun var helt tydelig i gang med fødselen. Da var det ingen annen
utveg enn å få henne på sykehuset så fort som mulig. Natt til
søndag for en uke siden kom det altså en velskapt liten prins til
verden. Han var 3080 gram og ellers helt perfekt! Mammaen hadde nok
ikke helt rett i at hun bare var syv måneder på veg – heldigvis -
så mor og barn ble utskrevet to dager etterpå og er nå på
Nådehjemmet. Vet ikke så mye om hennes bakgrunn og årsaken til at
hun kom hit, men hun hadde reist ti timer i buss for å komme hit på
lørdag mens rier og fødsel var i gang. Hun har være svært sliten,
medtatt og har sovet mye, men nå begynner hun langsomt å kvikne til
å delta i fellesskapet med de andre jentene. Hun er en omsorgsfull
god mor, og ser ut til å kunne være en god rollemodell for alle de
fem andre jentene som i løpet av neste måned skal føde sine egne
barn.
Sånn avslutningsvis kan jeg ikke dy
meg for å fortelle om de mest eksotiske opplevelsene jeg har hatt
under mitt opphold her. Jeg har bodd i Thailand på et tidspunkt der
det er veldig varmt og tørt, og dyr søker etter de få vannkildene
som finnes, deriblant slanger. Jeg har møtt to store og mange små
babyslanger på mine daglige arbeidsøkter i hagen til Nådehjemmet.
De siste møtene har vært av den mer uønskede sorten, nemlig
kongekobraen. Forrige uke hadde vi to møter som var litt for intime
etter min mening: Først på ettermiddagen skulle en av de ansatte
lukke kjøkkendøren (!?) etter seg da hun hørte hvesing og spratt
unna en kongekobra som stod oppreist klar til angrep. Senere på
kvelden skulle jeg låse porten til hagen, og hørte rasling i
bladene bak meg. Selvfølgelig snudde jeg meg, og stirret dermed inn
i øynene på en relativt stor kobra som stor i angrepsposisjon ca
syv meter fra meg. Det er underlig hvordan hjernen virker i et slikt
øyeblikk, for alt jeg tenkte på var å drepe den slangen der og da.
Instinktet mitt sa at det var bedre å vite at slangen var død enn å
la den forsvinne og ikke ha kontroll på hvor den var. Jeg løp for å
finne jernriven og kom tilbake til samme sted. Slangen lå på samme
plass akkurat som den ventet på meg. Jeg stanset fem meter fra den
og dyttet riven mot den, slangen reiste seg høyere med et hves.
Hjertet mitt banket så fort og høyt at jeg hørte nesten ikke
slangen, og jeg kjente jernsmaken i munnen. For å gjøre lang
historie kort så ble det en - null til slangen. Den la seg ned og
pilte inn i krattet bak kjøkkenet, men jeg stod tilbake med gelebein
og et hjerte som ikke ville roe seg ned før det hadde gått en halv
time.
Fortsettelsen på kobrahistorien er
følgende: Jeg hadde fotpleie på en av jente som er så høygravid
at hun ikke klarer å bøye seg frem til tærne. Mens jeg satt på en
krakk med ryggen til «kobrastedet» forteller jenten at hun har sett
kobraen igjen den samme morgenen. Jeg kjenner pulsen stiger litt, men
gjør meg ferdig og sier ikke så mye. Etterpå går jeg rundt huset
der vi har en smal passasje mellom kjøkkenet og muren som omkranser
huset. Der ser jeg fem til seks små kobrahoder spredt på området
som svinger seg lett frem og tilbake. «Houston we have a problem!»
Jeg løper inn til de andre i personalgruppen som sitter på
kontoret. De alarmerer jentene som alle griper hver sin langkost og
kommer løpende. Og jammen santen meg, der ser de det samme som meg -
det er ikke bare mennesker som får babyer på Nådehjemmet, slanger
får vist også babyer her – Skrekk og gru, det er kjempefarlig med
kobrababyer!
De har visstnok ikke forstand på å «fordele giften»
så hvis de biter, så pøser de de ut all giften på en gang. Her
måtte det tas affære og slangeteamet blir kalt inn. Det var en
gjeng med tøffe mannfolk som stilte i små tøysko og gripetenger,
og jeg må innrømme at jeg er helt sjokkert over ivaretakelsen av
HMS (som det heter så fint i Norge!). Enden på kobra-historien per
i dag er at slangeteamet ikke fant en eneste kobra, men en sprekk i
grunnmuren under kjøkkenet der de mente at alle slangene hadde gjemt
seg. Så vi har fremdeles en kobramamma og hennes «søte små» som
nærmeste nabo til kjøkkenet. For ikke å snakke om plassen der vi
vasker klær og bader babyen(e) etc.
Kjære dere som leser dette, ikke la
deg skremme! Uten disse slangehistoriene hadde jeg gått glipp av en
spennende og eksotisk spiss på en ellers harmonisk og fredfylt
måned. Det å være volontør gir deg et innblikk i andres liv og
tilværelse, og for meg et det bare et ord som kan beskrive omfanget
av min egen rolle i den store sammenhengen: Jeg opplever en
«perspektivjustering» som gir meg en enorm takknemlighet overfor
livet jeg har i Norge. Jeg ønsker å invitere alle som føler de har
noe å bidra med til volontørtjeneste! Det gir minner for livet som
ikke kan beskrives med ord, og det gir et «ferieminne» fra en
ellers travel hverdag som er balsam for sjelen. Uansett hva
utfordringene måtte være i mitt liv, kan det ikke sammenlignes med
livet mange har her. – Perspektivjustering – For min del betyr
dette at jeg føler en økt grad av tilstedeværelse og glede i eget
liv, selv om jeg «ofrer» penger og tid på å være her som
volontør. Derfor sier jeg, som jeg sa innledningsvis, at jeg er
takknemlig, for det er akkurat den følelsen som er dominerende mot
slutten av mitt opphold som volontør.
Takk for meg