søndag 1. november 2015

En bestemor i Klong Toey slummen


Jeg har vært på besøk hos Chaiapon mange ganger, da tre av barnebarna hennes har gått i barnehagen på Lovsangshjemmet, men jeg har egentlig aldri snakket med henne om hennes liv, hennes bakgrunn. Derfor tenkte jeg at det denne gang kunne være fint å bli bedre kjent med henne; Bestemoren med det store hjerte. Bestemoren som elsker sine barnebarn over alt på jord og som gjør alt for at barnebarna hennes skal få mulighet til å gå på skole, få en utdannelse- følge sine drømmer.  Når vi får høre hennes historie så skjønner vi bedre hvorfor akkurat det med utdannelse er så viktig for henne.
Chaiapon kommer fra landsbygda i Nord-Øst Thailand, men foreldrene flyttet til Bangkok for å jobbe da hun var 3 år, de flyttet til Klong Toey slummen, der bestemoren fortsatt bor sammen med barnebarna. Chaiapon fikk aldri mulighet til å gå på skolen, og er analfabet. Hun begynte å jobbe som bygningsarbeider da hun var 15 år. Det var yrket hennes i mange år og der traff hun det som senere skulle bli mannen hennes. De ble etterhvert foreldre til to jenter, men da minstejenta var nyfødt så døde mannen. Han hadde i mange år drukket mye alkohol og nå tålte ikke kroppen hans mer- dette i en alder av 30 år. Chaiapon gikk en vanskelig tid i møte som enke og alenemor til to små barn. Hun fortsetter å jobbe som bygningsarbeider og barna blir med henne på jobb. Barna begynner etterhvert på skole, men måtte bytte skole etterhvert som moren byttet arbeidsplass (som bygningsarbeider i Thailand så bor du i brakker i nærheten av der det bygges). Selv om de bodde mange forskjellige plasser så beholdt de huset sitt i slummen. Barna hennes vokste til, de gikk på skole til de var ferdig på barneskolen, etter det så begynte de å jobbe. Begge døtrene rotet seg desverre borti narkotika, og den ene sitter nå i fengsel for salg av narkotika. Den andre, som er moren til barnebarna hennes er narkoman, det er også faren til de tre yngste. Faren til eldstejenta er det ingen som vet hvor er.
Hver dag så ser vi Chaiapon er ute og går, hver morgen ser vi henne følge de to minste barna til Immanuel daghjem, og hver ettermiddag går hun for å hente de. Hver dag så henter hun mat hos en lokal institusjon som deler ut mat til de fattige, og hver dag så ser vi henne gå med en vogn på leit etter ting hun kan selge, det kan være flasker, papir etc.
Chaiapon gjentar mange ganger i løpet av samtalen at hun er takknemlig for at Lovsangshjemmet og alle som jobber der er kommet inn i livet deres. Barnehagen har betydd og betyr mye for barna hennes, og fritidsklubben er en trygg og god plass å være. Siden hun er analfabet så kan hun ikke hjelpe barna med lekser, og hun er veldig takknemlig for at den ansatte på fritidsklubben kan hjelpe barna hennes med det. Det at barna får søtte til utdannelse gjør at hun ikke trenger å bekymre seg over om hun har penger nok til å sende barna på skolen.

Vennlig hilsen Anne

fredag 12. juni 2015

Nytt fra Nådehjemmet

 

Vår finske kolega Anja jobber på Nådehjemmet. Her kommer en hilsen fra henne, fritt oversatt av undertegnede.

Kjære venner

I år har det vært veldig varmt nå i varmetiden. Datamaskinene blir overopphetet og også menneskene. Vi har hatt god bruk for aircondition i denne perioden.

Det bodde mange jenter på Nådehjemmet over nyttår. For noen av mødrene har det ikke vært lett å finne gode løsninger for hva de skal gjøre etter at barnet er født, men tilslutt så fant vi en løsning for alle sammen. Vi følger fortsatt opp noen av de nye familiene og besøker de eller ringer de for å se om de har det bra.

En av disse jentene er Koi. Hun kom til Nådehjemmet helt i begynnelsen av graviditeten for det var vanskelig for henne å være hjemme i landsbyen der alle kjente henne. Hun er ung, bare 16 år og faren til barnet kunne vært hennes far og hadde allerede familie.

Koi sin første plan var å gi bort barnet til adopsjon. Men da hun såg andre barn ble født og hennes egen mage vokste, så var hun ikke så sikker lenger på det med adopsjon. Foreldrene hennes ønsket at hun skulle adoptere bort barnet. Da barnet ble født så ville Koi beholde barnet, men foreldrene hennes var ikke enig med henne. Det gikk flere uker og mange planer var i luften, men ingen var så veldig gode. Koi sin mamma kom på besøk, men såg ingen mulighet for Koi til å komme hjem igjen. Men en dag kom faren til Koi på besøk og han var nå klar til å forandre på planene. Moren nølte fortsatt, mens hennes far tok jenta si og hennes sønn med seg hjem til Nord-Thailand.

I mars så fikk vi som jobber på Nådehjemmet mulighet til å besøke Koi i landsbyen der hun bor. Etter å ha kjørt i flere hundre kilometer , og etter å ha spurt oss fram flere ganger så såg vi henne syklende på veien og fulgte med henne hjem til landsbyen i fjellet. Der traff vi sønnen og foreldrene hennes. Etter en liten stund så kom mange naboer innom også. Det var tydlig at Koi og sønnen var blitt akseptert i landsbyen.

Mens vi var i Nord Thailand så besøkte vi også en annen ung jente og hennes baby. De bor nå sammen med barnefaren, som har tatt ansvar og tar vare på familien sin. Moren så glad ut og barnet såg sunt og friskt ut. Barnefaren jobbet som lastebilsjåfør. Huset deres låg rett ved en rismark i et nydelig landskap.  
Vi besøkte også en mor som hadde gitt barnet sitt bort til adopsjon, det såg ut som hun hadde det bra hun også.

 Mange voluntører har hjelpt til på Nådehjemmet i løpet av året. Deres hjelp har vært veldig viktig for å kunne fylle inn alle skiftene;  dag, natt og helger, og de har hatt forskjellige aktiviteter sammen med mødrene.
Berit fra Norge kom i oktober og var hos oss fram til mars. Hun var til stor hjelp! Hun hadde en enorm energi og var ikke redd for å ta i et tak. Oddbjørg som også kommer fra Norge, og som har vært hos oss to ganger tidligere kom tilbake for å hjelpe oss i en måned. Vi feiret blant annet bursdagen hennes mens hun var her. Siden i fjor har Emily and An vært innom jevnlig og lært mødrene nye ferdigheter. IB studenter fra en internasjonal skole har undervist i engelsk og en student fra LST (bibel- og presteskolen til ELCT) hadde diakonipraksis og jobbet hos oss i helgene. Det vil komme en ny student fra LST nå i juni.

 I februar deltok de ansatte på Nådehjemmet på et seminar om barns rettigheter. Det var veldig nyttig for våre ansatte da mange av våre mødre er veldig unge, 13-16 år. Ungdomsgravidet blir stadig mer vanlig i Thailand. Unge jenter er svært sårbare og er lette mål for media og "venner" som de blir kjent med på nettet. Foreldre vet ikke hvordan de skal beskytte barna,  eller de har ikke tid til dem.
Tradisjonelt for spesielt jentene så er de lært opp til å glede andre. Det er kan være vanskelig for de å stå opp for sine rettigheter eller realisere de. Ofte så gir voksne barna skylda når det skjer noe, som feks at en blir gravid, og klarer ikke å se hvilke ansvar de har selv. Dette seminaret ble en øyenåpner for mange.

På Nådehjemmet så forteller vi mødrene at de er verdifulle og dyrebare for Gud. De har rett til å si "NEI" og de kan påvirke sin egen og sitt barns famtid.
 
Vennlig hilsen Anne Storstein Haug

mandag 8. juni 2015

Fest for nye og gamle studenter på Immanuelhjemmet

For første gang har Immanuelhjemmet arrangert en leir for tidligere studenter. Jeg fikk være med på dette på vegne av NMS, siden NMS i alle år har vært hovedstøttespiller for dette prosjektet.

Det var ikke så mange som kom denne gang, de aller fleste var blant de som bodde på internatet da det nettop hadde åpnet- for mer enn 20 år siden. For de som kom, for alle de nåværende studentene og for oss fra NMS så var dette en veldig kjekk opplevelse. De tidligere studentene var alle enige om at dette skulle de snart gjøre igjen og da skulle de jobbe for at mange flere kunne delta.

På lørdagskvelden fikk flere av disse tidligere studentene mulighet til å fortelle om hvordan det hadde gått med de etter at de hadde flyttet ut av internatet, og de fortalte morsomme episoder fra livet på internatet- til stor glede for de nåværende studentene. De fortalte også om hva internatet hadde betydd for de.
Mange rørende historier. Jeg kjente på en stor glede og stolthet på vegne av NMS og alle dere som har støttet internatet da jeg satt der og hørte de fortelle. Dette formidlet jeg også til de da jeg hadde en hilsen fra NMS, og jeg fortalte de at jeg skulle fortelle historiene deres videre til dere der hjemme.

En lege startet å fortelle. Han kom fra en svært fattig familie og i landsbyen han bodde så var det ingen mulighet for han å gå videre på skole da han var ferdig med barneskolen. Han fikk bo på internatet fra han begynte på ungdomskolen til han var ferdig på vidergående. Han fortalte videre at da han var ferdig med ungdomskolen så hadde han for dårlige karakterer til at han kunne fortsette på vidergående, men siden han var en sosial resursperson på skolen så fikk han gå videre og fortsatte derfor å bo på internatet. Han fikk etterhvert mulighet til å utdanne seg til lege, som han nå jobber som.

Flere av de tidligere elevene var blitt lærere. En av disse var Chaiwat, hans bakgrunn lignet på legen sin, kom fra en fattig familie og hadde ingen mulighet til å gå videre på skolen i landsbyen. Han bodde på internatet i 6 år og han var også utvekslingstudent til Solborg folkehøgskole i Stavanger et år. Han utdannet seg til lærer siden han hadde et ønske om å dra tilbake til NordØst Thailand for å bidra til utvikling der. Det har han nå fått mulighet til og jobber som lærer på en skole der.

Ei jente kom fra en kristen familie som var svært fattig. Hun fikk også mulighet til å bo på internatet og fikk tatt seg en god utdannelse. Hun satte veldig pris på at hun kunne bo på et kristent internat og at hennes buddistiske venner som også bodde der fikk mulighet til å lære om Jesus, og mulighet til å se og oppleve hva kristendommen var.

Mange flotte historier. Jeg synest det var svært kjekt å se at flere av de hadde dratt tilbake til NordØst Thailand for å være med å utvikle det området.

Alle var det svært takknemlige for Immanuelhjemmet og at gjennom å bo der så fikk de mulighet til å ta en utdannelse og få oppfylle sine drømmer.

Jeg holder på (som jeg har skrevet om tidligere) med en evaluering av Immanuelhjemmet og fikk mulighet til å ha et møte med noen av disse tidligere elevene. Det var veldig lærerikt. Alle såg at samfunnet hadde forandret seg mye siden de bodde på internatet og alle hadde opplevd at deres landsby hadde fått ungdomskole, men mente likevel at internatet fortsatt hadde en viktig funksjon i 2015





torsdag 30. april 2015

Hvis du betaler 10.kroner for pass kan du bare forvente å få pass verdt 10. kroner. På Lovsangshjemmet er det ikke slik.


På Lovsangshjemmet får de fattigste og mest trengende barna et fullverdig barnehagetilbud av høy kvalitet selv om de ikke kan betale mer enn 10 kroner dagen - takket være givere i Norge.

I den stille uken var vi på hjemmebesøk til alle barna som har gått på lovsanghjemmet i år. Hovedmålet med disse besøkene er å få tilbakemeldinger på året som har gått. Hva er brukerne fornøyde med og hva vil de forandre. Det er alltid hyggelig å få skryt og det fikk vi masse av. Mange av barna har akkurat startet i ny barnehage og foreldrene og barna savnet lovsanghjemmet. Nå etter de hadde byttet barnehage så de svært tydelig hvor bra lovsangshjemmets barnehage er. 



Av alle de gode tilbakemeldingene vi fikk er dette noen av det positive mange nevnte.

  • På lovsanghjemmet er det få barn per voksne.
  • Dere slår ikke barna
  • De voksne er oppriktig opptatt og glade i barna.
  • Her lærer de engelsk
  • Blir vandt med utlendinger
  • Dere snakker pent om og til barna
  • Dere har “HISO” (high society) leker
  • Lekeplassen er like fin som rikmanns ungene sine
  • Her lærer de å bli glad i musikk og dans.
  • Her er de trygge og får lære

Vi hadde med oss et ark med mange spørsmål og det ble mange gode samtaler. Et av spørsmålene handlet om hva de syntes om at lovsanghjemmet er en kristen barnehage. Nesten alle syntes dette var bra selv om de fleste av barna er buddhister. Mange hadde valgt denne barnehagen nettopp fordi barnehagen var kristen og den måten barna blir behandlet på der.

I endel av familiene var forholdene dårligere en vi var klar over. Mangel på arbeid, skilsmisser, sykdom og andre problemer ble delt. Vi lyttet og informerte om de hjelpetiltak vi kan bidra med gjennom eldreprosjekt og stipendordninger for skoleelever. Dette er nyttige dager for oss ansatte å se og oppleve barnas hjemmesituasjon. Dette hjelper oss å skape en god hverdag for barna i barnehagen.






onsdag 22. april 2015

Et pusterom i en vanskelig hverdag

Det er tøft å være ungdom i slummen i Bangkok. Da er det godt å ha et fristed med meningsfulle aktiviteter


Det er et problem at man mister kontakt med barna i slummen når de nærmer seg tenårene. Mange begynnner å eksperimentere med rusmidler og henge i dårlig miljø. For de fleste er heller ikke hjemmet et trygt fristed. Kriminialitet, rusmisbruk, gambling, gjenger, prostitusjon og løse familieforhold er noe av det som preger livet i slummen.

Nå kan heldigvis ungdommene komme til meningsfulle fritidsaktiviteter både på ettermiddager og i helger. Engelsk, musikk, data, leksehjelp, speider, kunst, lek og moro er noen av tingene de kan velge å være med på. Fire dager i uken er det skolefritidsordning på Lovsangshjemmet, der ca 20- 40 barn møter opp hver gang. På Immanuel musikkskole er det ca 70 elever som får opplæring i musikk og ulike instrument.

I tilegg kommer det som for mange av barna er årets høydepunkt, nemlig en tre-dagers leir utenfor Bangkok. Her kommer de seg vekk fra den forurensete luften i slummen, til vakre omgivelser, lek og moro sammen med venner. I løpet av disse dagene opplever lederne at mange av barna som har det tøft og vanskelig hjemme stråler av glede over å få et avbrekk fra hverdagen.

På alle fritidsaktivitetene jobber man med å forberede barna på livet utenfor slummen, og gi de en forståelse av at de er verdifulle.

VI TRENGER DIN STØTTE!
Fritidsklubben ligger under prosjektet: Barn og unge i Thailand, prosjektnummer 540 324, NMS sitt kontonummer er: 8220 02 85030, du kan også følge denne linken:
http://www.nms.no/barn-og-unge-thailand/category2166.html

tirsdag 14. april 2015

Berit- seniorvoluntør på Nådehjemmet


Det er alltid kjekt å besøke Nådehjemmet, de ansatte er veldig gjestfrie, plassen ligger rolig til, de har en stor hage med mange frukttrær- en får en liten følelse av å være på landet når en besøker Nådehjemmet, selv om travle Sukhumvit road ikke er langt unna. Det at de har en fantastisk vietnamesisk restaurant i nærheten gjør det lett å finne unnskyldninger for å besøke denne plassen. Denne gangen var "unnskyldningen" at Berit snart skulle dra og jeg hadde lyst å spandere lunsj på henne og de andre på Nådehjemmet, selvfølgelig fra den vietnamesiske restauranten...Det var rolig på Nådehjemmet den dagen jeg var der, bare en ung gravid jente på 14 år var der, hun ble med på lunsjen, men synest nok den var veldig "rar" og smakte så vidt på denne. 


Hva kan du bruke meg til Gud?            

Dette spurte Berit Gud om da hun nettop hadde gått av med pensjon. 

Berit har nå vært voluntør på Nådehjemmet i nesten et halvt år. Hun er nettop blitt pensjonert, supersprek og hadde et stort ønske å være med å bidra med noe nå når hun var gått av med pensjon. 
Berit er fra Flekkerøy på Sørlandet. Hun har bodd 9 år i Kamerun (i perioden 1983-1996). Der jobbet hun som NMS misjonær i kirkens helsearbeid, som sykepleier og helsesøster. I den siste perioden hun var hun med å starte opp primærhelsetjenesten der sammen med de lokale myndighetene. Vel tilbake i Kristiansand så jobbet hun som helsesøster til hun gikk av med pensjon. 

Berit hadde blitt kjent med Nådehjemmet etter et besøk der i 2002. Da var hun på en Ravinala reise og opplevde Nådehjemmet som et deilig sted å være. Her var det ro og fred- en god ånd- en liten oase i travle Bangkok. Hun kjente også Oddbjørg som hadde vært voluntør på Nådehjemmet tidligere (og som nå er tilbake :-) ). Og da hun så en liten notis i Misjonstidende om at Nådehjemmet ønsket voluntører, så bestemte hun seg for å bli voluntør. Da hadde hun vært pensjonist i et halvt år....

Hun opplever at det å være miljøarbeider er den viktigst oppgaven hennes der, være en miljøfaktor blant beboerene, være tilstede for dem. Hun opplever å få veldig god kontakt med jentene som bor/har bodd der, til tross for språkproblemer. Hun tror det er fordi hun tør å vise følelser. Hun sitter og holder rundt dem, ser dem, smiler til dem, berører dem og ikke minst så har det de mye morsomt sammen. Jentene prøver å lære henne thai og holder på å le seg ihjel når Berit prøver å gjenta det de sier.  Det gikk ikke mange dagene før hun fikk tittelen bestemor.

Jeg spurte henne om hva som hadde vært kjekkest med å være voluntør. Svaret kom kontant  " Kontakten jeg har fått med menneskene her, både på Nådehjemmet og andre plasser jeg har vært"  Språket har vært den største utfordringen da de færreste kan engelsk. Noe få snakker bra engelsk, og de hjelper dem som ikke kan noe. Det å kunne føre  dypere samtaler har vært vanskelig.

Noe av det vanskeligste med å være på Nådehjemmet er å se de mødrene som skal beholde barna sine og som egentlig ikke er i stand til det. De har selv aldri opplevd å vokse opp i en normal familiesituasjon med kjærlige foreldre. Flere har en tung ryggsekk  å bære på. De har mer enn nok med seg selv og egne problemer. Hvordan vil de gå med disse barna? I Norge har vi et barnevern til å hjelpe disse familiene, men det har de dessverre ikke her. 

Jeg spurte Berit om hun hadde noen tanker om hvordan vi bedre skal kunne hjelpe disse barna.  Hun mente at det kunne vært til stor hjelp om den lille familien hadde en støtteperson eller  en støttefamilie som kunne fulgt de opp i en periode.  I noen tilfeller så ville adopsjon være det beste mener hun. 
Jeg spurte henne om hun vil anbefale andre å bli voluntør, "JA" svarte hun da, "Det er fantastisk, en får oppleve veldig mye. Men det er viktig å være åpen og være i stand til å ta imot det som blir gitt til deg. Møte mennesker med åpent sinn. Da vil du bli rikelig velsignet."

Siste spørmål: Kommer du tilbake?

Viss Gud vil!


 

Anne Storstein Haug

onsdag 8. april 2015

Hei jeg har visst ikke presentert meg ordentlig.

Jeg er Margrethe Reve Brandsæter opprinnelig fra Bergen men giftet meg med en Østlandsbonde.

Hvordan endte jeg opp her i Bangkok?

Vel da jeg var liten var jeg veldig opptatt av urettferdigheten i verden spesielt etter en tur til Gambia med mine foreldre. Turen gjorde inntrykk og jeg husker jeg og venninnen min bestemte oss for at vi skulle bli misjonærer. Etterhvert ble denne tanken dyttet langt bak i hodet, men kampen for den svake lå naturlig der fremdeles. Jeg startet studier innen u-landsgeografi, inter-kulturell forståelse og religion. Studerte i Sør Amerika og var ute for Strømmestiftelsen på utvekslingsprosjekt i India. Jeg så for meg jobb innen bistand. Men hjelpe folk uten å ha med det religiøse aspekt? Vise nestekjærlighet uten Gud? Jeg giftet meg med Tor Helge Brandsæter en ingeniør med ønske om å ta over en gård. Hva nå? Det ble pedagogikk studier på meg slik at jeg kunne bruke min inter-kulturelle kunnskap i skoleverket.

Etterhvert dukket tanken opp på å reise ut, gjøre noe annet. Vi så en utlysning hos NMS. De trengte en ingeniør til Laos. Jeg så annonsen sent, søknadsfristen gikk ut dagen etter mannen satt værfast på oljeplattform, men internettet virket. Vi fikk sent en søknad. Mannen fikk jobben og vi ble ansatt i 150 prosent stilling. Hva kunne de bruke meg til? Først ble det språkstudier i flere måneder. Thai er et vanskelig språk å lære for en nordmann. Lesing og skriving skapte enda større utfordringer. Den første tiden gikk med til pugging av Thai samt å hjelpe våre tre barn tilrette i et fremmed land med nye språk og ulik kultur. De måtte sette i gang å lære både engelsk og thai. Overgangen fra gårdslivet på Hvittingfoss til storbyen Bangkok er stor.

Så kom tiden for endelig plassering i prosjekter. Flere forslag lå på bordet. Det endte med litt omorganisering. Anne Storstein Haug sa seg villig til å gå inn i et større evaluerings prosjekt samt fortsette som veileder på diakoni avdelingen. Dermed lå drømmejobben der og ventet på meg. I dag jobber jeg på Immanuel Daghjem og på lovsanghjemmet. I barnehagene deltar jeg i de daglige gjøremål, underviser engelsk og prøver å være en støtte og veileder for personalet. I tillegg er jeg så heldig å få ta i mot ulike grupper som kommer til Bangkok og ønsker innsikt i prosjektene våre.

Det er en fantastisk å komme på jobb og bli møtt av 90 unger som alle vil ha en bit av deg. Dette er barn som kommer fra tøffe kår. Så historiene er sterke, luktene, støvet og støyen senker seg aldri og det er alltid et lite barn som vil opp på ditt fang. Det er flott å få være med å gi disse barna et pusterom fra en tøff hverdag. Hjelpe dem å lære og gi dem trygghet.
Her bygges Drømmen om en fremtid.

Hvem trenger det mest ?

Rykte går nå at man kan levere søknaden om barnehageplass for neste skoleår. Vi tar imot mange søknader. Prøver å sortere litt. Hvem trenger det mest? Vi vil hjelpe de fattigste. I søknader oppgir de både lønn og familiesituasjon. Vi leser og bestemmer oss for hvem vi drar på hjemmebesøk til slik at vi gjør de riktige valgene. Det er en spennende men tøff oppgave fordi man kommer tett på familiene og deres problemer. Alle som søker har jo behov men hvem bør vi prioritere? 
 

Noen historier fester seg I kroppen selv etter dagen er over. Hva med den unge jenta på 19 som bor hjemme hos far ennå med en jenta på 1 år mens barnefaren sitter i fengsel. Jenta har en skjev fot og vil aldri gå på egne ben hvis hun blir der i slummen. Mor har ingen utdannelse og ingen jobb.

Eller gutten som bor tilsynelatende “fint” med mor og far i et rom som familien har ordnet til dem. Huset ligger i det beryktede narko området. Pengene her kommer ikke fra vanlig jobbing. Mor er 17 og far er 16. Vil de klare seg? De prøver. Mor jobber som servitør og far som bud, men mor jobber natt og far lange dager. Hva da?

Vi treffer også en liten jente som bor inne på en lite rom med sin svært syke mor. Eller gutten i det huset som jeg virkelig måtte skjerpe meg for å gå inni. Men vi er jo høflige tar av oss på bena og tråkker over dørterskelen når vi blir invitert inn. Det er mørkt lavt og flyter av søppel. Hvor skal jeg sette føttene og hvor skal jeg sette meg ned. Men familien har jo bodd her i 20 år så da kan jeg vel være her en liten halvtime. Pust med munnen og smil. Denne lille gutten som bor på dette rommet med 5 andre må vi ha plass til. Etterhvert som dagen går tenker jeg denne tanken mange ganger disse må vi jo ha plass til.



Vi er rundt på besøk i tre dager, ser og snakker med familiene, tar bilde og noterer. Tilbake i barnehagen må vi prioritere. Hvem har det vanskeligst og hvem kan vente? Så er listene ferdige og blir det hengt opp utenfor barnehagen. Telefonen ringer ustanselig. Noen kommer selv for å se. Mange glade foreldre, men noen er skuffet. Ikke plass ennå. Hva nå?


tirsdag 10. mars 2015

Immanuel daghjem før og nå


Immanuel daghjem ble startet opp i 1977 av en norsk misjonær. Målet var å hjelpe fattige barn som bodde i slumområdet like ved. I begynnelsen så jobbet det misjonærer fast i barnehagen, men etter en stund så tok de lokale over. I mange år ble barnehagen ledet av Kruu Chummenard, og mange av dere hjemme kjenner henne gjennom besøk i barnehagen. Hun begynte som assistent i barnehagen, men det tok ikke lang tid før hun steg i gradene, da hun viste seg å ha gode lederegenskaper. Hun sluttet å jobbe i barnehagen i fjor, da hadde hun jobbet der i over 30 år. Kruu Sukanya (kruu O), som også en erfaren lærer fra Immanuel, overtok da som leder.

Samfunnet her i Thailand har forandret seg mye gjennom årene. Da Immanuel daghjem ble startet opp så fantes det så og si ikke noen barnehager i området, mens nå er det blitt mer og mer vanlig. Vi ser også en forandring når det gjelder barna som går i barnehagen, flere og flere av barna som går hos oss nå kommer fra middelklassen (lavere middelklasse) og ikke fra de fattigste familiene.

NMS har siden starten av vært en av viktigste støttespillerene til barnehagen, og vi gleder oss stort over å se alt det gode som har skjedd i barnehagen gjennom alle disse årene.
Vi gleder oss over alle de barna som gjennom barnehagen får og har fått en god og trygg plass å være, hvor de får og har fått møte lærere som gir de omsorg og trygghet og hvor de får og har fått en god forberedelse til skolestart. Vi møter mange igjen, nå som foreldre, da de kommer for å søke om barnehageplass for sine barn.

Vi er stolte av barnehagen, og vi misjonærer som jobber der eller har jobbet der elsker denne plassen hvor vi møter så mange flotte levende glade barn, og hvor vi møter lærere som er engasjerte i det de holder på med og som inkluderer oss i sine felleskap.
Og dere kan være stolte sammen med oss! For svært mange av dere har trofast støttet Immanuel daghjem i mange år og har gjennom det bidratt til at langt over 1000 barn i Klong Toey slummen har hatt gode barnehageår i  
Immanuel daghjem og fått en god ballast med seg videre i livet.

Likevel så må vi (den lokale kirken og NMS) tørre å stoppe opp og spørre oss selv:
Hvor er vi nå? Og hvor vil vi når det gjelder det diakonale arbeidet i Thailand?

Vi ser at kirken vår er liten og har begrensede midler, og vi ser at det er økonomisk krevende å drive en barnehage. NMS ønsker at den lokale kirken skal bli mer bærekraftig, noe som er i tråd med det kirken selv ønsker, så om barnehagen skal fortsette som før så er det helt nødvendig å tenke nytt når det gjelder drift, slik at den kan bli mer bærekraftig.
Vi ser at myndighetene tar mer og mer ansvar for å gi barn i denne aldersgruppen et barnehage- og førskoletilbud, spesielt fra barna er fylt 4 år. Vi ser nå at det er flere andre barnehager for barn i den aldersgruppen i området hvor Immanuel daghjem ligger.

Så hva skal vi gjøre? Skal vi fortsette som før? Skal vi forandre på aldersgruppen i barnehagen? Kanskje vi skal ha en privat kristen barnehage som gir inntekter til kirken? Eller skal kirken satse på noe helt annet en barnehagedrift i fremtiden? Kanskje er det å gi ut skolestipend en løsning? Mange spørsmål....

Vi er nå inne i en prosess her i Thailand hvor NMS i samarbeid med diakoniavdelingen og kirkeledelsen har gitt to personer (en av dem undertegnede) i oppgave å se på Immanuel daghjem (i tilegg til Immanuelhjemmet og Lovsangshjemmet) i forhold til samfunnet (nytteverdi), bærekraft, mulighet for lokal finansiering og i forhold til ELCT og NMS sine mål for det diakonale arbeidet. Tanken er at en rapport vil ligge ferdig innen 2015.

Vennlig hilsen Anne Storstein Haug

torsdag 5. februar 2015

Hilsen fra Hald-studentene

Vi er tre haldstudenter som har praksisopphold her i Bangkok. Nå har vi vært her i fire måneder, og har to igjen. Dette er en del av utvekslingsprogrammet til Hald Internasjonale Senter i Mandal. Hald er en fagskole som utveksler studenter over hele verden. På Hald er det først seks uker høstkurs som forbereder oss på uteoppholdet. De neste seks månedene blir tilbrakt i landet som man skal ha praksis, som for vår del er Thailand. I april, da vi er ferdige med oppholdet vårt her, går turen tilbake til Hald med åtte nye uker med vårkurs og informasjonsarbeid.


Disse månedene arbeider vi i to ulike barnehager. Vi er to stykker på Immanuel daghjem, og en på Lovsangshjemmet. Her er vi fire dager i uken og har ulike oppgaver alt etter hvilken aldersgruppe det er. Vi trives alle sammen, og kunne gjerne vært her lenger enn seks måneder. Allerede fra første arbeidsdag ble vi godt tatt imot av både barna og de ansatte, så det er umulig å mistrives.

Til nå har tiden gått fort, men det er ikke bare på formiddagen vi har noe å fylle hverdagene med. Vi er også medansvarlige for ettermiddagsaktiviteter på Lovsangshjemmet fra tirsdag til torsdag. Tirsdag blir brukt til musikk- og dataundervisning, onsdag er dagen for engelskundervisning, og torsdag er alt fra sport til kunst. Vi synes det er flott å kunne være med på et slikt tilbud for de unge i slummen. Det er godt å se flere kjente fjes hver uke, og kjekt å se at flere velger å benytte seg av tilbudet.

Selv om vi har rutiner, så er hver dag en ny opplevelse. Dette gjelder nye inntrykk, nye perspektiver og ny læring. Det er klart at dagene blir annerledes ettersom vi er i en ny kultur, med nye omgivelser, men det som gjør den største forskjellen er at vi lever så tett på mennesker med en helt annerledes bakgrunn.

Vi er stolte av å kunne representere Hald, Fredskorpset og NMS på denne måten.

    Ina Henriette Antonsen, Eline Huseby Jansen og Rakel Lobekk

mandag 19. januar 2015

Immanuelhjemmet

Immanuelhjemmet ble startet opp av ELCT (Evangelical Lutheran Church in Thailand) i 1990 og har siden den gang bidratt til at mange fattige barn fra landsbyene i Nord-Øst Thailand har hatt mulighet til å virkeliggjøre sine drømmer. Det finnes både leger, sykepleiere, lærere, foretningsmenn som har sin bakgrunn fra internatet i Phibun.

NMS har vært og er den viktigste økonomiske bidragsytene til internatet og vi gleder oss stort over å se at fattige barn fra landsbyen har fått en mulighet til utdannelse gjennom Immanuelhjemmet. Mange hjemme i Norge har gjennom alle disse årene trofast støttet arbeidet og gjennom det bidratt til at mange barn har fått utdannelse og mulighet til gode jobber.

 Da Immanuelhjemmet startet opp hadde de færreste landsbyer mulighet til å tilby skolegang mer enn barnskole og barna måtte inn til byen for å gå videre på skole. Immanuelhjemmet ble startet opp for å gi disse barna en trygg plass mens de gikk videre på skole. Siden Immanuelhjemmet startet opp har samfunnet forandret seg mye og staten har startet opp mange skoler ute i landsbyene. Dette har medført at flere og flere barn kan bo hjemme mens de går på ungdomskole, mange også mens de går på videregående skole.

Vi har de siste to årene opplevd å ha færre søkere til internatet, og dette kan være en av grunnene til det. For tiden har vi 19 ungdommer som bor på internatet.

 Det koster mye å drive et skoleinternat. ELCT er en liten kirke med begrensede midler og opplever at nå når NMS ikke har mulighett til å øke støtten til skoleinternat så er det en stor utfordring for de å skulle drive det videre selv, da utgiftene øker for hvert år.

 NMS gjennomførte for en stund siden en stor undersøkelse om misjonærbarn og om deres opplevelse av å vokse opp på skoleinternat. Som et resultat av denne så bestemte NMS seg for å ikke eie eller bruke internat for misjonærbarn lengre. Rapporten som ble skrevet i kjølevannet av denne undesøkelsen førte til ny kunnskap om ulempene ved å skille barn fra sine foreldre og gav en større bevissthet om de store manglene i driften av internatene.

 Etter denne undersøkelsen ble det i en handlingsplan vedtatt at NMS forplikter seg til å diskutere denne saken videre med sine partnere. Se på hva hvilke alternativer som er tilgjengelige i de forskjellige landene, hva som er den beste løsningen for barna? Fordelene og ulempene. Kanskje er det andre måter vi kan hjelpe barna på og hvor vi kan hjelpe flere barn?

Denne prosessen har vi begynt med i Thailand og derfor har NMS i samråd med diakoniavdelingen og kirkeledelsen utarbeidet et forslag der to personer (av dem en misjonær) får i oppgave å se på Immanuelhjemmet ( i tilegg til Immanuel daghjem og Lovsangshjemmet) i forhold til samfunnet (nytteverdi), bærekraft, mulighet for lokal finansiering og i forhold til ELCT sine mål for det diakonale arbeidet. Tanken er at en rapport vil ligge ferdig innen 2015.

Det er undertegnede som skal jobbe med denne undersøkelsen/rapporten sammen med en lokal medarbeider.

Vennlig hilsen Anne