Noen
historier fester seg I kroppen selv etter dagen er over. Hva med den
unge jenta på 19 som bor hjemme hos far ennå med en jenta på 1 år
mens barnefaren sitter i fengsel. Jenta har en skjev fot og vil aldri
gå på egne ben hvis hun blir der i slummen. Mor har ingen
utdannelse og ingen jobb.
Eller gutten
som bor tilsynelatende “fint” med mor og far i et rom som
familien har ordnet til dem. Huset ligger i det beryktede narko
området. Pengene her kommer ikke fra vanlig jobbing. Mor er 17 og
far er 16. Vil de klare seg? De prøver. Mor jobber som servitør og
far som bud, men mor jobber natt og far lange dager. Hva da?
Vi treffer
også en liten jente som bor inne på en lite rom med sin svært syke
mor. Eller gutten i det huset som jeg virkelig måtte skjerpe meg for
å gå inni. Men vi er jo høflige tar av oss på bena og tråkker
over dørterskelen når vi blir invitert inn. Det er mørkt lavt og
flyter av søppel. Hvor skal jeg sette føttene og hvor skal jeg
sette meg ned. Men familien har jo bodd her i 20 år så da kan jeg
vel være her en liten halvtime. Pust med munnen og smil. Denne lille
gutten som bor på dette rommet med 5 andre må vi ha plass til.
Etterhvert som dagen går tenker jeg denne tanken mange ganger disse
må vi jo ha plass til.
Vi er rundt
på besøk i tre dager, ser og snakker med familiene, tar bilde og
noterer. Tilbake i barnehagen må vi prioritere. Hvem har det
vanskeligst og hvem kan vente? Så er listene ferdige og blir det
hengt opp utenfor barnehagen. Telefonen ringer ustanselig. Noen
kommer selv for å se. Mange glade foreldre, men noen er skuffet.
Ikke plass ennå. Hva nå?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar