fredag 14. desember 2012

Julehilsen fra Bangkok

 
 

Det nærmer seg jul og her kommer en julehilsen via bloggen til alle dere som trofast er med og støtter arbeidet som vi driver blant barn her i Thailand. Jeg har nettop vært på ferie i Norge og var så heldig å få delta på julemessa som Karmøy og Haugesund Nms arrangerte i Haugesund. Det var veldig kjekt å være med på, her fikk jeg på nært hold se hvordan mange av dere der hjemme står på for å skaffe penger til Nms. Alt var gjort på dugnad; hjemmebakte kaker, strikka sokker, flotte broderte duker, der var folk som solgte lodder og mat, ryddet og vasket etc.  Et stort apparat var i gang i Haugesund for å
arrangere messa. Alt dette for å hjelpe Nms i det arbeidet vi driver. Har lyst til å si til alle dere som er engasjerte i julemesser rundt omkring i landet- tusen takk for hjelpen!  Og en like stor takk til alle der andre som hjelper Nms slik at vi kan fortsette å jobbe for at hverdagen for våre medmennesker her i Thailand skal bli litt bedre. Det er mye som skjer her i Bangkok nå i desember. Første julefest var allerede i slutten av november. Carroling var det også  tidlig i desember, da dro de ulike menighetene og også ungdomsgruppa rundt til medlemmer i kirken og sang julesanger og bad for familiene de besøkte. Det er alltid like hyggelig å få besøk av de. Julekonserten til Immanuel musikkskole (bildet øverst på arket) er et annet høydepunkt. Den arrangeres i  hovedkirken vår og er åpen for alle. Barna har øvd seg på julesanger lenge og konserten setter deg garantert i julestemning. Julefesten i slummen er blitt en tradisjon, og også i år vil flere hundre julepakker deles ut til barna, mat serveres til alle som deltar (ca 400 stk) og det vil være masse underholdning fra scenen.                                                                                                                 
Den eldre generasjon i slummen blir heller ikke glemt denne dagen, det er fint å være med på å ønske de eldre i nabolaget god jul samtidig som vi deler ut poser med ris som er pyntet med kort som barna på fritidsklubben har laget (se bildet). Julefesten til Immanuel daghjem og Lovsangshjemmet er alltid like kjekt, da er det stappfull kirke, mange stolte foreldre som får oppleve barna sine synge, danse og spille skuespill.  En liten gave til de flotte barna våre er det også. Og siste søndag før jul (i år er det lille julaften) så avsluttes den thailandske julefeiringen med en festgudstjeneste, hvor vi feirer Jesus fødedag med musikk, sang og dans. Julepakker deles ut etter prinsippet at alle tar med en gave hver som deretter samles inn, du trekker så hvilken gave du tar med deg hjem igjen.  Vi avslutter julegudstjenesten med et felles måltid, hvor alle har bidratt med mat. Og når thaikirken tar ferie så gjør de fleste av oss klar til å feire norsk jul på julaften, familen min gjør i år et unntak fra den tradisjonen og drar nordover etter julefesten i kirken vår, Immanuel kirke.


Tilslutt så vil jeg ønske dere en riktig God Jul og et God Nytt År. Vennlig hilsen Anne
Under kommer litt bilder:

Immanuel music school

Julefeiring på LST

Julefest under motorveien.

Ungdomsgruppa på Carrolling hjemme hos meg.

Juleavslutning for Diakoniavdelingen hjemme hos meg












onsdag 26. september 2012

Ungdommene våre



Denne gang har jeg lyst til å skrive litt om ungdommer og om noe av det arbeidet som blir gjort for ungdom i kirken vår. I kirken vår og i prosjektet ”Barn og utdanning” møter vi mange ungdommer. Både i arbeidet vårt på Lovsangshjemmet; som brukere av fritidsklubben, eller som unge mødre med barn i barnehagene våre, i menighetene, på Immanuelhjemmet i Phibun og i prosjektet ”støtte til fattige barn” . Vi som jobber i prosjektene blir godt kjent med de, mange har vi fulgt fra de var barn, og vi bekymrer oss for hvordan våre tenåringer har det og hvordan det vil gå med de.  Mange går det veldig bra med. På Immanuelhjemmet i Phibun hadde de ifjor innvielse av nytt gutteinternat og i den forbindelse hadde de invitert tidligere elver på besøk. Av de som kom til festen så var det både en lege, lærere og sykepleiere. Andre jobbet i firmaer og noen hadde startet egne bedrifter. En som hadde utdannet seg til lærer fortalte at tidligere så jobbet han i en annen by, men at han nå ønsket å jobbe på landsbygda hvor han selv kom fra, for å hjelpe barna der. Dette er mennesker som kom fra fattige familier på landsbyen i Nord Øst Thailand, men som gjennom internatet fikk mulighet til å ta seg en utdannelse.
I går hadde jeg besøk av Gip, ei flott ung dame, som du  vanskelig ville trodd hadde vokst opp under motorveien om du ikke visste det. Som nærmeste nabo til Lovsangshjemmet så var hun stadig innom Lovsangshjemmet da hun var liten og hun stilte opp på engelskundervisningen der hver uke. Gip var heldig, hun hadde foreldre som støttet og passet på henne og så hadde hun Lovsangshjemmet i nabolaget. Gip begynte etterhvert på et engelskspråklig universitet og har i dag en god jobb i et internasjonalt firma her i Bangkok.  I dag så takker hun sine foreldre og oss på Lovsangshjemmet for at det går så bra med henne og at hun har fått den muligheten hun nå har.
Namphung, er også en jente fra slummen som i flere år fikk skolestipend gjennom prosjektet ”stipend for fattige barn”. Etter hun ble ferdig på vidergående skole i fjor så dro hun til Hald internasjonale senter. Nå er hun tilbake i Thailand igjen og i den forbindelse så intervjuet jeg henne.  Hun fortalte at hun hadde hatt et fantastisk kjekt år på Hald, hvor hun fikk venner fra hele verden. Hun synest det var stort å se at til tross for at de var forskjellige, og kom fra forskjellige kår, så var de likevel i familie og var Guds barn. Hele intervjuet med henne kan dere lese i en tidligere artikkel på bloggen her.
Men gledene og bekymringene går hånd i hånd...
I dag var jeg på besøk hos nydelige M på 15 år som nettop er blitt mamma. Hun gikk fast på Lovsangshjemmet i mange år. Det samme gjorde C som er ett år eldre enn M. De ble kjærester da M begynte på ungdomskolen og er nå blitt foreldre til en liten jente. De er likevel heldige for de har familier som bryr seg og som stiller opp. C går fortsatt på skolen, mens M har et års pause.                                             Og så har vi N. Hun er også 15 år og var som M trofast på Lovsangshjemmet i mange år, nå ser vi henne sjelden for hun har flyttet sammen med kjæresten. Foreldrene hennes er narkomane og har ikke ressurser til å følge dette opp. N er begynt å skulke skolen da det er kjekkere å være sammen med kjæresten som også bor i slummen. Flotte P som har begynt i 9.klasse  har fått sin første kjæreste, en gutt på 17 år som hun har begynt å overnatte hos. Når vi forteller moren hennes at hun må sette grenser, så sier hun at hun er redd for at jenta vil rømme hjemmenfra om hun er streng med henne.  Det har mange venner av henne opplevd før, og når jentene har kommet hjem igjen så er de oftest gravide og kjæresten har forlatt de.
 På Lovsangshjemmet har vi startet opp en fredagsklubb for å prøve å fange opp de barna som er på vei inn i ungdomsalder, prøve å veilede de, hjelpe de til å se alternativer  og til å se hvilke muligheter de har. De som jobber i prosjektet ”stipend for fattige barn” går jevnlig på hjemmebesøk og prøver å veilede foreldre og barna/ungdommene som er med i prosjektet. På Immanuelhjemmet i Phibun har de daglige samlinger hvor de møtes og har felleskap og hvor det gies veiledning. Alt dette for å prøve å få barn og ungdommer til å se at de har et valg og en mulighet til utdannelse og et bedre liv.
Vi gleder oss over solskinnshistoriene og klapper høyt for alle ”løvetannsbarna”, og fortsetter å  bekymre oss for tenåringene våre. En tidligere slumgutt Pae, et ”løvetannsbarn” som har klart å komme seg ut av slummen, tatt seg utdannelse og oppfylt drømmen om å starte en musikkforetning/musikkskole, fortalte meg engang at vi voksenpersonene rundt barnet er veldig viktige for at det skal gå godt med de, enten det er foreldrene eller andre voksenpersoner som barnet har et forhold til, men han tilførte at det først og fremst er opp til barnet selv. Barnet må ville det selv!
Tusen takk til alle dere som er med og støtter arbeidet vårt blant fattige barn i Thailand. Utfordringene er store og vi trenger flere støttespillere, så vær gjerne med å oppfordre andre til å bli faste støttespillere til prosjektet.                                                                                                                                 


søndag 16. september 2012

Ny leder for diakoniavdelingen


Vi har fått ny leder på diakoniavdelingen i kirken vår. Hun heter Anuttarapat Chanpan, med kallenavn Geow. Det er diakoniavdelingen som leder og administrerer det meste av det diakonale arbeidet som NMS er med og støtter her i Thailand. Jeg tenkte dere der hjemme skulle få bli litt bedre kjent med henne og bad om et intervju.

Geow kommer fra en liten by som ligger 3- 4 timers kjøring nordover fra Bangkok. Hun er gift og har en liten datter. Hun kommer fra en stor trygg familie, de var fem søsken.Faren var i mange år risbonde, senere begynte han å jobbe på fabrikk. Moren var hjemmeværende. Geow var den første i familien som ble kristen. Det var ingen kirke i nærheten av der hun bodde, men hun fikk høre om Jesus da hun gikk på ungdomskolen. Og da en tante kom på besøk og hadde med en brosjyre om kristendommen så ble hun interesert og tok hun et brevkurs. Geeo hadde lenge spurt seg selv om hvor vi kom fra, hvordan verden ble til osv... og nyskjerrigheten og ønsket om å forstå var grunnen til at hun tok et brevkurs. Etter hun ble ferdig på ungdomskolen så dro hun til Bangkok for å jobbe. Hun fikk jobb som hushjelp. De hun jobbet for hadde lovet at hun skulle få studere videre og bygningsfag var drømmen, men hun ble lurt og fikk ikke skoleplassen som hun var blitt lovet.  Geow ble veldig lei seg for hun ville så gjerne studere og  ønsket å dra hjem igjen, men det gikk ikke. En dag hørte hun på en kristen radiostasjon (den som den Evangelisk luthersk kirke driver her i Bangkok) og hun ble igjen interessert i kristendommen. Hun fikk etterhvert høre om Lad Prao kirke og begynte å gå der. Hun følte seg veldig velkommen i kirken og opplevde at de kristne var snille og brydde seg om henne. Hun opplevde det som et tegn da presten i menigheten visste at hun ville studere videre, selv om hun ikke hadde nevnt det til noen. Etter en stund ble Geow døpt og seks måneder etter det så bestemte hun seg for å studere kristendommen. Hun studerte i 3 år på LITE (nå LST som er bibel- og presteskolen vår), og etter å hatt praksis i en menighet så fikk hun jobb i Diakoniavdelingen. Her har hun jobbet med mye forskjellige; i familieutviklingsprosjektet, på Immanuelhjemmet i Phibun og  i Eldrearbeidet. Tilsammen har hun jobbet i diakoniavdelingen i 20 år.

Da Geow var ferdig utdannet så ønsket hun egentlig å jobbe som evangelist og reise rundt å besøke landsbyer, hun ønsket å fortelle om Guds kjærlighet til mennesker som enda ikke hadde hørt om Gud, så da hun fikk beskjed om å jobbe med diakoni så var det ikke det hun hadde mest lyst til. Men etterhvert så oppdaget hun at også gjennom å jobbe med diakoni så fikk hun mulighet til å formidle Guds kjærlighet.         Hun sier at diakoni og kirke hører sammen. 
Som leder for diakoniavdelingen så ønsker hun å jobbe for at diakoniavdelingen skal være en støtte til kirkene i diakoniarbeidet. At det er de lokale kirkene som driver diakoniarbeidet. men med avdelingen som en støttespiller.
Jeg spurte tilslutt om hun hadde et bibelvers som betydde mye for henne.  Hun nevnte da 1. Johnannes 4 vers 20.
"Om noen sier at han elsker Gud, men likevel hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, han kan ikke elske Gud som han ikke har sett".

Hun ønsket også at jeg skulle overbringe en hilsen til alle dere som støtter arbeidet og si tusen takk for hjelpen.

onsdag 22. august 2012

Intervju med Namphung (Hald student)

Namphung fra Lovsangshjemmet er nå tilbake i Thailand etter et år i Norge som student på Hald internasjonale senter. Før hun reiste så var hun aller mest spent på om hun ville få venner i Norge eller om hun ville gå mye alene. Så det var et av de første spørsmålene jeg spurte Namphung da jeg traff henne var ”fikk du venner????” og svaret var som forventet ”ja, mange”. Den første uken på Hald var det bare de utenlandske elevene som var på senteret, alle var nye og søkte sammen og Namphung fikk venner fra hele verden. Noen av de beste vennene  hun fikk er fra Kamerun, Bolivia, Serbia, Laos og Norge.
Året på Hald var veldig kjekt, det å få venner fra hele verden, det å oppleve forskjellene, men likevel oppleve at en er i familie- at alle er Gud barn var stort. Vi var en gjeng som hadde mange forskjellige gaver og som sammen ble sterke og fikk utrettet mye forteller hun. 
 Tema som menneskerettigheter, global oppvarming, utviklingsstudier og bibelstudier var noen av fagene Namphung likte best. Og hun la merke til forskjell i undervisingen mellom Thailand og Norge.  I Thailand var hun vant med å sitte å høre en lærer forelese uten mulighet til å komme med synspunkter etc. På Hald var det god tid til å diskutere i grupper, diskutere ulike syn etc.  Dette likte Namphung veldig godt da hun synest det er kjekt å snakke og det var interessant å høre andres synspunkt.
Kulturene våre er veldig forskjellige og jeg spurte henne om det var noen ting som kom som et skjokk for henne i møte med den norske kulturen. ”All klemmingen”,  det var vanskelig i begynnelsen med all denne klemmingen, alle ville klemme henne. Hun var usikker på om guttene ville klemme fordi de ville  være kjærester eller var det bare en venneklem... mange spørsmål, men etterhvert så forstod hun kulturen og synest det å møte noen med en klem var fint.
Namphung hadde sin praksis i Imi kirken i Stavanger, der hun blant annet hjalp til i en barnehage, i søndagskolen og en bibelskole. Stavanger var en fin by, men en av favorittplassene var Røvær, en liten øy utenfor Haugesund (dette varmet mitt hjerte siden min mor er fra Røvær og det er vår ferieøy). På Røvær besøkte hun Gunn Mikkelsen som har vært voluntør på Lovsangshjemmet.  Øya hvor det bor ca 100 mennesker var som en eneste stor familie der alle hjalp hverandre forteller hun. Her fikk hun være med på 


fisketur, fange krabber etc. Det var Anne Gunneroed som tok henne med til Rover. Anne har vert baade Hald student og ettaaring paa Lovsangshjemmet.
Skjærgårdsgospel med venner fra Hald var også et høydepunkt og for første gang så sov hun i telt. En ny og spennende opplevelse.
Jeg spurte henne hva hun likte med Norge og hun sier Hald, fjeller, hav, venner...rettferdighet. I Norge var ingen opptatt av at jeg var fra slummen. Det betydde ingenting sa hun. Du kunne ikke se hvem som var fattig eller rik, husene til de med penger og de uten penger lignet på hverandre.  Det er likestilling i Norge og folk er ærlige, noe jeg synest var veldig bra, sier hun.
Nordmenn er kjekke og beskjedne og de er veldig flinke i engelsk. Jeg måtte jo spørre om hva hun synest om norske gutter...og jada hun synest de var veldig handsome (kjekke) og modne for alderen, men kjærest det ville hun ikke ha, for hun skulle jo tilbake til Thailand og studere.

Det ble veldig mye matlaging for Namphung mens hun var i Norge, men hun spiste likevel mye norsk mat. Fisk, poteter og saus var favoritten.
Overgangen til Thailand har ikke bare vært lett. De sosiale forskjellene ble veldig synlige. Urettferdigheten blir tydelig. Etter et år i internasjonalt miljø så var det rart å bare snakke thai igjen, bare være sammen med andre thaier.  
Hun er nå i gang med to måneders praksis i Immanuel kirke og Lovsangshjemmets barnehage. Etter det så håper hun å begynne på studier i November. Hun drømmer om å bli flyvertinne.  Hun vil bruke sin fritid til å hjelpe pastoren i Immanuel kirke.

tirsdag 15. mai 2012

Pae- om oppveksten i slummen og møte med kristendommen


Vi har hatt sommerskole på Lovsangshjemmet og en tidligere LST student (presteskolen til ELCT), Pae var og underviste i thaimusikk.  Muek, ungdomsarbeideren vår nevnte att Pae hadde hatt en lignende oppvekst som barna som går på fritidsklubben vår, jeg spurte han om han ville dele historien sin med meg og dere der hjemme . Det sa han ja til og vi satt i over to timer og snakket, og jeg  ble atter en gang imponert og rørt, enda et ”løvetannbarn” som har blomstret opp, fått seg utdannelse og som har et stort hjerte for barn i slummen.  Han gir Gud æren og takken for at han har det så bra i dag.
Pae er flott å se på , skikkelig ”kul” og jeg ser at ungdommene på fritidsklubben elsker  han. Kontakten er der med en gang! Rart å tenke på at han bodde i et lite skur da han var liten, sammen med en voldelig far som drakk seg ihjel når han var 11 år.
Pae bodde i et forholdsvis lite slumområde, 200- 300 familier bodde der. Bare 7 år gammel så begynte han å jobbe. Etter skoletid så hjalp han moren med å lage badematter og  selge de på markeder, på dette tjente familien mellom 200-300 bath til dagen. I mange år holdt han på slik. På skolen gikk det ikke så bra, han forteller at det eneste året han likte skolen var da han gikk i første klasse, etter det så hatet han den. Han var mye ulydig på skolen og ble slått der også.  Pae’s eldste søster bor på Phuket og under oppveksten så var han mye der. I en periode gikk han også på skole der, men flyttet tilbake til Bangkok da han hadde problemer med å tilpasse seg.  Mens han var i Phuket så flyttet foreldrene til utenfor Bangkok og Pae flyttet derfor sammen med sin voksne søster som fortsatt bodde i slummen. Faren hadde hatt en voldsom krangel med en nabo og måtte flykte, moren flyttet med han. Han forteller at han i den perioden var veldig ulydig og hørte ikke på foreldrene eller søsteren,  han var ikke interessert i skolen og ville bare være sammen med venner. Da han var ferdig med 6. klasse så sluttet han på skolen og  begynte å jobbe på en bensinstasjon.  Da den ble nedlagt etter et par år begynte han og en venn å selge gammelt skrot som de fant i søppelkontainere. De leitet også etter penger i vannrillene på markedene.  En dag spurte en venn om Pae ville være med på leir ved sjøen. Leiren kostet 90 bath og han leitet ivrig etter penger i  rillene på markeder  helt til han hadde penger nok til å dra på leir.
Og så forteller han historien om hvordan han ble døpt uten å være klar over det...for vel framme på leiren så ble de spurt om hvem som var kristne og skulle bli døpt. De som var det måtte ta på seg redningsvest. Pae som aldri hadde hatt på seg redningsvest, og veldig gjerne hadde lyst til å prøve en,  rekte opp hånden uten å vite hva  det handlet om, og dro sammen med gjengen som skulle døpes. Da presten tok hodet hans under vann så ble han overasket og spurte hvorfor presten tøyset med han...Pae dro tilbake fra leiren som døpt, men var fortsatt ikke klar over det. Vel hjemme igjen så fikk han masse kjeft fordi han hadde dratt på leir istedenfor å jobbe. Den dagen flyttet han hjemmenfra og flyttet inn hos venner.  En dag fikk han besøk av  presten fra leiren, han inviterte han i kirken. Presten ble veldig overrasket over at Pae ikke viste hva en kirke var- for han hadde jo svart at han var en kristen på leiren. Han ble med likevel for han fikk vite at i kirken kunne han lære å spille musikk , noe som var hans store interesse. Da han sjønte at kirken var Guds hus, så ble han overasket og sint , for han var jo motstander av Gud og Jesus, og det viste jo vennene som hadde invitert han med på leir. Men siden det var gratis mat i kirken og han kunne lære seg å spille gitar i kirken så fortsatte han å gå der.
Etter hvert så flyttet han inn i kirken, en venn av han bodde der også. Denne vennen var  blitt knivstukket og ble kristen etter at han opplevde stor kjærighet fra presten og familien hans etter ulykken. Vennen vitnet for Pae og han hadde også mange samtaler med presten. Pae fkk høre at  Gud tilgir alle, også han. En dag ønsket Pae å bli kristen og bli døpt. Da sa presten at han allerede var blitt døpt og at det hadde skjedd den dagen på leiren.                                                                              
Pae ble veldig flink i både gitarspill og thaimusikk og begynte etterhvert å undervise barn i sitt gamle nabolag. Naboene undret seg stort, for Pae hadde forandret seg så mye. Han vitnet og gav all æren til Gud for alt det gode som hadde skjedd i livet hans.
Pae fikk stipend til å ta seg videre utdannelse på LST, han trodde han skulle studere musikk, og ble veldig overasket da det var et bibelstudium han begynte på. Først ble han veldig skuffet, men bestemte seg for å fullføre likevel. Da han begynte på andre året synest han studiet var blitt spennende, og han fullførte de tre årene på LST. Siste året på presteskolen så traff han ei kjekk jente som hadde tatt en pause fra lærerjobben for å studere bibelen ett år. De ble kjærester og etter en stund giftet de seg.  Pae fortsatte på musikkstudier etter presteskolen og har nå en bachelor i klassisk musikk. Egentlig ville han studere thaimusikk, men da måtte han delta på en del buddhistiske sermonier, noe som han ikke ønsket. Han og kona har kjøpt seg et hus, kona jobber som lærer og Pae jobber frilans,  han underviser for det meste i thaimusikk. Han har også to boder hvor han selger mat. Drømmen er å starte en musikkforetning og en musikkskole. Moren bor nå i Rayong sammen med sin nye mann, mens storesøsteren  fortsatt bor i slummen. Pae besøker familien jevnlig. 

fredag 27. april 2012

Tanker fra en tidligere slumgutt


 Pae som underviser i musikk på sommerskolen har selv en bakgrunn fra slummen. Jeg spurte han hvorfor han ønsket å hjelpe oss på Lovsangshjemmet, hva han tenkte om arbeidet her og hvordan vi kan hjelpe barna i slummen på en best mulig måte. Jeg intervjuet han også om oppveksten han, vi hadde en veldig lang og spennende samtale og det intervjuet vil jeg legge ut på bloggen senere.

Da jeg spurte han hvorfor han ville hjelpe til hos oss på Lovsangshjemmet så svarte han  at han har et stort ønske om å hjelpe barn fra slummen, barn som kommer fra samme vilkår som han. Han vet hvordan de tenker og de forstår hverande. Han vil bruke livet sitt til å hjelpe andre barn og ønsker å bruke sine erfaringer i undervisningen, dele av sin kunnskap. Han ønsker å vise de at alle har en mulighet til et bedre liv. 
Jeg spurte videre hvordan barn fra slummen skal klare å komme seg ut av slummen og hvem som kan klare det. Han mente det var opp til barna selv, hvordan de tenker og hva de bestemmer seg for. Dersom foreldrene bruker tid på barna og følger de opp så har de en større mulighet til å klare seg, men først og fremst så er det opp til barnet selv.
Jeg lurte også på hva han tenkte om Lovsangshjemmet og betydningen av denne plassen. Han mente Lovsangshjemmet var veldig viktig for barna i området da det er en plass hvor barna får ny kunnskap, hvor de har det morsomt, hvor de har venner og hvor de møter ekte kjærlighet fra voksne som bryr seg . Han mener at dersom Lovsangshjemmet fortsetter å være her i slummen så vil det ha stor betydning for området, det vil gjøre store forandringer på området i fremtiden. Barna som bruker senteret har en stor mulighet til å få et bedre liv- et liv utenfor slummen. Men de som jobber på Lovsangshjemmet må være der over lengre tid, for slutter en person så slutter barna å komme. Er en over lengre tid så skjønner barna at vi bryr oss på skikkelig.  De barna som klarer seg godt og kommer tilbake til slummen, er veldg gode forbilder, for de viser at det nytter.  Han mener at vi kan ikke tvinge barna til noe, men vi må lære de å følge sine drømmer. De er ikke sammen med oss hele tiden, vi kan bare snakke med de og veilede de. Først og fremst er det opp til barnet selv.