søndag 1. november 2015

En bestemor i Klong Toey slummen


Jeg har vært på besøk hos Chaiapon mange ganger, da tre av barnebarna hennes har gått i barnehagen på Lovsangshjemmet, men jeg har egentlig aldri snakket med henne om hennes liv, hennes bakgrunn. Derfor tenkte jeg at det denne gang kunne være fint å bli bedre kjent med henne; Bestemoren med det store hjerte. Bestemoren som elsker sine barnebarn over alt på jord og som gjør alt for at barnebarna hennes skal få mulighet til å gå på skole, få en utdannelse- følge sine drømmer.  Når vi får høre hennes historie så skjønner vi bedre hvorfor akkurat det med utdannelse er så viktig for henne.
Chaiapon kommer fra landsbygda i Nord-Øst Thailand, men foreldrene flyttet til Bangkok for å jobbe da hun var 3 år, de flyttet til Klong Toey slummen, der bestemoren fortsatt bor sammen med barnebarna. Chaiapon fikk aldri mulighet til å gå på skolen, og er analfabet. Hun begynte å jobbe som bygningsarbeider da hun var 15 år. Det var yrket hennes i mange år og der traff hun det som senere skulle bli mannen hennes. De ble etterhvert foreldre til to jenter, men da minstejenta var nyfødt så døde mannen. Han hadde i mange år drukket mye alkohol og nå tålte ikke kroppen hans mer- dette i en alder av 30 år. Chaiapon gikk en vanskelig tid i møte som enke og alenemor til to små barn. Hun fortsetter å jobbe som bygningsarbeider og barna blir med henne på jobb. Barna begynner etterhvert på skole, men måtte bytte skole etterhvert som moren byttet arbeidsplass (som bygningsarbeider i Thailand så bor du i brakker i nærheten av der det bygges). Selv om de bodde mange forskjellige plasser så beholdt de huset sitt i slummen. Barna hennes vokste til, de gikk på skole til de var ferdig på barneskolen, etter det så begynte de å jobbe. Begge døtrene rotet seg desverre borti narkotika, og den ene sitter nå i fengsel for salg av narkotika. Den andre, som er moren til barnebarna hennes er narkoman, det er også faren til de tre yngste. Faren til eldstejenta er det ingen som vet hvor er.
Hver dag så ser vi Chaiapon er ute og går, hver morgen ser vi henne følge de to minste barna til Immanuel daghjem, og hver ettermiddag går hun for å hente de. Hver dag så henter hun mat hos en lokal institusjon som deler ut mat til de fattige, og hver dag så ser vi henne gå med en vogn på leit etter ting hun kan selge, det kan være flasker, papir etc.
Chaiapon gjentar mange ganger i løpet av samtalen at hun er takknemlig for at Lovsangshjemmet og alle som jobber der er kommet inn i livet deres. Barnehagen har betydd og betyr mye for barna hennes, og fritidsklubben er en trygg og god plass å være. Siden hun er analfabet så kan hun ikke hjelpe barna med lekser, og hun er veldig takknemlig for at den ansatte på fritidsklubben kan hjelpe barna hennes med det. Det at barna får søtte til utdannelse gjør at hun ikke trenger å bekymre seg over om hun har penger nok til å sende barna på skolen.

Vennlig hilsen Anne