God jul og godt nyttår

Det er lille julaften og siste dag i Immanuel daghjem og Lovsangshjemmet daghjem før ferien. Barna har pyntet seg og nå leker de og koser seg. Litt senere skal de få pakker både fra barnehagene og fra voluntørene, og det er god mat både til barn og voksne :-) Barnehagene har allerede hatt en felles julefest. Den var på lørdag og den var på veien utenfor kirken, for når hundre barn i tilegg til foreldre og søsken er invitert til fest så blir både kirken og barnehagene for små. En kjempefin dag for store og små var det. Alle barna opptrådde enten med sang, skuespill eller dans. De hadde øvd lenge og var kjempeflinke. Alle hadde desuten pyntet seg så fint. Adjan Ant holdt en andakt hvor han fortalte om hvorfor vi feiret jul, det var utlodning (noe som alltid er populært) og det var mat og snack til alle.
Lovsangshjemmet og Immanuel kirke har også hatt julefest for alle i nabolaget til Lovsangshjemmet. Under motorveien laget vi istand en fest, en fest for å feire Jesus. Alle var velkomne den dagen og ca 500 mennesker deltok på festen. Vi serverte festmat laget av gode naboer og det var brus til alle. 200 julegaver ble delt ut til barna og vi hadde utlodning hvor alle som deltok fikk et lodd hver. Lederen for området vårt åpnet festen og ønsket velkommen og barn fra den lokale dansegruppa deltok med dans. Barn fra Lovsangshjemmet underholdt med sang og fiolinspill. Blant annet så fremførte vi vår nye Lovsangshjemsang. Den skal etterhvert spilles inn i studio og vi skal lage vår egen musikkvideo. Det var en festdag som vil bli husket lenge. Julegudstjeneste og julefest blir det den 26. i Immanuel kirke. Etter det så blir det juleferie for mitt vedkommende og guttene mine og jeg drar til fjells (Mae Hong Son) for å være sammen med pappa og kjærest som er på jobb der. Vi blir i fjellet til over nyttår, så dette blir det siste innlegget på denne bloggen før det nye året og jeg vil benytte anledningen til å ønske alle lesere og støttespillere en riktig god jul og et godt nytt år.
Vennlig hilsen Anne

En trofast medarbeider

Seephan har jobbet med diakonalt arbeid i kirken vår i over 20 år nå. Jeg traff henne på et møte vi hadde i diakonidepartementet og benyttet anledningen til å intervjue henne.

Intervju av leder i prosjektet ”Stipend for fattige barn”- Seephan Anuchai .
Seephan kommer fra Chiang Rai i Nord Thailand og er nummer to i en søskenflokk på sju. To av hennes søsken er døde. Seephan kommer fra en kristen familie, men tok et standpunkt om å bli kristen som 14- åring. Da jeg spurte henne hvorfor hun bestemte seg for å være en kristen så svarte hun at det var fordi hun ønsket et liv i glede sammen med Jesus og at hun ønsket et evig liv. Det var ikke noe problematisk for henne å bli kristen, familien var kristen og også halvparten av de som bodde i landsbyen hennes.
Seephan flyttet hjemmenfra da hun var 18 år. Hun dro til en annen by i Nord Thailand for å studere. Hun valgte å studere teologi og har nå en bachelor degree.
Seephan har jobbet med sosialt arbeid i den Lutherske kirken i 20 år. Først jobbet hun 10 år på Immanuelhjemmet i Phibun, et skoleinternat hvor fattige evnerike barn fra landsbygda får mulighet til å bo mens de går videre på skole.

De siste årene har hun jobbet i prosjektet stipend for fattige barn/familieutviklingsprosjektet.
Prosjektet ”Stipend for fattige barn” gir økonomisk støtte til 415 barn. Seephan har ansvar for å følge opp 130 av disse. Dette gjør hun ved å besøke familiene 1-3 ganger i året. Hun besøker også menighetene de tilhører og skolene som de går på. De arrangerer også leir og andre sosiale sammenkomster for barna og møter med foreldrene. Det å snakke med foreldrene er noe av det hun liker aller best. At de sammen kan snakke om barnet, utveksle ideer og tenke sammen. Snakke om barnas fremtid. Etter hvert som hun blir kjent med foreldrene så opplever hun at mange foreldre blir mer interesserte i barnet sitt og ønsker at barnet skal få seg en utdannelse. Hun opplever at foreldrene er veldig takknemlig for den hjelpen de får fra prosjektet.
I 5 år så har prosjektet gitt støtte til universitetsutdannelse og nå begynner noen av de å bli ferdig utdannet. Dette er noe av det som gjør Seephan glad og gir henne styrke til å jobbe videre. Hun forteller med glede i stemmen om fire jenter som hun har fulgt i mange år og som nå er ferdig utdannet sykepleiere. Disse er gode modeller for alle de andre barna i prosjektet sier hun.
Jeg spurte Seephan om hva hun blir mest sliten av. Hun fortalte at det er de barna som ikke vil lære. De barna som uansett hvor mye en oppmuntrer de likevel ikke vil gå på skolen. Hun vet at dropper de ut av skolen så vil de få det vanskelig senere i livet og som hun sier være slike som kan skape problemer i samfunnet.

Hun bekymrer seg også for skolesituasjonen på landsbyen nå som en ny skolelov er innført. Den sier at alle barn som går på små landsbyskoler skal samles på større skoler (som ligger mer sentralt) når de er ferdig med barnskolen. Dette innebærer at mange barn får lang og usikker skolevei. Dårlige veier på gamle motorsykler utgjør en stor fare. Fare for å bli voldtatt på vei til skolen ol.
Jeg spurte også hva hun drømte om å gjøre, dersom ikke pengene stoppet henne. Hun forteller med entusiasme i stemmen om det å gjøre noe mer for foreldrene, gi de litt yrkesopplæring, feks klippe hår, dataopplæring etc . Slik at foreldrene kan få en inntekt og kunne forsørge familien sin. Når Seephan ikke jobber så liker hun å lese og sove. I tilegg så studerer hun. For tiden studerer hun politikk. Hun avslutter samtalen med å takke alle som støtter ”Barn og utdanning i Thailand”, hvor prosjektet ”Stipend for fattige barn” ligger under. Tusen takk for at dere gir fattige barn i Thailand en mulighet.

N- en stipendelev

N er en tenåringsjente som bor i nabolaget til Lovsangshjemmet. Hun har gått på fritidsklubben vår i mange år nå. I alle år har hun måtte passet på småsøskenene sine så de har også vært med på senteret. Først de to tvillingbrødrene og etterhvert lillesøsteren. Alle vi som jobber på fritidsklubben er blitt veldig glad i N og søskenene. De er veldig søte og kontaktsøkende. Da de var mindre så elsket de å komme å sitte på et fang. Der kunne de sitte å kose veldig lenge. De første årene så var søskenflokken alltid skitne når de kom til oss, og de luktet vondt. Av og til hadde de blåmerker, noen merker større enn andre. Hver gang vi spurte hva som hadde skjedd så var svaret at faren eller bestefaren hadde slått de. Far til N går mye arbeidsledig og han bruker narkotika. Moren samler søppel, jeg møter henne ofte på vei til jobb, der hun går langs med jernbanelinja og samler søppel, eller hun leter i søppeldunkene. Hun smiler og hilser så fint hver gang vi treffes. Da tvillingene ikke startet på skolen det året de skulle så begynte vi på Lovsangshjemmet for alvor å reagere, for vi vil jo at alle barna i området vårt skal gå på skolen. Presten vår Ant, tok kontakt med familien og spurte de om hvorfor guttene ikke hadde begynt på skolen. Han fikk til svar at de ikke kunne gå på skole fordi moren ikke hadde identifikasjonspapirene sine i orden og at familien ikke hadde penger til å få orden på de. De hadde heller ikke penger til å sende guttene på skolen. Lovsangshjemmet med Ant i spissen hjalp moren med å få papirene sine i orden og guttene fikk støtte til skolegang gjennom Lovsangshjemmet. Tvillingene begynte på skolen året etter og går nå i tredje klasse. N har nettop begynt på ungdomskolen, hun har i flere år mottat støtte til skolegang gjennom”Stipend for fattige barn”. Minstejenta som også mottar støtte fra Lovsangshjemmet er begynt i andre klasse. Alle liker seg godt på skolen og klarer seg godt der. Det er så flott å se de der de går avsted til skolen i rene og fine skoleuniformer. Presten og ungdomsarbeideren går jevnlig på hjemmebesøk til skuret der de bor for å snakke med foreldrene, veilede de og være tilstede for familien. Foreldrene sliter fortsatt, men barna klarer seg godt. Det er også lenge siden noen av barna i søskenflokken luktet vondt eller har kommet med blåmerker på senteret.

På fritidsklubben liker N aller best å male. Et bilde som hun har malt og som henger på Lovsangshjemmet viser et bilde av et hjem; et fint hjem med sofa, tv og en god seng å sove i. Det gjenspeiler nok en av hennes drømmer- et godt og fint hjem. Ved å støtte prosjektet ”Barn og utdanning i Thailand” så er dere være med å virkeliggjøre hennes og andre fattige barn i Thailand sine drømmer.

Vennlig hilsen Anne Storstein Haug

Den store klippedagen på Immanuelhjemmet

Klokka er fire om ettermiddagen og elevene kommer hjem fra skolen en etter en. Noen er slitne, noen er glade. Noen tøyser mens andre er mer stille. Alle hilser de fint når de ser meg. “Hvor lenge skal du være?” Elevene deltar og har ansvar for matlaging. De er inndelt i grupper og det går på omgang. Noen begynner på lekser. En gutt tar fort til gitaren. Klokken 17 er det middag. Etter det er det full aktivitet på internatet med lekser og andre aktiviteter. Denne dagen er annerledes enn andre dager jeg har vært der. Det er nemlig slik at i slutten av hver måned må elevene klippe håret sitt. “Skoleklippen” er helt spesiell. Av hygieniske årsaker er det ikke lov å langt hår. Slik er det de fleste plasser i Thailand og i alle fall hvis skolen er offentlig. Det er tre etasjer på internatet. Rommet mitt er i 3. etasje. På vei opp ser jeg at flere jenter er samlet for å klippe hverandre. Det går på omgang. Noen klipper seg selv og jeg synes de er mer enn modige der de tynner i vei! Andre trenger assistanse. De yngste blir klippet av de eldste. Jeg måtte le da de skulle klippe en av de elevene som har vært der en stund: venninnene klippet da fra hver sin side og jeg tenkte i mitt stille sinn hvordan dette skulle bli.... De var imidlertid meget drevne og samkjørte. Mye latter og humor.

Vi har laget en ny film om Immanuelhjemmet. Den er å finne i sidemenyen på bloggen. Dersom dere har problemer med å få opp sidemenyen så kan dere trykke på selve artikkelen eller åpne bloggen i nettleseren firefox.

Hilsen Astrid Veum Mydland

Film om fritidsklubben på Lovsangshjemmet.

Vi er nettop ferdig med en film som handler om fritidsklubben på Lovsangshjemmet. En klubb med nærmere 200 medlemmer. Jeg oppfordrer deg til å ta noen minutter og se på den. Den er også å finne på sidemenyen sammen med de andre filmene som vi har laget om arbeidet vårt (dersom dere har problemer med å få opp sidemenyen så kan dere trykke på selve artikkelen eller åpne siden i nettleseren firefox).

Ton- en prisvinner

Denne historien har jeg hentet fra Solveig Johannessen sin blogg: www.solveigjohannessen.blogspot.com. Solveig driver en fiolinskole i slummen og Ton er en av hennes tidligere studenter.
Lørdag 30.november 2010 fikk Ton utdelt en pris for å ha stått på for å gjøre det bra og være et godt eksempel for andre ungdommer i Klong Toey slummen. Det var Duang Prateep Foundation som stod for prisutdelingen, og Ton fikk både et trofe i glass, et sertifikat i glassramme og blomster. Måten selve glassplaten ble utdelt på virker ganske komisk for meg som utlending, men for thaier er det en helt normal praksis. Det er størst status dersom du har fått prisen fra en høyt ranket person, og da gjerne en kongelig. Selvfølgelig har ikke de kongelige tid til å springe rundt å dele ut priser hele tiden, men i stedet brukes et bilde. Statuen blir plassert foran bildet og mottakeren tar høytidelig prisen og bukker eller neier kongelig til bildet som takk. Jeg var med for å spille piano til Ton som også skulle opptre på fiolin. Det som jeg ikke hadde regnet med var å bli pyntet med blomster og bli satt på første rad sammen med "viktige" personer. Plutselig kalte de meg også opp på scenen for å dele ut blomster til en av de andre prisvinnerne. Dette blir regnet som en ære, men jeg kunne godt tenkt meg og sluppet. Selvfølgelig måtte jeg også opp på scenen for å være med på fellesbilde. Hadde det ikke vært fordi jeg skulle være med å spille spørs det vel om jeg hadde visst om prisutdelingen i det hele tatt. Men jeg er glad jeg var der, og hadde tatt med kameraet så Ton kan få noen bilder. Jeg fikk også reklamert bitte litt for Lovsangshjemmet og Immanuel i tillegg til å representere Tons støttespillere. Ingen venner eller familie møtte nemlig opp. Ton sa at foreldrene var opptatt med arbeid. Men jeg tror aldri de har kommet for å høre på ham når vi har arrangert konserter heller. Ton imponerte de viktige damer og herrer med sitt fiolinspill.

Ønsker dere å støtte fiolinskolen til Solveig så kan dere sette inn penger på Det Norske Misjonsselskap sitt kontonummer 8220 02 85030. Dere øremerker pengene til "barn og unge i Thailand" (hvor fiolinskolen ligger under) ved å merke betalingen med nr. 540324

Hvorfor skal vi bry oss?

Hvorfor skal vi bry oss? Er det noe vits? Hva kan jeg gjøre?
Det er lett å tenke sånn. Gjemme fattigdommen vekk og heller fokusere på livet her i Norge. Vi prøver å gjøre alt mulig for å holde bensinprisene nede, for hvis de stiger med to kroner er vi nordmenn dømt til å bli fattige. Det er så mye enklere å engasjere seg i det som er rundt oss. Det som en ser hver dag og som handler om en selv. For tørr vi egentlig å ta en titt utenfor vårt gode land? Tørr vi se hvordan livet til over en milliard mennesker er? Tørr vi se kontrastene?

Akkurat nå lever over 1 milliard mennesker i absolutt fattigdom(dvs. under 1 US dollar om dagen), og 30 000 barn under 5 år dør hver eneste dag av sult og sykdommer nordmenn enkelt kunne leget. Men hva kan jeg gjøre med det? Hvordan kan jeg utrydde fattigdommen? Den er jo så altfor stor. Jeg kan innrømme at før tenkte jeg at det var håpløst. Jeg tenkte at fattigdommen alltid ville være der og at det rett og slett er nyttesløst. Og kanskje er det sant. Kanskje er det umulig å bekjempe fattigdommen totalt? Men det er ikke lenger det jeg fokuserer på. For etter et halvt år i Thailand har jeg begynt å tenke annerledes. For jeg har sett at det nytter. De pengene vi samler inn her i Norge hjelper andre. Det arbeidet misjonærer og andre frivillige gjør betyr en forskjell. Det er mulig å forandre verden. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Og hvis flere begynner å tenke på det, tror jeg verden kan bli en bedre plass å leve i. Du trenger ikke å ha som mål å utrydde fattigdommen, men du kan velge å hjelpe i hvert fall en person å få et bedre liv.

I Matteus 25, 35-40 står det:
"For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg". Da skal de rettferdige svare: "Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?" Og kongen skal svare dem: "Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg"

Så hvorfor skal vi bry oss?
Fordi Gud sier vi skal gjøre det, og fordi det nytter å hjelpe sin neste!

Hilsen Siri Bjorå (student ved Hald Internasjonale Senter som har hatt sitt uteopphold i Bangkok)

Baking på tapetet

Immanuelhjemmet i Phibun hadde i år satt av penger på budsjettet til en ny steikeovn og da jeg ankom til Immanuelhjemmet i forige uke, var den på plass. Den de hadde så ut som en rustholk og var vanskelig å bruke. Det meste ble vel i grunn brent... Internatet har ønsket å lære noe mer om baking, så derfor hadde jeg denne gangen kjøpt inn ingredienser til brownies og horn med sesamfrø. Jeg satte i gang og var omkranset av en gjeng ivrige ungdommer som skrev ned fremgangsmåte og oppskriften.
Jeg viste det første hornet og resten gikk som på skinner: kjevlet, skar og trillet horn til den to kilo store deigen var tom. En lærer som underviser noen elever ekstra kom også innom kjøkkenet og ble værende til en smaksprøve var ferdig. Dette var spennende. De elevene som ikke var med på bakingen, stakk snuten innom fordi de kjente den gode lukten: “det lukter så godt”. Om kvelden var smaksprøvene klare og det ble nok til alle. De fleste holdt en knapp på at hornene var de beste.
I slutten av september skal jeg en tur til internatet igjen. Jeg vet ikke hvor mange som spurte meg om jeg kunne lære dem å lage pizza neste gang. Mange har bare hørt om pizza og dette ordet har nok en ekstra eksklusiv og god klang her i Thailand. Kanskje er det fordi denne type mat ligger himmelhøyt over den maten folk flest har råd til å spise. Men når vi lager den selv, er jo prisen en helt annen. Å mette 42 elever krever jo også sitt...

Hilsen Astrid Mydland

Drømmen om en fremtid

Noen av de barna jeg har møtt på Lovsangshjemmet husker jeg bedre enn andre. D er en av de.

Lille D er blitt stor nå. D var en av de første guttene jeg ble kjent med nede på Lovsangshjemmet. Han var 8 år da jeg ble kjent med han. Han kom på besøk til meg på Lovsangshjemmet hver dag, alltid like skitten og alltid rusa, som regel hadde han kastet fra seg sniffeposen før han kom, for han visste at jeg ikke likte at han sniffet. Han var foreldreløs og holdt til sammen med andre sniffere under motorveien. Vi på Lovsangshjemmet tok han med til en avrusningsklinikk/barnehjem utenfor Bangkok. Der var han i vel ett år før han ble flyttet til et annet statlig barnehjem. D går nå første året på ungdomskolen og skal bli elektriker sier han. Jeg besøker han fortsatt og han kaller meg mamma. Han fikk nettop en gave av oss; en mobiltelefon, det var det han drømte om...og denne hadde jeg lovet han, den dagen han begynte på ungdomskolen. Stolt var han den dagen vi tok han med til et kjøpesenter og han fikk velge den mobiltelefonen han så lenge hadde ønsket seg. D begynte noen år senere enn sine jevnaldra på skolen, men han begynte!!!! Bestevennen hans fra slummen, T sitter i fengsel nå, der har han vært flere ganger, for hver gang han kommer ut av fengselet så blir fristelsen for stor og han begynner å sniffe igjen. Denne gang står vår ungdomsarbeider Muk klar til å ta imot han når han kommer ut av fengselet, for å bli kjent med han og for å komme med et tilbud til han, om å gå videre på skole (fritidsklubben gir også støtte til utdannelse). Muk har fått et godt samarbeid med moren, T sier han vil studere, så får vi se da. Kanskje denne gang?

Vi trenger flere støttespillere til prosjektet Barn og unge i Thailand, ved å støtte dette prosjektet så er dere blant annet med å bidra til at ungdomsarbeideren vår, Muk kan jobbe hos oss. Har du lyst til å støtte oss så kan du gjøre det ved å sette inn penger på kontoen til Det Norske Misjonsselskap (NMS) : 8220 02 85030. Du øremerker pengene til prosjektet "Barn og unge i Thailand" ved å merke betalingen med: 540324.

Hilsen Anne

Lovsangshjemmet- et lite tilbakeblikk

Jeg har fått mulighet til å følge arbeidet på Lovsangshjemmet fra starten av. Jeg kom til Thailand for 10 år siden, da hadde Immnauel menighet nettop kjøpt bygget, men enda ikke blitt til noe Lovsangshjem, det var et skur. Etterhvert ble senteret pusset opp og malt, Medlemmer i Immanuel kirke, inkludert Solveig og Dag Johannessen, gjorde mye av oppusningsarbeidet på dugnad, restemaling ble gitt av JOTUN. Lovsangshjemmet ligger nå som en oase under den støvete motorveien innimellom alle de grå skurene. Namkang, som er hushjelp på Lovsangshjemmet, har sammen med Solveig (Johannessen) og meg vært med og jobbet på Lovsangshjemmet helt fra starten. Det er kjekt å se hvordan Lovsangshjemmmet er blitt en viktig del av samfunnet i det slumområdet hvor vi jobber. Sønnen til landsbysjefen er den av barna som har kommet lengst når det gjelder fiolinspilling. Han har vært Solveig sin student i mange år og vært med på aktivitetene på Lovsangshjemmet siden starten. Nå går han på det mest annerkjente musikkuniversitetet for å bli fiolinist. I begynnelsen så hadde vi to aktiviteter; musikk og sport. Nå kan barna velge og vrake i tilbud; kunst, engelsk, data, fiolin, gitar, bordtennis, i tilegg til lek og spill. Vi har også en ungdomsklubb. Fritidsklubben har åpent fire dager i uken, fra 4-6. Egen barne-og ungdomsarbeider har vi også fått, han jobber i full tid på fritidsklubben og mye av tiden bruker han til å få et godt samarbeid med foreldrene til barna våre. Dette fordi vi ser at får vi til et samarbeid med foreldrene, så har barna store muligheter til å klare seg godt og ta seg en utdannelse. Vi har nå over 160 registrerte brukere av fritidsklubben.

Barnehagen ble det min oppgave å starte opp, en oppgave jeg frimodig gikk inn for. Jeg hadde erfaring fra å starte opp småbarnsbarnehager i Norge, men oppdaget fort at det å starte opp en småbarnsbarnehage i slummen var noe helt annet, blant annet så var ufaglært personale regelen, ikke unntaket. Enda så har vi ingen utdannet førskolelærere som jobber i barnehagen. Det største problemet i begynnelsen var likevel det at det ikke kom noen barn...vi startet opp med tre barn og det var det. Vi visste jo at behovet for småbarnsbarnehage var stort, men likevel så ville ikke foreldrene sende barna til oss. Etterhvert som folk i nabolaget begynte å bli kjent med oss så begynte de å sende barna likevel og etter noen få år så var det fullt og vi fikk ventelister. I ettertid så har vi fått vite at de som bodde i nabolaget var redde for at vi samarbeidet med politiet, at vi tipset politiet om ulovlig virksomhet. Ulovlig virksomhet er det er mye av i vårt nabolag, spesielt narkotika er et stort problem. De trodde også at barna deres måtte bli kristne for å begynne hos oss, noe vi selvfølgelig ikke krever, hos oss er alle velkommen.
Barna kan gå på Lovsangshjemmet til de er 3 år, etter det så får alle tilbud om å begynne i Immauel daghjem. Vi har fortiden 37 barn som går der nå. De blir hentet på Lovsangshjemmet hver morgen med skolebuss og drar tilbake med samme buss på ettermiddagen.
Veldig mange barn har fått en bedre hverdag etter at Lovsangshjemmet ble startet opp i nabolaget deres. Naboer har fortalt oss at før kirken kjøpte bygningen var det et hybelhus. Husleiga var billig og huset var stort sett bebodd av narkomane og alkoholikere. Tenk for en forandring, nå er det et fargerikt hus, et hus fyllt av latter og glede, barn i lek og voksne som bryr seg, voksne med tid og masse kjærlighet å gi til barna.
At naboene setter pris på Lovsangshjemmet er sikkert. Vi holder til i et av de farligste områdene i Bangkok, ikke en gang på disse 10 årene har vi hatt innbrudd. Ingen som jobber på Lovsangshjemmet har noen gang blitt truet, antastet eller ranet. Vi blir passet på både av naboene og han der oppe- vår gode Gud.

Vennlig hilsen Anne Storstein Haug

Stipend for fattige barn

For at dere skal bli litt mer kjent med noen av de som får støtte gjennom ”Stipend for fattige barn” så sendte jeg ut ungdomsarbeideren på Lovsangshjemmet for å intervjue en av jentene våre. Hun har fått støtte til skolegang siden hun begynte på ungdomskolen.

N er 18 år og begynte på siste året på vidergående skole nå i mai. Hun går på en stor skole med tilsammen 1500 elever. Det er 28 elever i klassen hennes. Vi spurte hvilke fag hun likte best og det var engelsk, fransk, matte og fysikk. N bor sammen med foreldrene og tre yngre søsken, to søstre på 12 og 9 år og en bror på 5 år, sistnevnte går i Immanuel daghjem

Far til N kommer egentlig fra Nord-Øst Thailand, men har bodd hele sitt voksne liv i Klong Toey slummen. Han jobber selvstendig, han har en vogn som han går rundt med, fra den så selger han fruktdrikker. Han jobber vanligvis fra klokka 9.00 – 19.00 og tjener ca 500 bath dagen (litt under 100 kroner). Moren er også fra landsbyen (Ayuttaya), men har som faren bodd hele sitt voksne liv i slummen. Hun jobber som vakt på det lokale kjøpesenteret, jobber seks dager i uken fra 09.00- 22.00 og har en månedsinntekt på 6500 bath (litt over 1000 kroner).

N bor sammen med familien på to små rom, men hun sier at de har det godt sammen og at de er glad i hverandre. Når N har fri fra skole og ekstrajobb så gjør hun husarbeid og ser på tv.

De har et godt forhold til naboene og de hjelper hverandre når det trengs.

N ønsker å ta seg høyere utdannelse slik at hun kan få seg en god jobb og gjøre en god innsats for samfunnet. Dersom familien får mulighet så ønsker de å flytte ut av slummen.

Hver ettermiddag etter skolen og på lørdager jobber N på en Seveneleven butikk. For den jobben får hun 30 timen (ca 6 kroner). Disse pengene gjør at hun får litt ekstra lommepenger og får mulighet til å kjøpe ting hun ellers bare kunne drømme om. Nå sparer hun til bærbar datamaskin og da vi spurte henne når hun hadde penger nok til å kjøpe den så sa hun om et par måneder (en bærbar datamaskin koster ca 4000 kroner så hun har måttet jobbe ganske så lenge for å få den).

N, søstrene og moren er kristne. Det å bli kristen forandret livet til N. Hun fikk et håp og en ny glede i livet.

Hun avslutter samtalen med å takke alle som støtter prosjektet, som er med å støtte hennes skolegang og som viser henne kjærlighet på den måten.

(N er ikke hennes riktige navn)