tirsdag 24. september 2013

Som dere kunne lese om i forrige artikkel så er det nå kommet ny leder på skoleinternatet. Hun legger stadig ut nytt om arbeidet på facebook, så alle dere som er venn med Immanuel Phibun får nå nyhetsglimt fra internatet med jevne mellomrom. Oppfordrer alle dere som er på facebook å bli venn med henne. For dere som ikke er på facebook så har jeg kopiert noen av bildene fra facebooksiden inn i denne artikkelen.
Det er regntid og mye regn har strømmet ned. Det kan være slitsomt å gå på skolen når regnet høljer ned, men på skolen må de likevel. Så mye regn kom det en dag at to skilpadder kom "svømmende" inn på internatet :-)


Familiedag vil det nå arrangeres en gang i måneden på internatet. Den dagen¨samles alle de ansatte og ungdommene på internatet til sosialt samvær i fellesområdet. Litt ekstra god mat, lek og moro og en liten premie til den gruppa, det rommet eller den eleven som har utmerket seg på en positiv måte i måneden som har vært. De kan bli premiert over å ha det ryddigste rommet, mest pliktoppfyllende når de gjør de faste oppgavene, flinkest å gjøre lekser, mest hjelpsom, mest humørspreder etc.
De har også hatt en leir sammen med Phibun kirke. Det var i helga som var. Masse ungdom samlet seg til felleskap og moro.
Den nye lederen forkuserer mye på skole og skolearbeid, men også på felleskapet ungdommene imellom og felleskapet med lokalmenigheten blir prioritert.Først en time skolearbeid og så en time med leker, skriver hun på facebook :-)  Nedenfor er noen flere bilder fra livet på internatet.
 
 
 
 
 
 

mandag 16. september 2013

Intervju med Seephan- ny leder på Immanuelhjemmet


 
 Seephan kommer fra Nord Thailand og er vokst opp i en kristen familie. Det var noen misjonærer som gjorde at hun og familien ble kjent med kristendommen. De var tilsammen 6 søsken. Da Seepan var liten så var familien fattig, de var risbønder- nå så klarer familien seg greit, de tilhører middelklassen. Seephan er den eneste av søskenene som har fått en utdannelse, da foreldrene ikke hadde penger til å støtte de med det. Seephan var heldig og fikk skolestipend gjennom kirken hun tilhørte. Dette fordi hun likte å gå på skolen, hun lærte lett og hun var aktiv i kirken. Etter vidergående så studerte hun kristendommen og jobbet deretter med forskjellig arbeid blant barn og unge. Etterhvert så tok hun en bachelordegree og ble utfordret til å jobbe på Immanuelhjemmet i Phibun i 1992, for å være med å starte det opp.
Hun kunne fortelle at da de startet opp Immanuelhjemmet så var det 18 studenter, 12 jenter og 6 gutter. Hun var den eneste lokale ansatte og de måtte leige lokaler. Peder og Ruth var misjonærer for NMS og jobbet tett sammen med henne, de gav henne den opplæringen og oppfølgingen hun trengte.
Etter 5 år så kunne de endelig bygge et nytt internat, med støtte fra Skolenes u-landsaksjon. Siden den gang så har hun jobbet i diakoniavdelingen, på internatet og etterhvert med skolestipend prosjektet, helt fram til nå da hun ble utfordret til å dra tilbake til Phibun og bli leder på internatet.
Jeg spurte henne om hun fortsatt hadde kontakt med noen av de første elevene, og det hadde hun! Hun fortalte om en lege, lærere, sykepleiere som fortsatt tok kontakt, fortsatt stakk innom på besøk etc.
Jeg spurte henne også hva hun tenkte om det å komme tilbake nå, og om det var store forskjeller på ungdommene da og nå. Hun synet det er fint å være tilbake og opplever at det er Gud som har sendt henne tilbake til internatet. Når hun fikk denne utfordringen så følte hun at hun ikke hadde noe valg, Gud hadde lagt denne jobben i henes hender og da må hun gjøre så godt hun kan. Hun sier også at hun liker veldig godt å jobbe med barn og unge og ser fram til å jobbe tett sammen med de, samtidig som hun ser for seg at det vil bli slitsomt noen ganger. Hun opplever at kanskje den største forskjellen før og nå er den teknologiske utviklingen og det sosiale livet på nettet, det å følge med på det og kunne veilede barna på en god måte på det området kan bli en utfordring sier hun. Også det  at ungdommene har større frihet nå kan bli en utfordring.

Jeg spurte henne videre om hun synest Immanuelhjemmet var et viktig prosjekt og om det fortsatt var behov for et skoleinternat i Nord- Øst Thailand. Hun svarte et klart JA på begge spørsmålene.
Det er fortsatt mange fattige barn som trenger støtte til å gå på skole. Selv om det nå etterhvert kommer flere ungdomskoler ute i provinsen så sier hun at kvaliteten på de er mye dårligere enn de som er inne i byen (Phibun), så barna vil få en mye bedre mulighet om de går på skole i byen. Når debor på internatet så vil de også bo på en trygg plass og barna vil kunne få god oppfølging når det gjelder skolearbeidet.

Immanuelhjemmet er med å bygger framtiden til disse menneskene, sier hun. Det gir fattige barn et nytt liv; de vil møte kristendommen, de får mulighet til en bedre fremtid etc. Dere som er med å støtter dette arbeidet er med på dette.  Pengene der støtter oss med er kanskje ikke så mye verdt i Norge, men her får vi mye for pengene; et godt miljø, et møte med Jesus og en mulighet til en bedre
fremtid.