torsdag 1. desember 2016
torsdag 24. november 2016
Opplæring og kompetanseheving
Et mål vi har satt oss i Diakoniavdelingen her i kirken vår er å heve kompetansen til de som jobber i de ulike prosjektene. I barnehagene er vi nå kommet godt i gang med dette, mye pga en engasjert lærer fra Patana internasjonale skole, skolen som veldig mange misjonærbarn har gått på, helt siden 1970 tallet.
Patana har over 2000 elever og driver med mye sosialt arbeid (charity). Første trinn (tilsammen 8 klasser) har valgt ut Lovsangshjemmet som et av sine sosiale prosjekt, dette har de gjort siden sønnen min Chalom gikk i 1. klasse (han går nå i 5. klasse). De har bidratt med mye penger disse årene, blant annet til oppussing av Lovsangshjemmet. I år hadde vi fått en ny kontaktperson i 1. trinnet; Miss Robine. Hun lurte på om det var noe mer vi trengte enn bare penger, og det gjorde vi jo!!! I barnehagene våre har vi mange gode medarbeidere, men nesten ingen er utdannet for å jobbe med barn, derfor trenger vi veldig noen som kan lære oss noe om det å jobbe med og blant barn og som kan vise oss gode pedagogiske aktiviteter.
Det første vi gjorde var å spørre de ansatte i barnehagene våre hva de ønsket å lære mer om. Deretter så satt vi ledere/veiledere sammen og laget en liste over hva vi mente de ansatte trengte opplæring i- tilsammen ble dette en veldig lang liste som ble sendt over til Miss Robine.
Vi ble så invitert på besøk til Patana for å lære mer om hvordan de jobbet der. Alle kom tilbake veldig inspirerte, og såg at det var masse av det de gjorde, vi også kunne gjøre. Vi satt så sammen og såg igjennom alle bildene vi hadde tatt da vi var på besøk, og alle fikk i oppgave å forberede og gjennomføre en oppgave hver som de skulle gjennomføre i barnehagene våre.
Det neste var at 6 lærere fra Patana sammen med noen barn, kom til Lovsangshjemmet og hadde praktisk undervisning i hvordan vi kunne bedre relasjon mellom barn og voksne, og hvordan vi kunne jobbe med finmotoriske aktiviteter på en gøy måte (de hadde også med masse utstyr til å gjennomføre aktivitetene som barnehagene fikk beholde etterpå). Vi hadde også invitert noen av barna fra barnehagene våre med på dette, for at læringen skulle bli så praktisk som mulig og lett å forstå. (Dette året jobber vi spesielt med finmotorikk og grovmotorikk i barnehagene våre).
Lærerene våre og deres lærere hadde også god tid til å snakke sammen etterpå.
Tilbakemeldingen fra seminaret/læringen var veldig god og vi håper dette er starten på et videre samarbeid mellom Patana og Lovsangshjemmet/Immanuel daghjem også når det gjelder opplæring/undervisning.
Patana har over 2000 elever og driver med mye sosialt arbeid (charity). Første trinn (tilsammen 8 klasser) har valgt ut Lovsangshjemmet som et av sine sosiale prosjekt, dette har de gjort siden sønnen min Chalom gikk i 1. klasse (han går nå i 5. klasse). De har bidratt med mye penger disse årene, blant annet til oppussing av Lovsangshjemmet. I år hadde vi fått en ny kontaktperson i 1. trinnet; Miss Robine. Hun lurte på om det var noe mer vi trengte enn bare penger, og det gjorde vi jo!!! I barnehagene våre har vi mange gode medarbeidere, men nesten ingen er utdannet for å jobbe med barn, derfor trenger vi veldig noen som kan lære oss noe om det å jobbe med og blant barn og som kan vise oss gode pedagogiske aktiviteter.
Det første vi gjorde var å spørre de ansatte i barnehagene våre hva de ønsket å lære mer om. Deretter så satt vi ledere/veiledere sammen og laget en liste over hva vi mente de ansatte trengte opplæring i- tilsammen ble dette en veldig lang liste som ble sendt over til Miss Robine.
Vi ble så invitert på besøk til Patana for å lære mer om hvordan de jobbet der. Alle kom tilbake veldig inspirerte, og såg at det var masse av det de gjorde, vi også kunne gjøre. Vi satt så sammen og såg igjennom alle bildene vi hadde tatt da vi var på besøk, og alle fikk i oppgave å forberede og gjennomføre en oppgave hver som de skulle gjennomføre i barnehagene våre.

Lærerene våre og deres lærere hadde også god tid til å snakke sammen etterpå.
Tilbakemeldingen fra seminaret/læringen var veldig god og vi håper dette er starten på et videre samarbeid mellom Patana og Lovsangshjemmet/Immanuel daghjem også når det gjelder opplæring/undervisning.
Vennlig hilsen Anne Storstein Haug
NMS misjonær og diakoniarbeider
onsdag 2. november 2016
Drømmer som ble oppfylt
Drømmer kan være så mye forskjellig. Her i Thailand drømmer vi også, barna i
slummen drømmer, fattige ungdommer på Immanuelhjemmet drømmer, unge mødre på
Nådehjemmet drømmer også. Vi i NMS ønsker å være med å fylle opp noen av disse
drømmene. Derfor kaller vi også prosjektene vi er med å støtter "Drømmen
om en fremtid".
På lørdag var jeg på konsert. Jeg hadde invitert
G, min første engelskelev på Lovsangshjemmet med meg på konserten. Hun kom
feiende flott inn i konsertlokalet, kommuniserte med meg på flytende engelsk, hun
forteller om jobben sin i det internasjonale firmaet hun jobber i og forteller
den gode nyheten om at hun er innvilget et års visum til Australia. G bor
under motorveien, hun er nærmeste nabo til Lovsangshjemmet, moren selger te i
nabolaget og faren er vaktmester. G fikk pga Lovsangshjemmet, sin egen sterke
vilje og ønske om utdannelse og foreldre som støttet henne oppfylt drømmen.
Konserten
vi var på var i et flott konsertlokale. Musikerene var fra slummen, de er
medlem av Immanuel Musikkskole. Fem musikere fra Kristiansand symfoniorkester
var med på konserten, i forkant hadde de hatt "workshops" sammen med
musikkskolen.
Ton- en tidligere elev, nå fulltidsarbeider i musikkskolen var den
store stjerna. Det var veldig rørende å se filmen de viste, der han tar oss med
under motorveien, hjem til der han bor og bort til Lovsangshjemmet, der de hele
startet for mange år siden- der var han aktiv på fritidsklubben, etterhvert så
var det fiolinundervisningen som opptok mesteparten av tiden. Han fortalte også
om muligheten han fikk til å studere på et annerkjent musikkuniversitet i byen.
Etter filmen var vist så kom han gående inn i konsertsalen, tar opp
dirigentstaven og dirigerer orkesteret. En sterk opplevelse for alle, og
kanskje spesielt for oss som har fulgt han i alle år.
Dette er
dere med på og vi vil at dere skal glede dere sammen med oss.
Gjennom det vi gjør ønsker vi å være med å oppfylle drømmer,
være med å bidra til at barna får en bedre hverdag og en god fremtid. Vi ønsker
at barna i slummen skal oppleve Guds kjærlighet.
Vennlig hilsen
Anne Storstein Haug
Diakoniarbeider i Bangkok
onsdag 5. oktober 2016
Store forandringer i en av våre familier
I
Thailand er sommeferien over for flere måneder siden og B, F og E er
godt i gang på skolen, mens lille A går siste året i Immanuel Daghjem. I denne familien, som vi på Lovsangshjemmet har fulgt i mange år, er det skjedd store forandringer på kort tid. De tre eldste barna flyttet alle ut av slummen etter sommerferien, nå er det bare lille F som bor sammen med bestemoren.
Vi på Lovsangshjemmet såg at det var svært vanskelig for bestemoren å ta vare
på barnebarna sine på en god måte. B hadde en del utfordringer på skolen
og vi var redd for at hun ville gi opp skolen om hun ikke fikk tettere
oppfølging med skole og lekser. Et barnløst ektepar (thai-singapore) ønsket å
være fosterforeldre for henne. Vi kjenner de godt siden de leder
speiderbevegelsen som Lovsangshjemmet er en del av. Hun bor hos de nå. Den nest
eldste jenta i familien heter F og vi har kjent henne siden hun gikk i
barnehagen på Lovsangshjemmet. F har alltid vært en nydelig, flink og
smilende jente, men med en veldig egenvilje. Hun gjør stort sett som hun selv
vil, og med en bestemor som ikke orker å sette grenser, så havnet F i et
miljø som ikke var bra for henne. Hun sluttet skolen midt i tredje klasse og vi
på Lovsangshjemmet har gjort flere forsøk på å få henne tilbake på skolebenken,
men uten hell. Derfor tok Lovsangshjemmet, i samarbeid med bestemoren initiativ
til å sende henne og E bort fra slummen, bort fra det miljøet som holdt på å
ødelegge F. Hun bor nå i Phetchaburi, en liten by to timers kjøring fra
Bangkok. Der går hun på en internatskole som drives av staten. Nå håper vi at
hun vil trives der slik at hun kan fortsette skolegangen sin. Skolen er gratis,
men Lovsangshjemmet støtter de to barna med 125 kroner i måneden hver i
lommepenger.
Lovsangshjemmet ønsker å være en støttespiller for familiene i slummen. For denne bestemoren betyr det mye at personalet på Lovsangshjemmet følger opp barnebarna hennes på områder hvor hun ikke klarer det. Vi håper og ber om at det skal gå godt med denne søskenflokken fra slummen- at barnebarna får den utdanningen bestemoren aldri fikk, og som hun nå drømmer om at barnebarna skal få.
Vennlig hilsen Anne Storstein Haug
NMS misjonær og diakoniarbeider i Bangkok
(bildene har ikke noe med personene i historien å gjøre)
mandag 26. september 2016
Drømmen om en fremtid : We make dreams come true

Dette har diakoniavdelingen i kirken tatt på alvor og de har aktivt begynt å jobbe med fundraising i Thailand. Det finnes fortsatt mange fattige i Thailand og behovet for hjelp er stort, men det finnes også mange rike mennekser i Thailand, i tilegg til at det er mange internasjonale firma og skoler i dette landet. Gjennom vår fundraising så prøver vi å nå fram til disse gruppene. Vi har et slagord for arbeidet vårt "We make dreams come true", og det er nettop det vi ønsker å gjøre gjennom alt vi gjør - make dreams come true.
Diakoniavdelingen har sin egen fundraisinggruppe bestående av lokale, finske og norske misjonærer. Mye spennende er på gang, noe av det mest spennende er de samarbeidene vi har fått med tre internasjonale skoler. Berkely internajonale skole hvor noen av misjonærbarna går, har valgt ut vårt prosjekt som sitt eneste diakonale prosjekt på skolen, de bidrar med både kompetanse og penger (bildet øverst er fra skolens årbok). I tilegg så har ungdommene på skolen sin "community service" i våre prosjekter. Bangkok Patana internasjonale skole hvor flere misjonærbarn i Bangkok går, har støttet oss med penger og gaver i flere år allerede. I år så utvides samarbeidet og neste måned skal lærere i Immanuel Daghjem og Lovsangshjemmet komme på besøk til skolen og se på hvordan det jobbes der. I tilegg skal lærere fra Patana komme ned å ha seminarer for våre lærere i ulike tema. Vi vil også invitere lærere fra den lokale barnehagen i slummen med på dette. Dette blir veldig spennende. Patana er kjent for å ha dyktige lærere og vi håper dette kan bidra til økt kompetanse hos våre lærere når det gjelder barneoppdragelse og undervisning.
Den siste skolen vi har hatt kontakt med er Concordian internasjonale skole. Representanter fra denne skolen ble misjonær Alfhild Haugli kjent med under en galladinner for Nådehjemmet. De inviterte oss ut for å presentere arbeid vårt. Alfhild dro ut dit sammen med to lokale medarbeidere, blant annet Kruu Sao som er leder for barnehagene. Det var første gang hun skulle være med på et såpass stort arrangement og hun var veldig spent før dette møtet- og veldig stolt etterpå, for det hadde vært en kjekk erfaring. Og det er det som er så viktig- at det ikke bare er vi misjonærer som driver med fundraising, men at vi lærer opp våre lokale kolegaer, bare på den måten så kan arbeidet bli bærekraftig. Nå blir det spennende å se om det blir et videre samarbeid med denne skolen også.
![]() |
Julegaver fra Berkeley til alle barna i Immanuel Daghjem og Lovsangshjemmet |
Besøk av lærer ved Bangkok Patana internasjonale skole |
![]() |
Kruu Sao presnterer "We make dreams come true" på Concordian internasjonale skole |
![]() |
Kruu Sao, Khun Lek (leder på Nådehjemmet) og Alfhild presenterer "We make dream come true" på Concordian internasjonale skole |
Vennlig hilsen
Anne Storstein Haug
NMS misjonær og diakoniarbeider i Thailand
torsdag 22. september 2016
Hvorfor svarer ikke foreldrene på telefonen?
Jeg prøver å ringe en familie som har
søkt om plass på Lovsangshjemmet. Nok en tenåringsfamilie der mor
er 18 og far 15år med to barn. Vi drar på besøk og får høre at
her en dag forsvant mor og nå har far fått seg jobb. Derfor tar han
ikke telefonen. Ingen logikk i denne setningen jo da. Far tar ikke
telefonen fordi han er redd han nå må bidra nå som han har fått
seg jobb. Bestemor stiller opp som i så mange andre familier i
slummen her i Bangkok. Men det er ikke lett for hun deler hus med 16
andre. Familieforholdene her er kompliserte. Huset har ikke vinduer
bare en glugge, ingen kjøkken. De har et lite bad med et ødelagt
toalett som alle 17 må bruke forsiktig. Når de sover ligger de tett
i tett på gulvet på matter. Når alle sover er det ingen gulvplass
igjen. I huset bor 10 voksne og 7 barn. Ingen har jobb. Bestemor går
til tempelet for å prøve å få mat der. Det er neste 40 grader og
veldig varmt i huset. Lærerne på Lovsangshjemmet går på
hjemmebesøk til alle barn som søker plass i barnehagen. Dette for å
finne de familiene som trenger det mest. I dette huset var vi aldri i
tvil her trenger de barnehageplass og annen hjelp. Vi tar imot 4 barn
fra dette huset. Dette huset har nok ikke anledning til å betale noe
for barnehageplassen.
Barehageåret er omme og noen av barna skal slutte på Lovsangshjemmet småbarnsbarnehage og fortsette i trygge omgivelser på Immanuel daghjem. Men for noen er reiseveien opp dit for lang og kostbar. For mange er 10 kr om dagen så mye at de blir tvunget til å finne et annet alternativ enn Immanuel. Ofte er dette de barna som hadde trengt det mest. Har vi gjort nok for dem? Vi får håpe at de to -tre årene på Lovsangshjemmet har vært en oase, ett fristed der de har fått trygghet og kjærlighet som hjelper dem videre i livet.
Hvorfor ønsker så mange å komme til Lovsangshjemmet og Immanuel? Hvorfor velger de drømmen om en fremtid. Dette spørsmålet stiller vi ofte når vi er på hjemmebesøk. «Fordi dere kristne ikke slår og fordi dere behandler jentene våre med samme respekt som guttene» er gjerne svarene vi får. I barnehagene får de oppleve trygghet og kjærlighet. Her får de lære engelsk, data og musikk. Her får de mulighet til å lære og utvikle seg. Ungene får sunn og næringsrik mat i barnehagen, de får sove og vi dusjer og skifter klær før de går hjem. Når barna er blitt for gamle til å gå i barnehagen kan de komme til lovsanghjemmet på ettermiddagen (SFO) her kan de få lekse hjelp, lære engelsk og leke. Lære data, musikk og sport. Vi ser at de barna som er i våre prosjekter lenge er de barna som går på skole lenge. De som går på skole klarer seg mye bedre videre i livet. Mange i slummen slutter skolen allerede etter tredje klasse.
Takk for at dere er med å støtte
dette viktige arbeidet slik at flere barn i slummen kan få drømme
om en fremtid.
mandag 19. september 2016
Noen møter en vanlig torsdag

For at denne læreren skulle få se litt av hvordan barna på Lovsangshjemmet bor så tok Margrethe, kruu Sao og jeg henne med på en runde rundt i nabolaget. Selv om jeg ikke er så mye i slummen lenger så treffer jeg stadig noen kjente fra tiden jeg ruslet rundt der jevnlig.
I dag satt en bestemor/oldemor og vasket tøy utenfor huset, jeg stoppet opp og spurte hvordan det går. Hennes minste oldebarn hadde nettop begynt i barnehagen vår. Hun har i årevis tatt vare på barnebarna sine, nå også oldebarna. Jeg har kjent denne bestemoren lenge, en flott dame som har stått på i alle år for sin narkomane sønn og hans barn; Ane, Benji og Boy. Jeg husker hvor stolt hun var av Ane, som var så flink på skolen, bestemoren hadde store planer for henne, og sendte henne til oss på Lovsangshjemmet for å lære engelsk. Men Ane fikk kjærest tidlig og allerede som 16 åring så hadde hun sluttet på skolen og blitt mor. Kjæresten drev med narkotika og har sittet inne en del. Ane er nå 21 år har fått barn nummer 2 (som nettop har begynt i barnehagen vår), jobber og tar vidergående i helgene. Benji begynte hos oss når hun var 2 år, en nydelig liten jente, hun går nå på ungdomskolen, ungdomsarbeideren på Lovsangshjemmet er bekymret for henne, for hun har begynt å vanke med noen ungdommer som finner på litt for mye tull. Boy, fortalte bestemoren, hadde sluttet på skolen, han gjorde seg bare ferdig med 4. klasse. Han ville ikke høre på noen sa hun. Faren hans hadde dødd for et halvt år siden- bare 39 år gammel, bestemoren sa han hadde drukket seg ihjel. Etter det så nektet Boy å gå på skolen.
En bestemor som er så utrolig glad i barnebarna og oldebarna sine, men som har så mange byrder og bekymringer. Jeg sa til henne at jeg ville komme på besøk en dag. Da skal jeg ta meg god tid til å snakke med henne.
Det var et møte den dagen, et møte før vi gikk videre innover i slummen, før vi traff tenåringen som også har sluttet på skolen, som nå passer på niesen sin. Før vi traff den lille gutten som tidligere gikk på Lovsangshjemmet og som nå ikke hadde barnehageplass, han bodde i et veldig lite skur sammen med foreldre og besteforeldre- før vi gikk derfra så fikk han barnehageplass hos oss i Immanuel Daghjem (og dagen etter var han på plass der :-)), for vi traff mor til Pai, min tidligere engelskelev, som fortalte at jenta hadde fått kjæreste fra Dubai og skulle til England med han, og før jeg var innom min faste skredder som bor på 6 kvadratmeter rett ved en bråkete vei, som inntil for få dager siden hadde bodd der med sin mann og sin syke far. Faren hadde dødd for noen dager siden, så i tilegg til å betale for klærne hun skulle fikse for meg den dagen, så gav jeg henne litt penger til støtte for begravelsen (noe som er vanlig i Thailand).
Noen møter en vanlig torsdag i slummen.
Lovsangshjemmet ønsker å være en oase midt i slummen, en plass hvor mennesker som sliter skal få oppleve kjærlighet og omsorg. En plass som skal gjøre hverdagen deres litt enklere og litt bedre.
Takk for at dere er med og støtter arbeidet vårt.
(Navn er oppdiktet og barna på bildene har ingenting med historien å gjøre)
Vennlig hilsen Anne Storstein Haug
NMS misjonær/Diakoni arbeider i Bangkok
torsdag 15. september 2016
Immanuel Daghjem
Margrethe har knyttet til seg voluntører fra Berkeley internasjonale skole- skolen guttene hennes går på, de har formingsaktiviteter for barna. I tilegg har Solveig Johannessen fått en tidligere musikklærer fra Bangkok Patana internasjonale skole - skolene guttene mine går på, til å komme å ha musikkundervising. Margrethe har selv engelskundervisning for alle klassene og kruu Sao har dataundervisning for de to eldste klassene. Alt dette i tilegg til de vanlige aktivitetene i barnehagen
Denne høsten har barnehagen et spesielt fokus på grovmotorikk, og som en innledning til dette temaet så var de eldste barna på tur til et barnemuseum (med et god lekeplass og plaskebasseng) og de minste var på en innendørs lekeland.
Jeg som har fulgt denne barnehagen over lengre tid gleder meg stort over alle de gode forandringene som har skjedd i barnehagen og over alle de fornøyde barna jeg møter når jeg besøker barnehagen. Så får jeg heller leve med at barna har glemt hva jeg heter, og spør etter adjaan Margarethe når jeg kommer innom….
Vennlig hilsen
Anne Storstein Haug
NMS misjonær og diakoniarbeider i Thailand.
onsdag 7. september 2016
Verdig liv- Varig håp
Thaier har et
smil for det aller meste. Vi blir alltid møtt med et smil når vi går på
hjemmebesøk til barna på Lovsangshjemmet,
vi blir møtt med et smil av moren som har en lapp over øyet fordi mannen
hadde slått henne før han gikk på jobb den morgenen, av moren som sitter på
gulvet i et lite skur med barehagebarnet i fanget og mens mannen ligger og
sover rusen av seg ved siden av blir vi også møtt med et smil. Og vi ble møtt
med et smil da vi besøkte en ung mor i går. En mor som bor på en benk under
motorveien. Hun er aidssyk og har tuberkolose. For to uker siden så mistet hun
mannen sin, mannen døde av tuberkolose og han hadde også Aids. Vi på
Lovsangshjemmet har kjent denne familen lenge, helt siden barnet deres begynte
i barnehagen vår. Den gang ble vi tipset av naboene deres om denne lille
underernærte babyen som bodde sammen med to narkomane foreldre. Når foreldrene
var ruset så ble den lille slått når han gråt. Vi tok barnet inn i barnehagen
til tross for at det egentlig var fullt og han er blitt en del av vårt ansvar. Barnehagedagen
startet som regel med en dusj og reine klær, for som regel var han veldig
skitten når han kom til barnehagen.. Etter
en stund ble familien kastet ut fra skuret de bodde i og den lille familien
bodde under motorveien i over en måned før vi på Lovsangshjemmet fikk skaffet
en ny bolig til de. Denne bodde de i inntil faren døde. Da faren døde fikk
gutten plass på et barnehjem i nærheten da noen sosialarbeidere som jobber på
et Aidssenter i nærheten såg at moren også hadde tuberkolose. Der bor gutten nå.
NMS vil arbeide for at alle mennesker
skal kunne leve et verdig liv.
En historie fra hverdagen vår . Gjennom å være
medmennesker, være tilstede, oppmuntre
prøvde vi å gi denne moren en følelse av å bety noe, at hun er
verdifull.
Som diakoniarbeider i Thailand så handler det å bli kjent med mennesket bak smilet. Det mange trenger er noen som gjennomskuer smilet ditt, noen som ikke bare går videre når de svarer "ja jeg har det bra" når du har spør hvordan de har det. En som tar seg tid til å høre på hva som kommer etterpå.
Vi i Thailand har en slogan for arbeidet vårt, mange kjenner den allerede "Drømmen om en fremtid", på engelsk "We make dreams come true". Vi vil oppfylle drømmer, barns drømmer- dette gjør vi gjennom å fokusere på utdanning.
Helt fra barna begynner i barnehagen på Lovsangshjemmet
og Immanuel daghjem så blir de møtt av lærere som har fokus på å gi de
kjærlighet, omsorg og respekt. Som støtter de på sine evner og anlegg. Som har
som mål å gi barna et verdig liv.
I Lovsangshjemmet nabolag er det et veldig stort behov for barnehageplass og for å kunne hjelpe de som trenger aller mest hjelp så går vi på hjemmebesøk for en velger ut hvem som skal få hjelp.
Gjennom fritidsklubben på Lovsangshjemmet gis det
undervisning i mye forskjelllig. Barn og unge får mulighet til å utvikle sine
evner og jobbe mot å nå sine drømmer. Som Gip som hadde interesse for engelsk
og som trofast møtte opp hver uke på engelskundervisningen på Lovsangshjemmet,
som nå har en god jobb i et internasjonalt firma. Som Ton, gutten som bodde under motorveien,
som etter å ha lært å spille fiolin på Lovsangshjemmet og den lokale kirken
siden han var guttunge, som nå er ferdig utdannet på et annerkjent
musikkuniversitet , jobber som musiker, men som i tilegg til det jobber fullt
på musikkskolen vår i slummen som dirigent og lærer fordi han ønsker å hjelpe
barna i sitt eget nabolag- jeg forstår de sier han. Jeg kunne nevnt mange
flere.
Kirken vi jobber i har et stipendprosjekt der hvert
år nærmere 300 barn og unge får støtte til å ta en utdannelse innen det de
drømmer og ønsker. Her er det de lokale
menighetene som velger ut kandidater til å få stipend og så har vi et styre som
igjen velger ut de som trenger støtten
mest.
Gjennom å satse på utdanning er vi med på å gi mange
barn og unge mulighet til å følge sine drømmer og ha et verdig liv.
"Gud er kjærlighet,og vi
vil at alle som tror på ham, skal gi denne kjærligheten videre til alle
mennesker."
Galaterene 6, 9
"La oss ikke
bli trette av å gjøre det gode, Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke
gir opp".
Tusen takk til alle dere som er med og støtter arbeidet vårt.
Vennlig hilsen
Anne Storstein Haug
NMS misjonær og veileder på ELCT sin diakoniavdeling
onsdag 31. august 2016
Em og Faa- to barn i Immanuel daghjem
Em og Faa
har bodd hos bestemoren siden de ble født for 5 og 6 år siden, de har litt
kontakt med foreldrene sine, men de er narkomane og kan ikke ta ansvar for
jentene. Da Em og Faa var 6 måneder begynte de på Lovsangshjemmet sin
småbarnsbarnehage og der gikk jentene til de var store nok til å begynne på
Immanuel Daghjem, hvor de fortsatt går. Immanuel Daghjem er en barnehage med 55
barn i alder 2.5 år til 6 år. Den ligger i Klong Toey slummen i Bangkok. Barna
som går i barnehagen bor som regel i nærheten av barnehagen, men Em og Faa bor
i et annet området av slummen, ved siden av Lovsangshjemmet. Hver dag så kan en
se bestemoren og de to barnebarna gående til
barnehagen. En tur som tar ca 20 minutter og hvor du må krysse en elv
for å komme fram. Mens de fleste av foreldrene
som har barn i Lovsangshjemmets barnehage velger et annet tilbud for barna sine
når de er blitt 2.5 år, siden de synest det er langt å gå, så velger bestemor til
Em og Faa heller å gå litt langt for å hente og bringe barna, siden hun synest
barnehagen er bra og siden hun ser at barnebarna stortrives der. I barnehagen
møter de voksne som bryr seg og viser de kjærlighet. Det er en kristen
barnehage, med et fokus på kristne verdier. Hver dag så får de et varmt måltid
og de får frukt og melk. Barnehagen gir Em og Faa en god forberedelse til de
skal begynne på den statlige skolen som ligger i nærheten av der de bor. I
barnehagen så liker Em og Faa å leke med alle de kjekke lekene og de liker
samlingstundene. Dataopplæring og engelskundervisning er noe av det som er
aller kjekkest synest de.
Når
barnehagen er ferdig for dagen så går Em og Faa hjem sammen med bestemoren, de er
ofte å finne på fritidsklubben på Lovsangshjemmet på ettermiddagen. Der kan de
leke og der får de prøve seg litt på fiolinspilling. Når bestemoren har vært
hos en lokal organisasjon og hentet mat så spiser de middag, etter det ser de gjerne
litt på tv før de ruller ut mattene som fungerer som seng og legger seg.
Siden
bestemoren ikke har inntekt, bortsett fra det hun tjener på å selge søppel som
hun har samlet i nabolaget, så betaler hun ingenting for å ha jentene i
barnehagen. Det er veldig mange familier i slummen som ikke kan betale det det koster
å ha barnet i barnehagen, og som derfor betaler en symbolsk sum, eller
ingenting for å ha barnet i barnehagen. Dette gjør at Immanuel Daghjem og
Lovsangshjemmet er helt avhengig av støtten de får fra NMS for å kunne drive
barnehagene.
søndag 28. august 2016
torsdag 25. august 2016
Turdag i barnehagen
Ut på tur!
Barna i Immanuel Daghjem og Lovsangshjemmets barnehage har vært ute på tur. Denne høsten skal vi fokusere en del på motorikk og da passet det veldig bra med en tur til Funarium- et innendørs lekeland. Siden de eldste barna var der en tur i vår så var det bare de yngste på Immanuel Daghjem og barna på Lovsangshjemmet som fikk være med der denne gang. Og gjett om de koste seg!!! For barn som vokser opp under motorveien var dette en drømmedag; en dag hvor de kunne hoppe, løpe, skli, klatre og hoie så mye de ville :-)
Men de eldste barna var på tur de også- de var på et vitenskapsmuseum for barn.
"Å kjøre buss på motorveien over barnehagen ere nesten som å fly. I dag ble barnas drømmer oppfylt. Hvilken glede for oss å få ta med de eldste barna på Immanuel daghjem på museumstur. Ungene storkoste seg med lekeplass og dinosaurutstilling. Dagen ble toppet med vannlek. Ungene frydet seg hele dagen" (Hentet fra Facebook bloggen vår Drømmen om en Fremtid).
Barna i Immanuel Daghjem og Lovsangshjemmets barnehage har vært ute på tur. Denne høsten skal vi fokusere en del på motorikk og da passet det veldig bra med en tur til Funarium- et innendørs lekeland. Siden de eldste barna var der en tur i vår så var det bare de yngste på Immanuel Daghjem og barna på Lovsangshjemmet som fikk være med der denne gang. Og gjett om de koste seg!!! For barn som vokser opp under motorveien var dette en drømmedag; en dag hvor de kunne hoppe, løpe, skli, klatre og hoie så mye de ville :-)
Men de eldste barna var på tur de også- de var på et vitenskapsmuseum for barn.
"Å kjøre buss på motorveien over barnehagen ere nesten som å fly. I dag ble barnas drømmer oppfylt. Hvilken glede for oss å få ta med de eldste barna på Immanuel daghjem på museumstur. Ungene storkoste seg med lekeplass og dinosaurutstilling. Dagen ble toppet med vannlek. Ungene frydet seg hele dagen" (Hentet fra Facebook bloggen vår Drømmen om en Fremtid).
torsdag 26. mai 2016
Jeg har hatt gleden av å tilbringe hele
mai måned som volontør på Nådehjemmet i Bangkok. Det har virkelig
vært en glede og berikelse for egen del, og jeg føler meg
privilegert som får muligheten til å være her! Opplevelsene har
stått i kø, og måneden har bokstavelig talt flydd av sted som en
sommerfugl med gylne vinger. Nådehjemmet tar imot jenter som er
gravide og har problemer av ulikt slag. Mange er enslige mødre som
ikke klarer å utføre jobben sin og dermed ikke klarer å tjene til
livets opphold. I Thailand har man ikke muligheter for å bli
sykemeldt når svangerskapet gjør det umulig å utføre
arbeidsoppgaver, man kan heller ikke få trygd på samme måte som i
Norge. Når magen vokser blir det derfor veldig vanskelig å jobbe
som massør eller stuepike, som to av jentene som er her nå.
Bakgrunnen for at jentene kommer til Nådehjemmet er veldig
forskjellige. Noen opplever at svangerskapet medfører skam i
familien og ønsker å holde det skjult. Andre igjen har en barnefar
som er gift med en annen og ikke vil vite av det nye barnet. Grunnene
for å komme hit er like ulike som jentene som bor her. Det som er
målet for oss som jobber her er at alle, uansett årsak, skal møte
en åpen dør og hjerterom når de trer inn porten.
Det stilles krav til at jentene deltar
i daglige aktiviteter som rengjøring og matlaging. Rutinene er gode
rammer i hverdagen som skaper trygghet og forutsigbarhet. Jentene er
flinke til å finne sin plass, og jeg som bor her 24/7 ser at de
«løfter» hverandre med å gi oppgaver til de som har talent innen
noe. Disse blir igjen gitt ansvar for opplæring av de andre. Et
eksempel jeg vil trekke frem er en jente som bor hos oss nå. For å
være brutalt ærlig har det vært vanskelig å finne hennes sterke
sider, annet enn at hun er pen og alltid smiler. Hun hadde aldri
vasket sine egne klær, laget mat, gjort huslige arbeidsoppgaver
eller andre praktiske gjøremål. Denne jenta har i løpet av den
siste måneden lært å lage mat, vasker alle sine egne klær og ikke
minst har hun lært seg håndarbeid. Det er de andre jentene som har
sørget for dette gjennom tålmodig veiledning og omsorg. Jeg er så
utrolig imponert over hvor mye den jenta har «vokst» på den siste
måneden at jeg egentlig ikke kan beskrive det! I begynnelsen av
oppholdet mitt følte jeg at hun var en hakkekylling som de andre
rakket ned på, nå er det hun som har blitt jentenes maskot og
yndling. Det er mange personer som «blir med i kofferten» hjem til
Norge på lørdag, men denne jenta sitter på mange måter øverst i
bunken.
Det er flere gode
krefter som er i sving på Nådehjemmet i den daglige driften. De
ansatte, tre thaier og Alfhild fra NMS Norge, har hver sine styrker
og kvaliteter som gjør at dette er et godt og trygt sted for jentene
som kommer hit. Det er likevel ikke til å stikke under en stol at
det kreves mye, både av vedlikehold og administrative oppgaver som
stjeler av tiden de ansatte helst ønsker å bruke på jentene som
bor her. Hagen er et godt eksempel på en arbeidsoppgave som er
tidkrevende og tung, men nødvendig. Nødvendig fordi mye av maten
som lages her dyrkes i hagen og gjør at man alltid har tilgang på
frukt og krydderurter. Et annet viktig moment er at det i alle hauger
med løv og annet hageavfall kan gjemme seg en slange… Kommer
tilbake til det temaet snart, men ønsker først å fortelle om en
gjeng elever som kom fra den franske skolen i Bangkok. De har i sin
skoletid fokus på samfunnstjeneste, og bestemte seg for å komme til
Nådehjemmet å hjelpe til med å rydde i hagen. De jobbet i intens
hete med minimal tilgang på redskaper, ryddet hele dagen og hagen
var helt ugjenkjennelig etterpå! De ansatte på Nådehjemmet var
først litt lei seg for at den ene og andre spiselige planten
forsvant i dragsuget. Etter hvert som dagen gikk, så også de nytten
av å rydde opp i krattet og bladhaugene og deltok så svetten silte.
Jeg har aldri svettet sånn i hele mitt
liv som jeg har gjort denne måneden her. Det har vært ubeskrivelig
varmt og fuktig hver eneste dag, jeg priser meg lykkelig hver kveld
for at i hvert fall rommet jeg sover på har aircondition. Det er mer
enn de høygravide jentene kan si om sine soverom, så jeg skal
jammen ikke klage! Nå er det seks jenter og en baby som bor her,
maksimal kapasitet er femten jenter. Det er en relativt liten gruppe,
men jeg trives godt med det fordi da blir jeg godt kjent med hver
enkelt av dem. Babyen vi har her nå kom som en liten overraskelse!
Forrige lørdag hadde jeg fri og tilbrakte ettermiddagen hos min
venninne Margrethe i svømmebassenget på «området» deres. Jeg kom
tilbake til Nådehjemmet kl halv syv og ble møtt i porten av jentene
som sa at jeg måtte forte meg å komme. I stuen satt en blek
høygravid jente sammen med en av de ansatte, og hun så kjempedårlig
ut for å være ærlig. Jenta sa selv at hun var 7 måneder på veg,
men hun var helt tydelig i gang med fødselen. Da var det ingen annen
utveg enn å få henne på sykehuset så fort som mulig. Natt til
søndag for en uke siden kom det altså en velskapt liten prins til
verden. Han var 3080 gram og ellers helt perfekt! Mammaen hadde nok
ikke helt rett i at hun bare var syv måneder på veg – heldigvis -
så mor og barn ble utskrevet to dager etterpå og er nå på
Nådehjemmet. Vet ikke så mye om hennes bakgrunn og årsaken til at
hun kom hit, men hun hadde reist ti timer i buss for å komme hit på
lørdag mens rier og fødsel var i gang. Hun har være svært sliten,
medtatt og har sovet mye, men nå begynner hun langsomt å kvikne til
å delta i fellesskapet med de andre jentene. Hun er en omsorgsfull
god mor, og ser ut til å kunne være en god rollemodell for alle de
fem andre jentene som i løpet av neste måned skal føde sine egne
barn.
Sånn avslutningsvis kan jeg ikke dy
meg for å fortelle om de mest eksotiske opplevelsene jeg har hatt
under mitt opphold her. Jeg har bodd i Thailand på et tidspunkt der
det er veldig varmt og tørt, og dyr søker etter de få vannkildene
som finnes, deriblant slanger. Jeg har møtt to store og mange små
babyslanger på mine daglige arbeidsøkter i hagen til Nådehjemmet.
De siste møtene har vært av den mer uønskede sorten, nemlig
kongekobraen. Forrige uke hadde vi to møter som var litt for intime
etter min mening: Først på ettermiddagen skulle en av de ansatte
lukke kjøkkendøren (!?) etter seg da hun hørte hvesing og spratt
unna en kongekobra som stod oppreist klar til angrep. Senere på
kvelden skulle jeg låse porten til hagen, og hørte rasling i
bladene bak meg. Selvfølgelig snudde jeg meg, og stirret dermed inn
i øynene på en relativt stor kobra som stor i angrepsposisjon ca
syv meter fra meg. Det er underlig hvordan hjernen virker i et slikt
øyeblikk, for alt jeg tenkte på var å drepe den slangen der og da.
Instinktet mitt sa at det var bedre å vite at slangen var død enn å
la den forsvinne og ikke ha kontroll på hvor den var. Jeg løp for å
finne jernriven og kom tilbake til samme sted. Slangen lå på samme
plass akkurat som den ventet på meg. Jeg stanset fem meter fra den
og dyttet riven mot den, slangen reiste seg høyere med et hves.
Hjertet mitt banket så fort og høyt at jeg hørte nesten ikke
slangen, og jeg kjente jernsmaken i munnen. For å gjøre lang
historie kort så ble det en - null til slangen. Den la seg ned og
pilte inn i krattet bak kjøkkenet, men jeg stod tilbake med gelebein
og et hjerte som ikke ville roe seg ned før det hadde gått en halv
time.
Fortsettelsen på kobrahistorien er
følgende: Jeg hadde fotpleie på en av jente som er så høygravid
at hun ikke klarer å bøye seg frem til tærne. Mens jeg satt på en
krakk med ryggen til «kobrastedet» forteller jenten at hun har sett
kobraen igjen den samme morgenen. Jeg kjenner pulsen stiger litt, men
gjør meg ferdig og sier ikke så mye. Etterpå går jeg rundt huset
der vi har en smal passasje mellom kjøkkenet og muren som omkranser
huset. Der ser jeg fem til seks små kobrahoder spredt på området
som svinger seg lett frem og tilbake. «Houston we have a problem!»
Jeg løper inn til de andre i personalgruppen som sitter på
kontoret. De alarmerer jentene som alle griper hver sin langkost og
kommer løpende. Og jammen santen meg, der ser de det samme som meg -
det er ikke bare mennesker som får babyer på Nådehjemmet, slanger
får vist også babyer her – Skrekk og gru, det er kjempefarlig med
kobrababyer!
De har visstnok ikke forstand på å «fordele giften»
så hvis de biter, så pøser de de ut all giften på en gang. Her
måtte det tas affære og slangeteamet blir kalt inn. Det var en
gjeng med tøffe mannfolk som stilte i små tøysko og gripetenger,
og jeg må innrømme at jeg er helt sjokkert over ivaretakelsen av
HMS (som det heter så fint i Norge!). Enden på kobra-historien per
i dag er at slangeteamet ikke fant en eneste kobra, men en sprekk i
grunnmuren under kjøkkenet der de mente at alle slangene hadde gjemt
seg. Så vi har fremdeles en kobramamma og hennes «søte små» som
nærmeste nabo til kjøkkenet. For ikke å snakke om plassen der vi
vasker klær og bader babyen(e) etc.
Kjære dere som leser dette, ikke la
deg skremme! Uten disse slangehistoriene hadde jeg gått glipp av en
spennende og eksotisk spiss på en ellers harmonisk og fredfylt
måned. Det å være volontør gir deg et innblikk i andres liv og
tilværelse, og for meg et det bare et ord som kan beskrive omfanget
av min egen rolle i den store sammenhengen: Jeg opplever en
«perspektivjustering» som gir meg en enorm takknemlighet overfor
livet jeg har i Norge. Jeg ønsker å invitere alle som føler de har
noe å bidra med til volontørtjeneste! Det gir minner for livet som
ikke kan beskrives med ord, og det gir et «ferieminne» fra en
ellers travel hverdag som er balsam for sjelen. Uansett hva
utfordringene måtte være i mitt liv, kan det ikke sammenlignes med
livet mange har her. – Perspektivjustering – For min del betyr
dette at jeg føler en økt grad av tilstedeværelse og glede i eget
liv, selv om jeg «ofrer» penger og tid på å være her som
volontør. Derfor sier jeg, som jeg sa innledningsvis, at jeg er
takknemlig, for det er akkurat den følelsen som er dominerende mot
slutten av mitt opphold som volontør.
Takk for meg
Abonner på:
Innlegg (Atom)