Nyhetsbrev nr 2-2016 fra Nådehjemmet.

Opplæring og kompetanseheving

Et mål vi har satt oss i Diakoniavdelingen her i kirken vår er å heve kompetansen til de som jobber i de ulike prosjektene. I barnehagene er vi nå kommet godt i gang med dette, mye pga en engasjert lærer fra Patana internasjonale skole, skolen som veldig mange misjonærbarn har gått på, helt siden 1970 tallet.

Patana har over 2000 elever og driver med mye sosialt arbeid (charity). Første trinn (tilsammen 8 klasser) har valgt ut Lovsangshjemmet som et av sine sosiale prosjekt, dette har  de gjort siden sønnen min Chalom gikk i 1. klasse (han går nå i 5. klasse). De har bidratt med mye penger disse årene, blant annet til oppussing av Lovsangshjemmet. I år hadde vi fått en ny kontaktperson i 1. trinnet; Miss Robine. Hun lurte på om det var noe mer vi trengte enn bare penger, og det gjorde vi jo!!! I barnehagene våre har vi mange gode medarbeidere, men nesten ingen er utdannet for å jobbe med barn, derfor trenger vi veldig noen som kan lære oss noe om det å jobbe med og blant barn og som kan vise oss gode pedagogiske aktiviteter.

Det første vi gjorde var å spørre de ansatte i barnehagene våre hva de ønsket å lære mer om. Deretter så satt vi ledere/veiledere sammen og laget en liste over hva vi mente de ansatte trengte opplæring i- tilsammen ble dette en veldig lang liste som ble sendt over til Miss Robine.

Vi ble så invitert på besøk til Patana for å lære mer om hvordan de jobbet der. Alle kom tilbake veldig inspirerte, og såg at det var masse av det de gjorde, vi også kunne gjøre. Vi satt så sammen og såg igjennom alle bildene vi hadde tatt da vi var på besøk, og alle fikk i oppgave å forberede og gjennomføre en oppgave hver som  de skulle gjennomføre i barnehagene våre.

Det neste var at 6 lærere fra Patana sammen med noen barn, kom til Lovsangshjemmet og hadde praktisk undervisning i hvordan vi kunne bedre relasjon mellom barn og voksne, og hvordan vi kunne jobbe med finmotoriske aktiviteter på en gøy måte (de hadde også med masse utstyr til å gjennomføre aktivitetene som barnehagene fikk beholde etterpå). Vi hadde også invitert noen av barna fra barnehagene våre med på dette, for at læringen skulle bli så praktisk som mulig og lett å forstå. (Dette året jobber vi spesielt med finmotorikk og grovmotorikk i barnehagene våre).

Lærerene våre og deres lærere hadde også god tid til å snakke sammen etterpå.

Tilbakemeldingen fra seminaret/læringen var veldig god og vi håper dette er starten på et videre samarbeid mellom Patana og Lovsangshjemmet/Immanuel daghjem også når det gjelder opplæring/undervisning.

Vennlig hilsen Anne Storstein Haug

NMS misjonær og diakoniarbeider 

Drømmer som ble oppfylt

Drømmer kan være så mye forskjellig.  Her i Thailand drømmer vi også, barna i slummen drømmer, fattige ungdommer på Immanuelhjemmet drømmer, unge mødre på Nådehjemmet drømmer også. Vi i NMS ønsker å være med å fylle opp noen av disse drømmene. Derfor kaller vi også prosjektene vi er med å støtter "Drømmen om en fremtid".

            

På  lørdag var jeg på konsert. Jeg hadde invitert G, min første engelskelev på Lovsangshjemmet med meg på konserten. Hun kom feiende flott inn i konsertlokalet, kommuniserte med meg på flytende engelsk, hun forteller om jobben sin i det internasjonale firmaet hun jobber i og forteller den gode nyheten om at hun er innvilget et års visum til Australia. G bor under motorveien, hun er nærmeste nabo til Lovsangshjemmet, moren selger te i nabolaget og faren er vaktmester. G fikk pga Lovsangshjemmet, sin egen sterke vilje og ønske om utdannelse og foreldre som støttet henne oppfylt drømmen.

Konserten vi var på var i et flott konsertlokale. Musikerene var fra slummen, de er medlem av Immanuel Musikkskole. Fem musikere fra Kristiansand symfoniorkester var med på konserten, i forkant hadde de hatt "workshops" sammen med musikkskolen. 

Ton- en tidligere elev, nå fulltidsarbeider i musikkskolen var den store stjerna. Det var veldig rørende å se filmen de viste, der han tar oss med under motorveien, hjem til der han bor og bort til Lovsangshjemmet, der de hele startet for mange år siden- der var han aktiv på fritidsklubben, etterhvert så var det fiolinundervisningen som opptok mesteparten av tiden. Han fortalte også om muligheten han fikk til å studere på et annerkjent musikkuniversitet i byen. Etter filmen var vist så kom han gående inn i konsertsalen, tar opp dirigentstaven og dirigerer orkesteret. En sterk opplevelse for alle, og kanskje spesielt for oss som har fulgt han i alle år.

            Dette er dere med på og vi vil at dere skal glede dere sammen med oss.

Gjennom det vi gjør ønsker vi å være med å oppfylle drømmer, være med å bidra til at barna får en bedre hverdag og en god fremtid. Vi ønsker at barna i slummen skal oppleve Guds kjærlighet.

Vennlig hilsen

Anne Storstein Haug

Diakoniarbeider i Bangkok

Store forandringer i en av våre familier

I Thailand er sommeferien over for flere måneder siden og B, F og E er godt i gang på skolen, mens lille A går siste året i Immanuel Daghjem. I denne familien, som vi på Lovsangshjemmet har fulgt i mange år, er det skjedd store forandringer på kort tid. De tre eldste barna flyttet alle ut av slummen etter sommerferien, nå er det bare lille F som bor sammen med bestemoren. Vi på Lovsangshjemmet såg at det var svært vanskelig for bestemoren å ta vare på barnebarna sine på en god måte. B hadde en del utfordringer på skolen og vi var redd for at hun ville gi opp skolen om hun ikke fikk tettere oppfølging med skole og lekser. Et barnløst ektepar (thai-singapore) ønsket å være fosterforeldre for henne. Vi kjenner de godt siden de leder speiderbevegelsen som Lovsangshjemmet er en del av. Hun bor hos de nå. Den nest eldste jenta i familien heter F og vi har kjent henne siden hun gikk i barnehagen på Lovsangshjemmet. F har alltid vært en nydelig, flink og smilende jente, men med en veldig egenvilje. Hun gjør stort sett som hun selv vil, og med en bestemor som ikke orker å sette grenser, så havnet F i et miljø som ikke var bra for henne. Hun sluttet skolen midt i tredje klasse og vi på Lovsangshjemmet har gjort flere forsøk på å få henne tilbake på skolebenken, men uten hell. Derfor tok Lovsangshjemmet, i samarbeid med bestemoren initiativ til å sende henne og E bort fra slummen, bort fra det miljøet som holdt på å ødelegge F. Hun bor nå i Phetchaburi, en liten by to timers kjøring fra Bangkok. Der går hun på en internatskole som drives av staten. Nå håper vi at hun vil trives der slik at hun kan fortsette skolegangen sin. Skolen er gratis, men Lovsangshjemmet støtter de to barna med 125 kroner i måneden hver i lommepenger.

Lovsangshjemmet ønsker å være en støttespiller for familiene i slummen. For denne bestemoren betyr det mye at personalet på Lovsangshjemmet følger opp barnebarna hennes på områder hvor hun ikke klarer det. Vi håper og ber om at det skal gå godt med denne søskenflokken fra slummen- at barnebarna får den utdanningen bestemoren aldri fikk, og som hun nå drømmer om at barnebarna skal få. 

Vennlig hilsen Anne Storstein Haug

NMS misjonær og diakoniarbeider i Bangkok

(bildene har ikke noe med personene i historien å gjøre)

Drømmen om en fremtid : We make dreams come true

I løpet av det siste året så har vi jobbet mer med fundraising i eget land- Thailand. I alle år så har nesten all støtte til prosjektene våre kommet fra NMS eller FELM (Finsk misjonsorganisasjon), nå har begge organisasjonene kuttet i støtten og de har signalisert at det vil bli mer kutt i framtiden.

Dette har diakoniavdelingen i kirken tatt på alvor og de har aktivt begynt å jobbe med fundraising i Thailand. Det finnes fortsatt mange fattige i Thailand og behovet for hjelp er stort, men det finnes også mange rike mennekser i Thailand, i tilegg til at det er mange internasjonale firma og skoler i dette landet. Gjennom vår fundraising så prøver vi å nå fram til disse gruppene. Vi har et slagord for arbeidet vårt "We make dreams come true", og det er nettop det vi ønsker å gjøre gjennom alt vi gjør - make dreams come true.
Diakoniavdelingen har sin egen fundraisinggruppe bestående av lokale, finske og norske misjonærer. Mye spennende er på gang, noe av det mest spennende er de samarbeidene vi har fått med tre internasjonale skoler. Berkely internajonale skole hvor noen av misjonærbarna går, har valgt ut vårt prosjekt som sitt eneste diakonale prosjekt på skolen, de bidrar med både kompetanse og penger (bildet øverst er fra skolens årbok). I tilegg så har ungdommene på skolen sin "community service" i våre prosjekter. Bangkok Patana internasjonale skole hvor flere misjonærbarn i Bangkok går, har støttet oss med penger og gaver i flere år allerede. I år så utvides samarbeidet og neste måned skal lærere i Immanuel Daghjem og Lovsangshjemmet komme på besøk til skolen og se på hvordan det jobbes der. I tilegg skal lærere fra Patana komme ned å ha seminarer for våre lærere i ulike tema. Vi vil også invitere lærere fra den lokale barnehagen i slummen med på dette. Dette blir veldig spennende. Patana er kjent for å ha dyktige lærere og vi håper dette kan bidra til økt kompetanse hos våre lærere når det gjelder barneoppdragelse og undervisning.

Den siste skolen vi har hatt kontakt med er Concordian internasjonale skole. Representanter fra denne skolen ble misjonær Alfhild Haugli kjent med under en galladinner for Nådehjemmet. De inviterte oss ut for å presentere arbeid vårt. Alfhild dro ut dit sammen med to lokale medarbeidere, blant annet Kruu Sao som er leder for barnehagene. Det var første gang hun skulle være med på et såpass stort arrangement og hun var veldig spent før dette møtet- og veldig stolt etterpå, for det hadde vært en kjekk erfaring. Og det er det som er så viktig- at det ikke bare er vi misjonærer som driver med fundraising, men at vi lærer opp våre lokale kolegaer, bare på den måten så kan arbeidet bli bærekraftig. Nå blir det spennende å se om det blir et videre samarbeid med denne skolen også.

Julegaver fra Berkeley til alle barna i Immanuel Daghjem og Lovsangshjemmet

Besøk av lærer ved Bangkok Patana internasjonale skole

Kruu Sao presnterer "We make dreams come true" på Concordian internasjonale skole

Kruu Sao, Khun Lek (leder på Nådehjemmet)  og Alfhild presenterer "We make dream come true" på Concordian internasjonale skole

Vennlig hilsen
Anne Storstein Haug
NMS misjonær og diakoniarbeider i Thailand

Hvorfor svarer ikke foreldrene på telefonen?

Jeg prøver å ringe en familie som har søkt om plass på Lovsangshjemmet. Nok en tenåringsfamilie der mor er 18 og far 15år med to barn. Vi drar på besøk og får høre at her en dag forsvant mor og nå har far fått seg jobb. Derfor tar han ikke telefonen. Ingen logikk i denne setningen jo da. Far tar ikke telefonen fordi han er redd han nå må bidra nå som han har fått seg jobb. Bestemor stiller opp som i så mange andre familier i slummen her i Bangkok. Men det er ikke lett for hun deler hus med 16 andre. Familieforholdene her er kompliserte. Huset har ikke vinduer bare en glugge, ingen kjøkken. De har et lite bad med et ødelagt toalett som alle 17 må bruke forsiktig. Når de sover ligger de tett i tett på gulvet på matter. Når alle sover er det ingen gulvplass igjen. I huset bor 10 voksne og 7 barn. Ingen har jobb. Bestemor går til tempelet for å prøve å få mat der. Det er neste 40 grader og veldig varmt i huset. Lærerne på Lovsangshjemmet går på hjemmebesøk til alle barn som søker plass i barnehagen. Dette for å finne de familiene som trenger det mest. I dette huset var vi aldri i tvil her trenger de barnehageplass og annen hjelp. Vi tar imot 4 barn fra dette huset. Dette huset har nok ikke anledning til å betale noe for barnehageplassen.

Barehageåret er omme og noen av barna skal slutte på Lovsangshjemmet småbarnsbarnehage og fortsette i trygge omgivelser på Immanuel daghjem. Men for noen er reiseveien opp dit for lang og kostbar. For mange er 10 kr om dagen  så mye at de blir tvunget til å finne et annet alternativ enn Immanuel. Ofte er dette de barna som hadde trengt det mest. Har vi gjort nok for dem? Vi får håpe at de to -tre årene på Lovsangshjemmet har vært en oase, ett fristed der de har fått trygghet og kjærlighet som hjelper dem videre i livet.

Hvorfor ønsker så mange å komme til Lovsangshjemmet og Immanuel? Hvorfor velger de drømmen om en fremtid. Dette spørsmålet stiller vi ofte når vi er på hjemmebesøk. «Fordi dere kristne ikke slår og fordi dere behandler jentene våre med samme respekt som guttene» er gjerne svarene vi får. I barnehagene får de oppleve trygghet og kjærlighet. Her får de lære engelsk, data og musikk. Her får de mulighet til å lære og utvikle seg. Ungene får sunn og næringsrik mat i barnehagen, de får sove og vi dusjer og skifter klær før de går hjem. Når barna er blitt for gamle til å gå i barnehagen kan de komme til lovsanghjemmet på ettermiddagen (SFO) her kan de få lekse hjelp, lære engelsk og leke. Lære data, musikk og sport. Vi ser at de barna som er i våre prosjekter lenge er de barna som går på skole lenge. De som går på skole klarer seg mye bedre videre i livet. Mange i slummen slutter skolen allerede etter tredje klasse.

Takk for at dere er med å støtte dette viktige arbeidet slik at flere barn i slummen kan få drømme om en fremtid.

Noen møter en vanlig torsdag

På torsdag hadde jeg med en lærer fra Bangkok Patana internasjonale skole ned for å se på Lovsangshjemmet. Hun er den nye charity ansvarlige  for de 8. førsteklassene (year 1) på skolen og nå ville hun bli bedre kjent med arbeidet som de er med og støtter. Year 1 har støttet Lovsangshjemmet siden sønnen min Chalom gikk i 1. klasse (nå går han i 5. klasse). Det ble et fint møte og vi prøver å se på ulike måter Patana kan bidra til å styrke våre barnehager på, både økonomisk og med utvikling. En konkret ting er at vi planlegger et besøk på Patana for lærerene våre, slik at de kan se hvordan denne skolen/barnehagen drives (Patana regnes for å være en av de beste skolene/barnehagene i Bangkok.)

For at denne læreren skulle få se litt av hvordan barna på Lovsangshjemmet bor så tok Margrethe, kruu Sao og jeg henne med på en runde rundt i nabolaget. Selv om jeg ikke er så mye i slummen lenger så treffer jeg stadig noen kjente fra tiden jeg ruslet rundt der jevnlig.


I dag satt en bestemor/oldemor og vasket tøy utenfor huset, jeg stoppet opp og spurte hvordan det går. Hennes minste oldebarn hadde nettop begynt i barnehagen vår. Hun har i årevis tatt vare på barnebarna sine, nå også oldebarna. Jeg har kjent denne bestemoren lenge, en flott dame som har stått på i alle år for sin narkomane sønn og hans barn; Ane, Benji og Boy. Jeg husker hvor stolt hun var av Ane, som var så flink på skolen, bestemoren hadde store planer for henne, og sendte henne til oss på Lovsangshjemmet for å lære engelsk. Men Ane fikk kjærest tidlig og allerede som 16 åring så hadde hun sluttet på skolen og blitt mor. Kjæresten drev med narkotika og har sittet inne en del. Ane er nå 21 år har fått barn nummer 2 (som nettop har begynt i barnehagen vår), jobber og tar vidergående i helgene. Benji begynte hos oss når hun var 2 år, en nydelig liten jente, hun går nå på ungdomskolen, ungdomsarbeideren på Lovsangshjemmet er bekymret for henne, for hun har begynt å vanke med noen ungdommer som finner på litt for mye tull. Boy, fortalte bestemoren, hadde sluttet på skolen, han gjorde seg bare ferdig med 4. klasse. Han ville ikke høre på noen sa hun. Faren hans hadde dødd for et halvt år siden- bare 39 år gammel, bestemoren sa han hadde drukket seg ihjel. Etter det så nektet Boy å gå på skolen.

En bestemor som er så utrolig glad i barnebarna og oldebarna sine, men som har så mange byrder og bekymringer. Jeg sa til henne at jeg ville komme på besøk en dag.  Da skal jeg ta meg god tid til å snakke med henne.

Det var et møte den dagen, et møte før vi gikk videre innover i slummen, før vi traff tenåringen som også har sluttet på skolen, som nå passer på niesen sin. Før vi traff den lille gutten som tidligere gikk på Lovsangshjemmet og som nå ikke hadde barnehageplass, han bodde i et veldig lite skur sammen med foreldre og besteforeldre- før vi gikk derfra så fikk han barnehageplass hos oss i Immanuel Daghjem (og dagen etter var han på plass der :-)), for vi traff mor til Pai, min tidligere engelskelev, som fortalte at jenta hadde fått kjæreste fra Dubai og skulle til England med han, og før jeg var innom min faste skredder som bor på 6 kvadratmeter rett ved en bråkete vei, som inntil for få dager siden hadde bodd der med sin mann og sin syke far. Faren hadde dødd for noen dager siden, så i tilegg til å betale for klærne hun skulle fikse for meg den dagen, så gav jeg henne litt penger til støtte for begravelsen (noe som er vanlig i Thailand).

Noen møter en vanlig torsdag i slummen.

Lovsangshjemmet ønsker å være en oase midt i slummen, en plass hvor mennesker som sliter skal få oppleve kjærlighet og omsorg. En plass som skal gjøre hverdagen deres litt enklere og litt bedre.

Takk for at dere er med og støtter arbeidet vårt.

(Navn er oppdiktet og barna på bildene har ingenting med historien å gjøre)

Vennlig hilsen Anne Storstein Haug
NMS misjonær/Diakoni arbeider i Bangkok

Immanuel Daghjem

Immanuel daghjem (DN), barnehagen som drives av ELCT (Evangelical Lutheran Church in Thailand) og som NMS er hovedsponsor for, har vært en del av mitt liv siden jeg kom til Thailand. Barnehagen har i år vel 60 barn i alder 2.5- 6 år. I flere år jobbet jeg der som engelsklærer der, nå har jeg oppgaven med å veilede styrer der- Kruu Sao. Hun har i mange år jobbet som leder på Lovsangshjemmet, nå har hun fått mer ansvar og er blitt leder for Immanuel Daghjem også. Noe hun klarer veldig godt. Margrethe Brandsæther er NMS misjonær og jobber fast nede på Immanuel Daghjem en gang i uken. I det siste har vi opplevd mange gode endringer på DN. Kruu Sao er veldig endringsvillig, Margrethe har mange ideer og vi opplever at lærerene der også er blitt mye mer åpne for nye ting/nye ideer.

Margrethe har knyttet til seg voluntører fra Berkeley internasjonale skole- skolen guttene hennes går på, de har formingsaktiviteter for barna. I tilegg har Solveig Johannessen fått en tidligere musikklærer fra Bangkok Patana internasjonale skole - skolene guttene mine går på, til å komme å ha musikkundervising. Margrethe har selv engelskundervisning for alle klassene og kruu Sao har dataundervisning for de to eldste klassene. Alt dette i tilegg til de vanlige aktivitetene i barnehagen

Denne høsten har barnehagen et spesielt fokus på grovmotorikk, og som en innledning til dette temaet så var de eldste barna på tur til et barnemuseum (med et god lekeplass og plaskebasseng) og de minste var på en innendørs lekeland.

Jeg som har fulgt denne barnehagen over lengre tid gleder meg stort over alle de gode forandringene som har skjedd i barnehagen og over alle de fornøyde barna jeg møter når jeg besøker barnehagen. Så får jeg heller leve med at barna har glemt hva jeg heter, og spør etter adjaan Margarethe når jeg kommer innom….

Vennlig hilsen
Anne Storstein Haug
NMS misjonær og diakoniarbeider i Thailand.

Verdig liv- Varig håp

NMS sin visjon: 

"Vi drømmer om en levende, handlende og misjonerende kirke i alle land. Vi drømmer om å gi mennesker verdig liv og varig håp gjennom vårt arbeid. Alle mennesker er skapt likeverdige og har samme verdi for Gud. NMS vil arbeide for at alle mennesker skal kunne leve et verdig liv".      

Thaier har et smil for det aller meste. Vi blir alltid møtt med et smil når vi går på hjemmebesøk til barna på Lovsangshjemmet,  vi blir møtt med et smil av moren som har en lapp over øyet fordi mannen hadde slått henne før han gikk på jobb den morgenen, av moren som sitter på gulvet i et lite skur med barehagebarnet i fanget og mens mannen ligger og sover rusen av seg ved siden av blir vi også møtt med et smil. Og vi ble møtt med et smil da vi besøkte en ung mor i går. En mor som bor på en benk under motorveien. Hun er aidssyk og har tuberkolose. For to uker siden så mistet hun mannen sin, mannen døde av tuberkolose og han hadde også Aids. Vi på Lovsangshjemmet har kjent denne familen lenge, helt siden barnet deres begynte i barnehagen vår. Den gang ble vi tipset av naboene deres om denne lille underernærte babyen som bodde sammen med to narkomane foreldre. Når foreldrene var ruset så ble den lille slått når han gråt. Vi tok barnet inn i barnehagen til tross for at det egentlig var fullt og han er blitt en del av vårt ansvar. Barnehagedagen startet som regel med en dusj og reine klær, for som regel var han veldig skitten når han kom til barnehagen..  Etter en stund ble familien kastet ut fra skuret de bodde i og den lille familien bodde under motorveien i over en måned før vi på Lovsangshjemmet fikk skaffet en ny bolig til de. Denne bodde de i inntil faren døde. Da faren døde fikk gutten plass på et barnehjem i nærheten da noen sosialarbeidere som jobber på et Aidssenter i nærheten såg at moren også hadde tuberkolose. Der bor  gutten nå.

NMS vil arbeide for at alle mennesker skal kunne leve et verdig liv.

Tilbake til besøket. Vi spurte litt om hvordan hun hadde det....og hun begynte å gråte. Vi fikk en god samtale om sorg og det å savne noen. Da vi gikk så takket hun oss veldig for at vi brydde oss "tenk at vi brydde oss selv om ikke gutten hennes ikke  gikk i barnehagen vår lenger". Siden han er blitt 3 år så hadde han startet å gå i en annen barnehage. Ansatte på Lovsangshjemmet besøke henne jevnlig og gav henne mat og drikke, helt fram til hun døde høsten 2015, da fulgte vi henne til graven hvor vi tok et siste farvel. Gutten er fortsatt på det katolske barnehjemmet og har det godt der.

En historie fra hverdagen vår . Gjennom å være medmennesker, være tilstede, oppmuntre  prøvde vi å gi denne moren en følelse av å bety noe, at hun er verdifull.

Som diakoniarbeider i Thailand så handler det å bli kjent med mennesket bak smilet. Det mange trenger er noen som gjennomskuer smilet ditt, noen som ikke bare går videre når de svarer "ja jeg har det bra"  når du har spør hvordan de har det. En som tar seg tid til å høre på hva som kommer etterpå.

Vi i Thailand har en slogan for arbeidet vårt, mange kjenner den allerede "Drømmen om en fremtid", på engelsk "We make dreams come true".  Vi vil oppfylle drømmer, barns drømmer- dette gjør vi gjennom å fokusere på utdanning.

Helt fra barna begynner i barnehagen på Lovsangshjemmet og Immanuel daghjem så blir de møtt av lærere som har fokus på å gi de kjærlighet, omsorg og respekt. Som støtter de på sine evner og anlegg. Som har som mål å gi barna et verdig liv.

I  Lovsangshjemmet nabolag er det et veldig stort behov for barnehageplass og for å kunne hjelpe de som trenger aller mest hjelp så går vi på hjemmebesøk for en velger ut hvem som skal få hjelp.

Gjennom fritidsklubben på Lovsangshjemmet gis det undervisning i mye forskjelllig. Barn og unge får mulighet til å utvikle sine evner og jobbe mot å nå sine drømmer. Som Gip som hadde interesse for engelsk og som trofast møtte opp hver uke på engelskundervisningen på Lovsangshjemmet, som nå har en god jobb i et internasjonalt firma.  Som Ton, gutten som bodde under motorveien, som etter å ha lært å spille fiolin på Lovsangshjemmet og den lokale kirken siden han var guttunge, som nå er ferdig utdannet på et annerkjent musikkuniversitet , jobber som musiker, men som i tilegg til det jobber fullt på musikkskolen vår i slummen som dirigent og lærer fordi han ønsker å hjelpe barna i sitt eget nabolag- jeg forstår de sier han. Jeg kunne nevnt mange flere.

Kirken vi jobber i har et stipendprosjekt der hvert år nærmere 300 barn og unge får støtte til å ta en utdannelse innen det de drømmer og ønsker.  Her er det de lokale menighetene som velger ut kandidater til å få stipend og så har vi et styre som igjen velger ut de som trenger  støtten mest.

Gjennom å satse på utdanning er vi med på å gi mange barn og unge mulighet til å følge sine drømmer og ha et verdig liv.

                                                                   

"Gud er kjærlighet,og vi vil at alle som tror på ham, skal gi denne kjærligheten videre til alle mennesker."

Jeg liker å si at vi sår Guds kjærlighet. Mange får kjenne på Guds kjærlighet gjennom arbeidet vårt her i Thailand. Da vi åpnet Lovsangshjemmet for ca 16 år siden hadde de knapt hørt om Jesus i det området, og heller ikke hørt om en kirke som heter Immanuel. Nå tror jeg at de fleste i området både har hørt om, og kjenner godt til Immanuel kirke og hva kirken vår står for.

Galaterene 6, 9                                

"La oss ikke bli trette av å gjøre det gode, Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp".

Tusen takk til alle dere som er med og støtter arbeidet vårt.

Vennlig hilsen
Anne Storstein Haug
NMS misjonær og veileder på ELCT sin diakoniavdeling

Em og Faa- to barn i Immanuel daghjem

Em og Faa har bodd hos bestemoren siden de ble født for 5 og 6 år siden, de har litt kontakt med foreldrene sine, men de er narkomane og kan ikke ta ansvar for jentene. Da Em og Faa var 6 måneder begynte de på Lovsangshjemmet sin småbarnsbarnehage og der gikk jentene til de var store nok til å begynne på Immanuel Daghjem, hvor de fortsatt går. Immanuel Daghjem er en barnehage med 55 barn i alder 2.5 år til 6 år. Den ligger i Klong Toey slummen i Bangkok. Barna som går i barnehagen bor som regel i nærheten av barnehagen, men Em og Faa bor i et annet området av slummen, ved siden av Lovsangshjemmet. Hver dag så kan en se bestemoren og de to barnebarna gående til  barnehagen. En tur som tar ca 20 minutter og hvor du må krysse en elv for å komme fram. Mens de fleste av  foreldrene som har barn i Lovsangshjemmets barnehage velger et annet tilbud for barna sine når de er blitt 2.5 år, siden de synest det er langt å gå, så velger bestemor til Em og Faa heller å gå litt langt for å hente og bringe barna, siden hun synest barnehagen er bra og siden hun ser at barnebarna stortrives der. I barnehagen møter de voksne som bryr seg og viser de kjærlighet. Det er en kristen barnehage, med et fokus på kristne verdier. Hver dag så får de et varmt måltid og de får frukt og melk. Barnehagen gir Em og Faa en god forberedelse til de skal begynne på den statlige skolen som ligger i nærheten av der de bor. I barnehagen så liker Em og Faa å leke med alle de kjekke lekene og de liker samlingstundene. Dataopplæring og engelskundervisning er noe av det som er aller kjekkest synest de.

Når barnehagen er ferdig for dagen så går Em og Faa hjem sammen med bestemoren, de er ofte å finne på fritidsklubben på Lovsangshjemmet på ettermiddagen. Der kan de leke og der får de prøve seg litt på fiolinspilling. Når bestemoren har vært hos en lokal organisasjon og hentet mat så spiser de middag, etter det ser de gjerne litt på tv før de ruller ut mattene som fungerer som seng og legger seg.

Siden bestemoren ikke har inntekt, bortsett fra det hun tjener på å selge søppel som hun har samlet i nabolaget, så betaler hun ingenting for å ha jentene i barnehagen. Det er veldig mange familier i slummen som ikke kan betale det det koster å ha barnet i barnehagen, og som derfor betaler en symbolsk sum, eller ingenting for å ha barnet i barnehagen. Dette gjør at Immanuel Daghjem og Lovsangshjemmet er helt avhengig av støtten de får fra NMS for å kunne drive barnehagene.

Nyhetsbrev fra Nådehjemmet.

Turdag i barnehagen

Ut på tur!

Barna i Immanuel Daghjem og Lovsangshjemmets barnehage har vært ute på tur. Denne høsten skal vi fokusere en del på motorikk og da passet det veldig bra med en tur til Funarium- et innendørs lekeland. Siden de eldste barna var der en tur i vår så var det bare de yngste på Immanuel Daghjem og barna på Lovsangshjemmet som fikk være med der denne gang. Og gjett om de koste seg!!! For barn som vokser opp under motorveien var dette en drømmedag; en dag hvor de kunne hoppe, løpe, skli, klatre og hoie så mye de ville :-)

Men de eldste barna var på tur de også- de var på et vitenskapsmuseum for barn.

"Å kjøre buss på motorveien over barnehagen ere nesten som å fly. I dag ble barnas drømmer oppfylt. Hvilken glede for oss å få ta med de eldste barna på Immanuel daghjem på museumstur. Ungene storkoste seg med lekeplass og dinosaurutstilling. Dagen ble toppet med vannlek. Ungene frydet seg hele dagen" (Hentet fra Facebook bloggen vår Drømmen om en Fremtid).

Jeg har hatt gleden av å tilbringe hele mai måned som volontør på Nådehjemmet i Bangkok. Det har virkelig vært en glede og berikelse for egen del, og jeg føler meg privilegert som får muligheten til å være her! Opplevelsene har stått i kø, og måneden har bokstavelig talt flydd av sted som en sommerfugl med gylne vinger. Nådehjemmet tar imot jenter som er gravide og har problemer av ulikt slag. Mange er enslige mødre som ikke klarer å utføre jobben sin og dermed ikke klarer å tjene til livets opphold. I Thailand har man ikke muligheter for å bli sykemeldt når svangerskapet gjør det umulig å utføre arbeidsoppgaver, man kan heller ikke få trygd på samme måte som i Norge. Når magen vokser blir det derfor veldig vanskelig å jobbe som massør eller stuepike, som to av jentene som er her nå. Bakgrunnen for at jentene kommer til Nådehjemmet er veldig forskjellige. Noen opplever at svangerskapet medfører skam i familien og ønsker å holde det skjult. Andre igjen har en barnefar som er gift med en annen og ikke vil vite av det nye barnet. Grunnene for å komme hit er like ulike som jentene som bor her. Det som er målet for oss som jobber her er at alle, uansett årsak, skal møte en åpen dør og hjerterom når de trer inn porten.

Det stilles krav til at jentene deltar i daglige aktiviteter som rengjøring og matlaging. Rutinene er gode rammer i hverdagen som skaper trygghet og forutsigbarhet. Jentene er flinke til å finne sin plass, og jeg som bor her 24/7 ser at de «løfter» hverandre med å gi oppgaver til de som har talent innen noe. Disse blir igjen gitt ansvar for opplæring av de andre. Et eksempel jeg vil trekke frem er en jente som bor hos oss nå. For å være brutalt ærlig har det vært vanskelig å finne hennes sterke sider, annet enn at hun er pen og alltid smiler. Hun hadde aldri vasket sine egne klær, laget mat, gjort huslige arbeidsoppgaver eller andre praktiske gjøremål. Denne jenta har i løpet av den siste måneden lært å lage mat, vasker alle sine egne klær og ikke minst har hun lært seg håndarbeid. Det er de andre jentene som har sørget for dette gjennom tålmodig veiledning og omsorg. Jeg er så utrolig imponert over hvor mye den jenta har «vokst» på den siste måneden at jeg egentlig ikke kan beskrive det! I begynnelsen av oppholdet mitt følte jeg at hun var en hakkekylling som de andre rakket ned på, nå er det hun som har blitt jentenes maskot og yndling. Det er mange personer som «blir med i kofferten» hjem til Norge på lørdag, men denne jenta sitter på mange måter øverst i bunken.

Det er flere gode krefter som er i sving på Nådehjemmet i den daglige driften. De ansatte, tre thaier og Alfhild fra NMS Norge, har hver sine styrker og kvaliteter som gjør at dette er et godt og trygt sted for jentene som kommer hit. Det er likevel ikke til å stikke under en stol at det kreves mye, både av vedlikehold og administrative oppgaver som stjeler av tiden de ansatte helst ønsker å bruke på jentene som bor her. Hagen er et godt eksempel på en arbeidsoppgave som er tidkrevende og tung, men nødvendig. Nødvendig fordi mye av maten som lages her dyrkes i hagen og gjør at man alltid har tilgang på frukt og krydderurter. Et annet viktig moment er at det i alle hauger med løv og annet hageavfall kan gjemme seg en slange… Kommer tilbake til det temaet snart, men ønsker først å fortelle om en gjeng elever som kom fra den franske skolen i Bangkok. De har i sin skoletid fokus på samfunnstjeneste, og bestemte seg for å komme til Nådehjemmet å hjelpe til med å rydde i hagen. De jobbet i intens hete med minimal tilgang på redskaper, ryddet hele dagen og hagen var helt ugjenkjennelig etterpå! De ansatte på Nådehjemmet var først litt lei seg for at den ene og andre spiselige planten forsvant i dragsuget. Etter hvert som dagen gikk, så også de nytten av å rydde opp i krattet og bladhaugene og deltok så svetten silte.

Jeg har aldri svettet sånn i hele mitt liv som jeg har gjort denne måneden her. Det har vært ubeskrivelig varmt og fuktig hver eneste dag, jeg priser meg lykkelig hver kveld for at i hvert fall rommet jeg sover på har aircondition. Det er mer enn de høygravide jentene kan si om sine soverom, så jeg skal jammen ikke klage! Nå er det seks jenter og en baby som bor her, maksimal kapasitet er femten jenter. Det er en relativt liten gruppe, men jeg trives godt med det fordi da blir jeg godt kjent med hver enkelt av dem. Babyen vi har her nå kom som en liten overraskelse! Forrige lørdag hadde jeg fri og tilbrakte ettermiddagen hos min venninne Margrethe i svømmebassenget på «området» deres. Jeg kom tilbake til Nådehjemmet kl halv syv og ble møtt i porten av jentene som sa at jeg måtte forte meg å komme. I stuen satt en blek høygravid jente sammen med en av de ansatte, og hun så kjempedårlig ut for å være ærlig. Jenta sa selv at hun var 7 måneder på veg, men hun var helt tydelig i gang med fødselen. Da var det ingen annen utveg enn å få henne på sykehuset så fort som mulig. Natt til søndag for en uke siden kom det altså en velskapt liten prins til verden. Han var 3080 gram og ellers helt perfekt! Mammaen hadde nok ikke helt rett i at hun bare var syv måneder på veg – heldigvis - så mor og barn ble utskrevet to dager etterpå og er nå på Nådehjemmet. Vet ikke så mye om hennes bakgrunn og årsaken til at hun kom hit, men hun hadde reist ti timer i buss for å komme hit på lørdag mens rier og fødsel var i gang. Hun har være svært sliten, medtatt og har sovet mye, men nå begynner hun langsomt å kvikne til å delta i fellesskapet med de andre jentene. Hun er en omsorgsfull god mor, og ser ut til å kunne være en god rollemodell for alle de fem andre jentene som i løpet av neste måned skal føde sine egne barn.

Sånn avslutningsvis kan jeg ikke dy meg for å fortelle om de mest eksotiske opplevelsene jeg har hatt under mitt opphold her. Jeg har bodd i Thailand på et tidspunkt der det er veldig varmt og tørt, og dyr søker etter de få vannkildene som finnes, deriblant slanger. Jeg har møtt to store og mange små babyslanger på mine daglige arbeidsøkter i hagen til Nådehjemmet. De siste møtene har vært av den mer uønskede sorten, nemlig kongekobraen. Forrige uke hadde vi to møter som var litt for intime etter min mening: Først på ettermiddagen skulle en av de ansatte lukke kjøkkendøren (!?) etter seg da hun hørte hvesing og spratt unna en kongekobra som stod oppreist klar til angrep. Senere på kvelden skulle jeg låse porten til hagen, og hørte rasling i bladene bak meg. Selvfølgelig snudde jeg meg, og stirret dermed inn i øynene på en relativt stor kobra som stor i angrepsposisjon ca syv meter fra meg. Det er underlig hvordan hjernen virker i et slikt øyeblikk, for alt jeg tenkte på var å drepe den slangen der og da. Instinktet mitt sa at det var bedre å vite at slangen var død enn å la den forsvinne og ikke ha kontroll på hvor den var. Jeg løp for å finne jernriven og kom tilbake til samme sted. Slangen lå på samme plass akkurat som den ventet på meg. Jeg stanset fem meter fra den og dyttet riven mot den, slangen reiste seg høyere med et hves. Hjertet mitt banket så fort og høyt at jeg hørte nesten ikke slangen, og jeg kjente jernsmaken i munnen. For å gjøre lang historie kort så ble det en - null til slangen. Den la seg ned og pilte inn i krattet bak kjøkkenet, men jeg stod tilbake med gelebein og et hjerte som ikke ville roe seg ned før det hadde gått en halv time.

Fortsettelsen på kobrahistorien er følgende: Jeg hadde fotpleie på en av jente som er så høygravid at hun ikke klarer å bøye seg frem til tærne. Mens jeg satt på en krakk med ryggen til «kobrastedet» forteller jenten at hun har sett kobraen igjen den samme morgenen. Jeg kjenner pulsen stiger litt, men gjør meg ferdig og sier ikke så mye. Etterpå går jeg rundt huset der vi har en smal passasje mellom kjøkkenet og muren som omkranser huset. Der ser jeg fem til seks små kobrahoder spredt på området som svinger seg lett frem og tilbake. «Houston we have a problem!» Jeg løper inn til de andre i personalgruppen som sitter på kontoret. De alarmerer jentene som alle griper hver sin langkost og kommer løpende. Og jammen santen meg, der ser de det samme som meg - det er ikke bare mennesker som får babyer på Nådehjemmet, slanger får vist også babyer her – Skrekk og gru, det er kjempefarlig med kobrababyer! 

De har visstnok ikke forstand på å «fordele giften» så hvis de biter, så pøser de de ut all giften på en gang. Her måtte det tas affære og slangeteamet blir kalt inn. Det var en gjeng med tøffe mannfolk som stilte i små tøysko og gripetenger, og jeg må innrømme at jeg er helt sjokkert over ivaretakelsen av HMS (som det heter så fint i Norge!). Enden på kobra-historien per i dag er at slangeteamet ikke fant en eneste kobra, men en sprekk i grunnmuren under kjøkkenet der de mente at alle slangene hadde gjemt seg. Så vi har fremdeles en kobramamma og hennes «søte små» som nærmeste nabo til kjøkkenet. For ikke å snakke om plassen der vi vasker klær og bader babyen(e) etc.

Kjære dere som leser dette, ikke la deg skremme! Uten disse slangehistoriene hadde jeg gått glipp av en spennende og eksotisk spiss på en ellers harmonisk og fredfylt måned. Det å være volontør gir deg et innblikk i andres liv og tilværelse, og for meg et det bare et ord som kan beskrive omfanget av min egen rolle i den store sammenhengen: Jeg opplever en «perspektivjustering» som gir meg en enorm takknemlighet overfor livet jeg har i Norge. Jeg ønsker å invitere alle som føler de har noe å bidra med til volontørtjeneste! Det gir minner for livet som ikke kan beskrives med ord, og det gir et «ferieminne» fra en ellers travel hverdag som er balsam for sjelen. Uansett hva utfordringene måtte være i mitt liv, kan det ikke sammenlignes med livet mange har her. – Perspektivjustering – For min del betyr dette at jeg føler en økt grad av tilstedeværelse og glede i eget liv, selv om jeg «ofrer» penger og tid på å være her som volontør. Derfor sier jeg, som jeg sa innledningsvis, at jeg er takknemlig, for det er akkurat den følelsen som er dominerende mot slutten av mitt opphold som volontør.

Takk for meg 