Noen møter en vanlig torsdag

På torsdag hadde jeg med en lærer fra Bangkok Patana internasjonale skole ned for å se på Lovsangshjemmet. Hun er den nye charity ansvarlige  for de 8. førsteklassene (year 1) på skolen og nå ville hun bli bedre kjent med arbeidet som de er med og støtter. Year 1 har støttet Lovsangshjemmet siden sønnen min Chalom gikk i 1. klasse (nå går han i 5. klasse). Det ble et fint møte og vi prøver å se på ulike måter Patana kan bidra til å styrke våre barnehager på, både økonomisk og med utvikling. En konkret ting er at vi planlegger et besøk på Patana for lærerene våre, slik at de kan se hvordan denne skolen/barnehagen drives (Patana regnes for å være en av de beste skolene/barnehagene i Bangkok.)

For at denne læreren skulle få se litt av hvordan barna på Lovsangshjemmet bor så tok Margrethe, kruu Sao og jeg henne med på en runde rundt i nabolaget. Selv om jeg ikke er så mye i slummen lenger så treffer jeg stadig noen kjente fra tiden jeg ruslet rundt der jevnlig.


I dag satt en bestemor/oldemor og vasket tøy utenfor huset, jeg stoppet opp og spurte hvordan det går. Hennes minste oldebarn hadde nettop begynt i barnehagen vår. Hun har i årevis tatt vare på barnebarna sine, nå også oldebarna. Jeg har kjent denne bestemoren lenge, en flott dame som har stått på i alle år for sin narkomane sønn og hans barn; Ane, Benji og Boy. Jeg husker hvor stolt hun var av Ane, som var så flink på skolen, bestemoren hadde store planer for henne, og sendte henne til oss på Lovsangshjemmet for å lære engelsk. Men Ane fikk kjærest tidlig og allerede som 16 åring så hadde hun sluttet på skolen og blitt mor. Kjæresten drev med narkotika og har sittet inne en del. Ane er nå 21 år har fått barn nummer 2 (som nettop har begynt i barnehagen vår), jobber og tar vidergående i helgene. Benji begynte hos oss når hun var 2 år, en nydelig liten jente, hun går nå på ungdomskolen, ungdomsarbeideren på Lovsangshjemmet er bekymret for henne, for hun har begynt å vanke med noen ungdommer som finner på litt for mye tull. Boy, fortalte bestemoren, hadde sluttet på skolen, han gjorde seg bare ferdig med 4. klasse. Han ville ikke høre på noen sa hun. Faren hans hadde dødd for et halvt år siden- bare 39 år gammel, bestemoren sa han hadde drukket seg ihjel. Etter det så nektet Boy å gå på skolen.

En bestemor som er så utrolig glad i barnebarna og oldebarna sine, men som har så mange byrder og bekymringer. Jeg sa til henne at jeg ville komme på besøk en dag.  Da skal jeg ta meg god tid til å snakke med henne.

Det var et møte den dagen, et møte før vi gikk videre innover i slummen, før vi traff tenåringen som også har sluttet på skolen, som nå passer på niesen sin. Før vi traff den lille gutten som tidligere gikk på Lovsangshjemmet og som nå ikke hadde barnehageplass, han bodde i et veldig lite skur sammen med foreldre og besteforeldre- før vi gikk derfra så fikk han barnehageplass hos oss i Immanuel Daghjem (og dagen etter var han på plass der :-)), for vi traff mor til Pai, min tidligere engelskelev, som fortalte at jenta hadde fått kjæreste fra Dubai og skulle til England med han, og før jeg var innom min faste skredder som bor på 6 kvadratmeter rett ved en bråkete vei, som inntil for få dager siden hadde bodd der med sin mann og sin syke far. Faren hadde dødd for noen dager siden, så i tilegg til å betale for klærne hun skulle fikse for meg den dagen, så gav jeg henne litt penger til støtte for begravelsen (noe som er vanlig i Thailand).

Noen møter en vanlig torsdag i slummen.

Lovsangshjemmet ønsker å være en oase midt i slummen, en plass hvor mennesker som sliter skal få oppleve kjærlighet og omsorg. En plass som skal gjøre hverdagen deres litt enklere og litt bedre.

Takk for at dere er med og støtter arbeidet vårt.

(Navn er oppdiktet og barna på bildene har ingenting med historien å gjøre)

Vennlig hilsen Anne Storstein Haug
NMS misjonær/Diakoni arbeider i Bangkok