Jeg har hatt gleden av å tilbringe hele mai måned som volontør på Nådehjemmet i Bangkok. Det har virkelig vært en glede og berikelse for egen del, og jeg føler meg privilegert som får muligheten til å være her! Opplevelsene har stått i kø, og måneden har bokstavelig talt flydd av sted som en sommerfugl med gylne vinger. Nådehjemmet tar imot jenter som er gravide og har problemer av ulikt slag. Mange er enslige mødre som ikke klarer å utføre jobben sin og dermed ikke klarer å tjene til livets opphold. I Thailand har man ikke muligheter for å bli sykemeldt når svangerskapet gjør det umulig å utføre arbeidsoppgaver, man kan heller ikke få trygd på samme måte som i Norge. Når magen vokser blir det derfor veldig vanskelig å jobbe som massør eller stuepike, som to av jentene som er her nå. Bakgrunnen for at jentene kommer til Nådehjemmet er veldig forskjellige. Noen opplever at svangerskapet medfører skam i familien og ønsker å holde det skjult. Andre igjen har en barnefar som er gift med en annen og ikke vil vite av det nye barnet. Grunnene for å komme hit er like ulike som jentene som bor her. Det som er målet for oss som jobber her er at alle, uansett årsak, skal møte en åpen dør og hjerterom når de trer inn porten.

Det stilles krav til at jentene deltar i daglige aktiviteter som rengjøring og matlaging. Rutinene er gode rammer i hverdagen som skaper trygghet og forutsigbarhet. Jentene er flinke til å finne sin plass, og jeg som bor her 24/7 ser at de «løfter» hverandre med å gi oppgaver til de som har talent innen noe. Disse blir igjen gitt ansvar for opplæring av de andre. Et eksempel jeg vil trekke frem er en jente som bor hos oss nå. For å være brutalt ærlig har det vært vanskelig å finne hennes sterke sider, annet enn at hun er pen og alltid smiler. Hun hadde aldri vasket sine egne klær, laget mat, gjort huslige arbeidsoppgaver eller andre praktiske gjøremål. Denne jenta har i løpet av den siste måneden lært å lage mat, vasker alle sine egne klær og ikke minst har hun lært seg håndarbeid. Det er de andre jentene som har sørget for dette gjennom tålmodig veiledning og omsorg. Jeg er så utrolig imponert over hvor mye den jenta har «vokst» på den siste måneden at jeg egentlig ikke kan beskrive det! I begynnelsen av oppholdet mitt følte jeg at hun var en hakkekylling som de andre rakket ned på, nå er det hun som har blitt jentenes maskot og yndling. Det er mange personer som «blir med i kofferten» hjem til Norge på lørdag, men denne jenta sitter på mange måter øverst i bunken.

Det er flere gode krefter som er i sving på Nådehjemmet i den daglige driften. De ansatte, tre thaier og Alfhild fra NMS Norge, har hver sine styrker og kvaliteter som gjør at dette er et godt og trygt sted for jentene som kommer hit. Det er likevel ikke til å stikke under en stol at det kreves mye, både av vedlikehold og administrative oppgaver som stjeler av tiden de ansatte helst ønsker å bruke på jentene som bor her. Hagen er et godt eksempel på en arbeidsoppgave som er tidkrevende og tung, men nødvendig. Nødvendig fordi mye av maten som lages her dyrkes i hagen og gjør at man alltid har tilgang på frukt og krydderurter. Et annet viktig moment er at det i alle hauger med løv og annet hageavfall kan gjemme seg en slange… Kommer tilbake til det temaet snart, men ønsker først å fortelle om en gjeng elever som kom fra den franske skolen i Bangkok. De har i sin skoletid fokus på samfunnstjeneste, og bestemte seg for å komme til Nådehjemmet å hjelpe til med å rydde i hagen. De jobbet i intens hete med minimal tilgang på redskaper, ryddet hele dagen og hagen var helt ugjenkjennelig etterpå! De ansatte på Nådehjemmet var først litt lei seg for at den ene og andre spiselige planten forsvant i dragsuget. Etter hvert som dagen gikk, så også de nytten av å rydde opp i krattet og bladhaugene og deltok så svetten silte.

Jeg har aldri svettet sånn i hele mitt liv som jeg har gjort denne måneden her. Det har vært ubeskrivelig varmt og fuktig hver eneste dag, jeg priser meg lykkelig hver kveld for at i hvert fall rommet jeg sover på har aircondition. Det er mer enn de høygravide jentene kan si om sine soverom, så jeg skal jammen ikke klage! Nå er det seks jenter og en baby som bor her, maksimal kapasitet er femten jenter. Det er en relativt liten gruppe, men jeg trives godt med det fordi da blir jeg godt kjent med hver enkelt av dem. Babyen vi har her nå kom som en liten overraskelse! Forrige lørdag hadde jeg fri og tilbrakte ettermiddagen hos min venninne Margrethe i svømmebassenget på «området» deres. Jeg kom tilbake til Nådehjemmet kl halv syv og ble møtt i porten av jentene som sa at jeg måtte forte meg å komme. I stuen satt en blek høygravid jente sammen med en av de ansatte, og hun så kjempedårlig ut for å være ærlig. Jenta sa selv at hun var 7 måneder på veg, men hun var helt tydelig i gang med fødselen. Da var det ingen annen utveg enn å få henne på sykehuset så fort som mulig. Natt til søndag for en uke siden kom det altså en velskapt liten prins til verden. Han var 3080 gram og ellers helt perfekt! Mammaen hadde nok ikke helt rett i at hun bare var syv måneder på veg – heldigvis - så mor og barn ble utskrevet to dager etterpå og er nå på Nådehjemmet. Vet ikke så mye om hennes bakgrunn og årsaken til at hun kom hit, men hun hadde reist ti timer i buss for å komme hit på lørdag mens rier og fødsel var i gang. Hun har være svært sliten, medtatt og har sovet mye, men nå begynner hun langsomt å kvikne til å delta i fellesskapet med de andre jentene. Hun er en omsorgsfull god mor, og ser ut til å kunne være en god rollemodell for alle de fem andre jentene som i løpet av neste måned skal føde sine egne barn.

Sånn avslutningsvis kan jeg ikke dy meg for å fortelle om de mest eksotiske opplevelsene jeg har hatt under mitt opphold her. Jeg har bodd i Thailand på et tidspunkt der det er veldig varmt og tørt, og dyr søker etter de få vannkildene som finnes, deriblant slanger. Jeg har møtt to store og mange små babyslanger på mine daglige arbeidsøkter i hagen til Nådehjemmet. De siste møtene har vært av den mer uønskede sorten, nemlig kongekobraen. Forrige uke hadde vi to møter som var litt for intime etter min mening: Først på ettermiddagen skulle en av de ansatte lukke kjøkkendøren (!?) etter seg da hun hørte hvesing og spratt unna en kongekobra som stod oppreist klar til angrep. Senere på kvelden skulle jeg låse porten til hagen, og hørte rasling i bladene bak meg. Selvfølgelig snudde jeg meg, og stirret dermed inn i øynene på en relativt stor kobra som stor i angrepsposisjon ca syv meter fra meg. Det er underlig hvordan hjernen virker i et slikt øyeblikk, for alt jeg tenkte på var å drepe den slangen der og da. Instinktet mitt sa at det var bedre å vite at slangen var død enn å la den forsvinne og ikke ha kontroll på hvor den var. Jeg løp for å finne jernriven og kom tilbake til samme sted. Slangen lå på samme plass akkurat som den ventet på meg. Jeg stanset fem meter fra den og dyttet riven mot den, slangen reiste seg høyere med et hves. Hjertet mitt banket så fort og høyt at jeg hørte nesten ikke slangen, og jeg kjente jernsmaken i munnen. For å gjøre lang historie kort så ble det en - null til slangen. Den la seg ned og pilte inn i krattet bak kjøkkenet, men jeg stod tilbake med gelebein og et hjerte som ikke ville roe seg ned før det hadde gått en halv time.

Fortsettelsen på kobrahistorien er følgende: Jeg hadde fotpleie på en av jente som er så høygravid at hun ikke klarer å bøye seg frem til tærne. Mens jeg satt på en krakk med ryggen til «kobrastedet» forteller jenten at hun har sett kobraen igjen den samme morgenen. Jeg kjenner pulsen stiger litt, men gjør meg ferdig og sier ikke så mye. Etterpå går jeg rundt huset der vi har en smal passasje mellom kjøkkenet og muren som omkranser huset. Der ser jeg fem til seks små kobrahoder spredt på området som svinger seg lett frem og tilbake. «Houston we have a problem!» Jeg løper inn til de andre i personalgruppen som sitter på kontoret. De alarmerer jentene som alle griper hver sin langkost og kommer løpende. Og jammen santen meg, der ser de det samme som meg - det er ikke bare mennesker som får babyer på Nådehjemmet, slanger får vist også babyer her – Skrekk og gru, det er kjempefarlig med kobrababyer! 

De har visstnok ikke forstand på å «fordele giften» så hvis de biter, så pøser de de ut all giften på en gang. Her måtte det tas affære og slangeteamet blir kalt inn. Det var en gjeng med tøffe mannfolk som stilte i små tøysko og gripetenger, og jeg må innrømme at jeg er helt sjokkert over ivaretakelsen av HMS (som det heter så fint i Norge!). Enden på kobra-historien per i dag er at slangeteamet ikke fant en eneste kobra, men en sprekk i grunnmuren under kjøkkenet der de mente at alle slangene hadde gjemt seg. Så vi har fremdeles en kobramamma og hennes «søte små» som nærmeste nabo til kjøkkenet. For ikke å snakke om plassen der vi vasker klær og bader babyen(e) etc.

Kjære dere som leser dette, ikke la deg skremme! Uten disse slangehistoriene hadde jeg gått glipp av en spennende og eksotisk spiss på en ellers harmonisk og fredfylt måned. Det å være volontør gir deg et innblikk i andres liv og tilværelse, og for meg et det bare et ord som kan beskrive omfanget av min egen rolle i den store sammenhengen: Jeg opplever en «perspektivjustering» som gir meg en enorm takknemlighet overfor livet jeg har i Norge. Jeg ønsker å invitere alle som føler de har noe å bidra med til volontørtjeneste! Det gir minner for livet som ikke kan beskrives med ord, og det gir et «ferieminne» fra en ellers travel hverdag som er balsam for sjelen. Uansett hva utfordringene måtte være i mitt liv, kan det ikke sammenlignes med livet mange har her. – Perspektivjustering – For min del betyr dette at jeg føler en økt grad av tilstedeværelse og glede i eget liv, selv om jeg «ofrer» penger og tid på å være her som volontør. Derfor sier jeg, som jeg sa innledningsvis, at jeg er takknemlig, for det er akkurat den følelsen som er dominerende mot slutten av mitt opphold som volontør.

Takk for meg 