Å komme hjem

Jeg Margrethe Brandsæter har nå kommet hjem til Norge etter 4 år som misjonær i Thailand. Jeg jobber fremdeles 30 % i Thailand og 70% i Norgestjeneste her i Norge. Det er nå over fire måneder siden vi flyttet hjem. Ungene er i gang på skole og koser seg i snøen. I begynnelsen av November dro jeg til Thailand. Det var også som å komme hjem. Da jeg vandret i området rundt Lovsangs hjemmet hørte jeg unger som ropte: der er Margrethe, noen sjenerte andre kom og kastet seg i armene mine. Jeg har tre egne barn hjemme men noen hundre som jeg har fått låne og blitt glad i i barnehagene i Thailand.

Det er fantastisk å komme ned å se forandringene hos ungene. Jeg var med på hjemmebesøk i vår når vi skulle velge hvem som skulle få begynne. Jeg måtte flere ganger finne frem bilder fra da og høre om dette virkelig er samme unge. Er denne livsglade og tillitsfulle ungen den forskremte fugleungen som bor i dette pallehuset.

Hvordan går det med jenta med den gamle faren? Hun koser seg i barnehagen men det skjærer i hjertet i levere henne til den berusete halvsøsteren som henter henne.

Lærerne og de eldste barna har akkurat vært en dag på en Internasjonal skole. Ungene fikk en fantastisk utflukt mens lærerne fikk se hvordan pedagogikken vi har snakket om ble gjort i praksis.  Vi er veldig heldige som har fått denne store skolen med på laget vårt. De vil veilede våre lærere og vi får komme jevnlig på besøk. Vi har fått arvet deres gamle møbler og lærerne har hjulpet oss å omorganisere klasserommene våre. Det var spennende å være med å legge om pedagogikken til at ungene får mere medbestemmelse. Nå får ungene selv velge hva de vil leke med. I begynnelsen ble det litt kaos men ganske snart senket roen seg. Nå krangler ungene mindre, de kan sette seg stille ned, konsentrere seg, bla i bøker eller pusle. Barna ble fort flinke til å rydde opp etter seg. Nå har de tid til å sitte ned å leke istedenfor å passe på at andre ikke skal stjele de klossene som de hadde klart å få tak i.

 Vi ser også at det blir større rom for rollelek. Det er herlig å være tilstede når 1.5 åringen løfter koppen til munnen for første gang og later som hun drikker. Den dagen burde vi feire. Da har hun knekt koden å late som. Da kan hun gjøre som hun vil. Og om noe blir skummelt, trenger hun ikke tape ansikt. Hun trenger bare endre leken. Det er ikke bare ett svar som er riktig her og språket kan få utvikle seg fritt. Lærerne lærer nå å være med i leken, snakke og stimulere barna. De slepper å bruke tiden på å kontrollere og megle.

Nå kan barna virkelig få drømme om en fremtid.

Turdag i barnehagen

I går var 13 barn fra Lovsangshjemmets barnehage på tur til Bangkok Patana internasjonale skole. Lovsangshjemmet og Patana har fått et tettere samarbeid nå og for oss er dette noe nytt og spennende.

Som en del av dette samarbeidet har lærere fra Patana hatt workshops og trainings for våre lærere, noe som har vært lærerikt. Vi har lært nye metoder som vi kan bruke i vårt arbeid med barna. Turen i går var også en del av dette opplegget, hvor våre lærere kunne se og oppleve hvordan Patana lærere jobber med barna for å hjelpe de til å bli selvstendige elever, eller independent learners som de kaller det der.




For barna våre var dette en drømmedag. De ble kjørt til Patana  i minibusser og vel framme så stod en første klasse klar til å ta i mot de og følge de til småbarnsavdelingen på skolen. Vel framme i barnehagen var det fri lek ute på en stor og fin lekeplass, før de deltok på aktiviteter inne, med god tid til å leke der også. En av aktivitetene var at barna i første klasse leste sine egne bøker (som de hadde laget selv) for barna på Lovsangshjemmet.

Lærerene våre fikk oppleve Patana lærere som deltok aktivt i leken, som ikke var redde for å skitne seg til, som lekte med såpeskum uten å være redd for å bli våt. De fikk oppleve små barn som ryddet opp etter seg, vasket opp koppen sin selv, som tok egne valg etc. Vi tok masser av bilder og vil i ettertid ha et lærermøte der vi snakker om hva vi opplevde og hvordan vi kan forbedre vår relasjon til barna i vår barnehage, og hvordan vi kan forbedre våre læringsmetoder.

I løpet av formiddagen var både styrer i barnehagen og førskolen innom, i tillegg til rektor på barneskolen. Alle, inkludert styrer og rektor, var enige om at dette var en stor suksess og at det var en god dag både for våre barn og barna på Patana. Planen er å gjenta dette med jevne mellomrom, neste gang er det barn fra Immanuel Daghjem sin tur.

Vennlig hilsen Anne

Vi ble ønsket velkommen av Year 1 elever

Vannlek er kjempgøy!

Vi fikk invitasjonskort fra Year 1

Fellessamling på småbarnsavdelingen

Gode forandringer i Immauel Daghjem

De av dere som følger med oss på facebook vil se at vi har fått flotte fint brukte møblene fra en av de internasjonale skolene (Bangkok Patana Internasjonale skole). Det skjedde på denne måten: Som foreldre på denne skolen så fikk jeg en mail om at barnehagen på Patana skulle totalrenoveres. Jeg sendte derfor et brev til rektor og fortalte om våre barnehager og vårt samarbeid med Patana fram til nå. Vi har et samarbeid med to årskull, year 1 og year 4. Jeg fortalte om de gamle utslitte møblene våre, noen har vi hatt fra Immanuel Daghjem startet for 40 år siden. Rektor var positiv og enden på historien var at våre barnehager fikk som første barnehage velge ut de møblene vi ønsket.

Det hører også med til historien at alle lærerene på Immanuel Daghjem og Lovsangshjemmet var på besøk på Patana i fjor for å se hvordan de jobbet. Alle ble veldig imponert over klasserommene og hvordan Patana la til rette for at barna skulle ha et godt læringsmiljø. Nå kunne de velge fritt blant alle disse møblene de hadde gått og beundret for et år siden :-) Skikkelig julaften var det!!! Nå er gamle møbler hevet ut og vi har fått inn de nye.

Det å få nye møbler vil også innebære en helt ny måte å tenke barnehage på. Fra å ha en undervisningsbasert læring hvor læreren velger ut hvilke leker barna skal leke med, skal nå barna selv velge hva de vil leke med og kunne velge fritt blant lekene på avdelingen. Lærerene veileder og oppmutrer, istedenfor å ta valg for de. På Patana sier de at en skal hjelpe barna til å bli independent learners (selvstendige og uavhengige elever) og dette vil vi også jobbe med i Immanuel Daghjem og Lovsangshjemmet. Dette er i trå med myndighetenes nye undervisningsplan for barnehager. For lærene våre er dette en helt ny måte å tenke på, og vi vil måtte bruke lang tid på denne forandringsprosessen. Heldigvis så har vi et lærerteam fra Patana som vil undervise og hjelpe oss.

Vennlig hilsen Anne Storstein Haug
Diakoniarbeider og NMS misjonær i Thailand

Nytt fra Nådehjemmet

Alfhild fra Norge og Anja fra Finland har begge jobbet flere perioder på Nådehjemmet. I vår reiste begge hjem og undertegnede vil nå i en periode prøve å besøke Nådehjemmet en gang i uken for å følge opp arbeidet der og være tilstede for de ansatte.

Vi er inne i en endringsprosess på Nådehjemmet slik at vi skal kunne møte behovet i samfunnet på bedre måte. En av tingene vi må forandre på er hvordan vi skal promotere arbeidet vårt. Vi har sett at det i perioder er få jenter som bor på Nådehjemmet, vi har også sett at noen av de som bor der kanskje ikke er de som trenger det mest. Vi tror at behovet for et slikt hjem fortsatt finnes, men at vi kanskje ikke når ut til de som virkelig trenger det. Så her har vi en jobb å gjøre.

Beads made out of papers

En annen ting vi har begynt å forandre på er dagsrytmen. Vi vil at hverdagen til de vordende mødrene skal være mer rutinert. Dette har medført at de nå må delta på aktivitetene som vi arrangerer på Nådehjemmet, blant annet yrkesopplæring, enten at de holder på med håndarbeid eller jobber i den lille kafeen vi har der.

En tredje ting vi vil utvikle er håndarbeidet vi lager her på Nådehjemmet, som gjør at jentene kan tjene litt penger mens de bor der, og som vi selger til inntekt for arbeidet. Nådehjemmet har i flere år laget kort og smykker som selges til gjester og på ulike marknader. Vi har fått kontakt med en annen stiftelse her i Bangkok- Samaritan (de jobber med jenter som ønsker seg ut av prostitusjon). De er dyktige på håndarbeid. De ansatte på Nådehjemmet har besøkt Samaritan og blitt kjent med hvordan de jobber for å skaffe penger til arbeidet sitt. De ansatte der har sagt de vil komme på besøk til oss å gi oss opplæring i hvordan en lager smykker og syr dukker. Så det blir spennende.
Vi har også hatt besøk av Konrad hotel og Diversey company som hadde opplæring i hvordan vi kan lage såper. De donerte også utstyr som en trenger for å lage såpen.

Samme dag som Nådehjemmet var på besøk hos Samaritan så fikk vi besøk av en annen stiftelse; Ban Nok Kammin (de jobber blant barn). De hadde bilen full av bleier, melk, ris og andre nyttige ting som de donerte til oss.
Det er flott å se at vi som jobber i ulike stiftelser kan hjelpe hverandre, at vi ikke ser på hverandre som konkurrenter, men som "støttespillere" med samme mål; å hjelpe de underpriviligerte i samfunnet.

We learned how to make soaps

Ban Kammin donated milk, pampers etc

The results :-)

Visiting Samaritan


Vennlig hilsen Anne Storstein Haug

Lovsanghjemmet er så mye mer enn en barnehage

 På Lovsangshjemmet møter barna noen som bryr seg når ingen andre gjør det.

 Da jeg kom ned i barnehagen fortalte  Sao hovedlæreren der om lille Teen. Han hadde hatt ørebetennelse lenge. Foreldrene gjorde ingenting med det. De visste av erfaring at de falske medisinene hos gratis legen ikke hjelper. Hvis man går med ørebetennelse for lenge blir man til slutt døv, så her måtte vi gjøre noe. Sao fortalte at han hadde vært syk i tre uker og at barnehagen hadde tatt han med til den private legen i slummen. Der hadde han fått medisiner, men foreldrene gav ikke gutten medisinene og han ble bare verre. Teen bare griner og kaster opp. Han har sluttet å leke. Den private legen sier at gutten må til sykehuslegen.

Vi dro på hjemmebesøk til mammaen til Teen for å spørre om lov til å ta han med på sykehuset. Hun var ikke hjemme, men søsteren på 3 var hjemme... alene. På kroppen ser vi masse slagmerker etter mamma og bestemor hadde slått henne med kleshengeren igjen. Green gikk på Lovsangshjemmet i fjor men er blitt for gammel og skulle ha flyttet over til Immanuel dag hjem, men ingen har tid/initiativ til å følge henne opp dit. Planen var at hun skulle være hjemme alene til hun ble 4år og kunne starte i offentlig barnehage på skolen.

Vi tok gutten med til et sykehus. Legen på sykehuset ble så rørt av historien til denne syke lille gutten og tenårings- mammaen som ikke bryr seg at han valgte å ikke ta betalt for annet en medisinene.

 

Nå er Teen frisk og rask og koser seg i barnehagen. Storesøster får også gå på Lovsangshjemmet frem til hun kan starte i offentlig barnehage. Hjemme får de lite, men Lovsangshjemmet er deres fristed. Her er de trygge, får mat og kan få tid til lek og læring.

Ved å støtte prosjektet er dere med å la barn som Teen og Green få drømme om en fremtid.

Lovsangshjemmet skal utvides!

Lenge så har vi hatt ventelister på Lovsangshjemmet, og nå kan vi endelig snart gjøre noe med det- for vi skal nemlig utvide!

Den store evalueringen av prosjektene våre som ble gjennomført i 2015 viste tydelig at Lovsangshjemmet spiller en viktig rolle i nærmiljøet. Alle vi intervjuet i evalueringen, inkludert leder for området, biskop i ELCT, foreldre, lærere etc var enige i om at det fortsatt var et stort behov for en småbarnsbarnehage i dette slumområdet.

Lovsangshjemmet mottok i fjor en pengegave som gjorde det mulig å kjøpe nabotomta, og vi vil nå i år begynne bygging av en ny toetasjers bygning. Dette vil gjøre det mulig å ta imot enda flere barn i barnehagen vår.  Vi synest dette er utrolig kjekt for det vil bety at enda flere barn i slummen kan tilbringe hverdagen sin i vår lille "oase" . Her møter de lærere som gir de omsorg og kjærlighet. De får undervisning som forbereder de til førskolen på den lokale skolen og de får sunn mat, melk og hvile og masse tid til lek!

Det å drifte en større barnehage vil kreve flere midler og vi oppfordrer alle dere der hjemme til å støtte oss og få andre til å støtte oss også- for at barn i slummen skal få en god hverdag og en drøm om en bedre fremtid.

Hilsen Anne Storstein Haug
NMS misjonær i Bangkok

Vi skal på tur

Vi har lært om fisker og sjødyr i lang tid og nå er endelig dagen her, vi ska på tur til akvariet. Alle har møtt opp og mange mødre har spurt om vi ikke trenger hjelp på turen. De vil jo så gjerne være med å oppleve akvariet de også. Ingen har vært der før, ikke lærerne heller. Vanligvis er det alt for dyrt, men denne gangen har vi forhandlet oss til en god pris. Alle er superspente og glade for at tidligere volontører har hjulpet oss med litt ekstra midler.

At selve bussturen skulle bli så spennende hadde jeg aldri tenkt på. Jeg satt i bussen og hørte på når ungene med stor overraskelse så den vakre parken og jubel rop etterhvert som husene ble høyere. Se se en trapp som beveger seg. Margrethe er det Skytrainet som vi ser der? Da vi kom inn i bygningen som akvariet ligger i ble glassheisen nøye studert. Opp ned opp ned. Vi måtte stoppe rulletrappen da vi skulle ned, ingen turde å gå på. Ungene hadde opplevd uendelig mye lenge før vi var kommet frem. De minste satt tett i tett i NMS sin minibuss. Vi hadde lært fra i fjor hvor redd de var for storbuss. Veldig skummelt å sitte i buss for første gang.

Akvariet turen ble ivrig foreviget av lærerne med "selvfi'er" både her å der.  Smilene gikk nesten rundt denne dagen. Her fikk de se, lære og oppleve en helt ny verden. Tilslutt hadde vi lunsj rett ved hai-tunnelen. Før vi returnerte til barnehagene med utslitte, fornøyde og sovende unger.

Den største glede en kan ha er å gjøre andre glad.

Spørsmålet jeg stiller forstår Fa først ikke." Lurer du på hva jeg ønsker meg? " sier hun. "Ja, hvis du kunne velge hva har du lyst på?" svarer jeg. Dette er første gang noen spør. Vi har tatt bilde av alle ungene og de har skrevet ned hva de ønsker seg. Elevene på en internasjonalskole her i Bangkok har tegnet engler og nå limes ønske og bilde på en og en engel som blir hengt opp på juletreet i skolens inngangsparti. Hver familie tar med seg en liten engel hjem og kjøper en gave til disse små englene nede i slummen.

 

Spenningen er stor. "Tror du de leser og husker hva jeg ønsket meg?" sier Fa. Hun ønsker seg aller mest en Barbie dukke. Vi teller ned til siste dag i barnehagen før jul. Da skal gavene komme.

 

Dagen er kommet. Da lærerne kommer på jobb denne dagen er det kø utenfor kontoret. Ingen vil komme for sent. Er gavene her, får jeg det jeg håper....

 

De står fint oppstilt og venter spent. Først de minste.

 

Barnesmil, hopp, glede, de kastet seg rundt halsen min.

Ja, etter å ha fått vært julenisse i barnehagene kan julen bare komme. Nå har jeg fått sett og kjent på ekte glede og takknemlighet.