Noi- en engasjert leder

I forbindelse med en leir vi på Lovsangshjemmet arrangerte i landsbyen Fahuan så fikk jeg anledning til å besøke skoleinternatet i Phibun- Immanuelhjemmet. Her fikk jeg mulighet til å bli bedre litt bedre kjent med både ungdom som bor der og de som jobber der. Jeg fikk også et hyggelig gjensyn med min tidligere flotte kolega Kruu O. Hun har jobbet sammen med meg på Immanuel daghjem, nå jobber hun på Immanuelhjemmet.
Internatets leder heter Kattikun, med kallenavn Noi (bilde til venstre). Det var en spennende og engasjert dame jeg intervjuet. Nedenfor kan dere lese intervjuet jeg hadde med henne. Det er langt, men jeg håper dere tar dere tid til å lese det likevel, for hun har så mye spennende å fortelle. Noi kunne fortelle at hun er fra landsbyen Warin, en landsby som ligger ikke så langt unna Phibun. Da hun var liten så bodde hun sammen med mor, far og en søster. Fram til Noi var 14 år så var hele familien buddhister. Foreldrene dyrket grønnsaker som de solgte på markedet. Da Noi ble 14 år så forandret livet til familien seg radikalt. Moren ble kjent med kristendommen gjennom en kristen organisasjon som var på gjennomreise. De la igjen en brosjyre som moren leste og moren ble en kristen gjennom dette møtet og ved å lese i brosjyren. De andre i familien var veldig motstander av kristendommen. Faren sa blant annet til moren at moren måtte flytte fra familien for kristne og buddhister kunne ikke bo sammen. Det som moren svarte faren gjorde så inntrykk at Noi bestemte seg for å bli mer kjent med kristendommen hun også. Moren hadde svart at om alle forlater henne så vil hun likevel ikke forlate Jesus. Noi bestemte seg for å finne ut hvem denne Jesus var som moren var så glad i og snakket mye med moren i den perioden. Moren formidlet det lille hun viste om evangeliet, utenom det så leste Noi brosjyren moren hadde fått. Noi bad til Jesus og ble en kristen. Moren og Noi var de eneste kristne i området i to år, de kjente ikke til noen kirke eller menighet. Da kom de i kontakt med en luthersk kirke og begynte å gå i den. Etterhvert så ble faren og søsteren også kristne. Dette er også grunnen til at hun bestemte seg for å studere bibelfag for å bli evangelist. Hun ønsket å formidle evangeliet til alle de som enda ikke hadde hørt om Jesus. Etter ferdig vidergående begynte Noi på presteskolen vår i soi 50, nå LST, den gang hette den LITE. Der gikk hun i tre år, etter det så studerte hun videre på en annen presteskole og fikk sin Bachelor i teologi. Da hun var ferdig med utdannelsen så var jobben som leder på internatet ledig og hun søkte jobben og fikk den. Hun hadde i utgangspunkt ikke tenkt å være lenge i jobben, for hun hadde store planer om å bli evangelist i en menighet. Men hun såg fort at i denne jobben så fikk hun brukt hele seg, i tilegg til en god mulighet til å formidle evangeliet, så hun ble værende i jobben. Nå har hun jobbet i 18 år og har vært leder i alle år utenom to av de.

Noi er gift og har to barn. Nå er det Noi som er forsørgeren i familien mens mannen har hovedansvar for barna. Det er en ansvarsfordeling som fungerer bra forteller hun. Mannen holder også på å viderutdanne seg innen elektronikk.Noi trives godt i jobben. Det som gjør henne glad er når ungdommene kommer og ber om hjelp og hun får mulighet til å hjelpe de videre og veilede de. Det er også veldig kjekt å se når ungdommene gjør det godt på skolen og når de har en god utvikling. Noi opplever å bli godt kjent med alle ungdommene. De er jo mer her enn de er hjemme, sier hun. Noi forteller at det kan være vanskelig å forstå ungdommene. Alle er de forskjellig og alle har de forskjellig bakgrunn. Barna kommer fra fattige familier og ca 80 prosent av de har problemer i familien. Det mest vanlige er at foreldrene har dratt for å jobbe i byen, eller har forlatt barna hjemme hos slektninger fordi de har fått ny familie, i de fleste tilfeller så støtter ikke foreldrene barna økonomisk og det er slektningene, ofte gamle besteforeldre, som sitter igjen med alt ansvar også det økonomiske.

Jeg spurte hvordan fremgangsmåten var når de tok i mot nye elever. Hun kunne fortelle at internatet sender ut brev til fem barneskoler som de har kontakt med og ber de sende en liste over barn som oppfyller kriteriene for internatet, barna må være skoleflinke, oppføre seg ordentlig og komme fra fattige familier, de må også bo langt unna ungdomskolen. Når skolen har levert inn sine forslag (hver skole velger ut 10 barn) så drar de som jobber på internatet ut på besøk til alle familiene for å bli kjent med de. Etter disse besøkene lager de et forslag på hvem de mener skal få plass. Dette sendes så videre til internatets styre for godkjennelse.

De aller fleste som begynner flytter inn på skoleinternatet klarer seg godt på den nye skolen og tilpasser seg livet på internatet. Noen ytterst få får problemer. Cirka en student i året flytter ut av internatet. Hovedgrunnen da er at han/hun ikke klarer å følge med på skolen, så personen skulker for mye. De som jobber på internatet prøver alt de kan for å hindre at dette skal skje, blant annet så får alle som bor på intenratet dekket ekstraundervisning dersom de trenger det. Nesten alle som bor på internatet tar seg videre utdannelse etter fullført vidergående og Noi gleder seg storveis når hun møter gamle studenter som nå har gode jobber som lærere, sykepleiere, politi, lege etc. Å møte gamle elever gir meg styrke til å fortsette sier hun.

Jeg spurte Noi hva lokalmiljøet tenker om Immanuelhjemmet. Hun forteller at tilbakemeldingen fra de i lokalmiljøet er at barna som bor på internatet er skoleflinke, høflige og ordentlige ungdommer. Barna som bor på internatet har fått en kjempemulighet. Dersom de ikke hadde kommet inn på internatet så måtte de ha gått videre på en ungdomskole inne på landet som gir et veldig mye dårligere skoletilbud enn en skole i byen. På landsbygda er det mange fristelser for unge mennesker, blant annet narkotika. Det er også veldig mange som tidlig får seg kjærester og som tidlig blir foreldre. Når et barn får hjelp så får også hele familien hjelp. Den økonomiske belastningen det er å ha barn i skolealder forsvinner da internatet dekker alle utgifter for det barnet. Familien får da litt bedre økonomi, så Noi har sett at flere og flere familier har fått litt bedre hus etter at et barn i familien har fått hjelp.

Jeg spurte henne hvor viktig NMS var for internatet. Hun sa livsviktig, for det er NMS som støtter den daglige driften av internatet. Uten støtte fra NMS så hadde de ikke kunnet drevet dette internatet. Det å samarbeide med norske misjonærer synest Noi er en glede. Hun mener norske misjonærer tar ansvar, de vil hjelpe, de prøver ikke å flykte fra problemer som oppstår, men hjelper til med å løse problemene, og finne utveier. Det er også fint å ha misjonærer som veileder i arbeidet. Internatet i Phibun har nettop fått ny internatbygning og jeg spurte henne hva det hadde betydd for plassen. Hun sa at det hadde gjort jobben til de ansatte mye lettere for nå slapp de å bekymre seg for at guttene og jentene gjorde usømmelige ting, for nå var de i hver sin bygning. De har også fått bedre plass og flere møtelokaler. I tilegg så har det gitt mulighet til litt inntekter da flere ønsker å leige huset til seminar (da jeg var på besøk så var det Word Mission som hadde leig lokale).

Jeg spurte henne om hun hadde et spesielt bibelvers som var viktig for henne og som hun ville dele. Filipperene 4.13 "Alt makter jeg i han som har gjort meg sterk". Det er så godt å vite at Jesus alltid er med. Det gjør at jeg tør å ta nye utfordringer selv om det er skremmende- for Jesus er alltid med, forteller hun.

Jeg lurte på om hun det var en spesiell historie hun ville fortelle. Hun fortalte da om en gutt som nå var ferdig med utdannelsen sin innen data. Han vokste opp sammen med en blind far. Faren trengte at gutten var sammen med han når han tigget penger på gaten (viste han vei) og ønsket ikke at han skulle flytte inn på internatet. Denne skoleflinke gutten hadde så lyst til å studere videre og flyttet inn på internatet selv om faren ikke støttet det. De på internatet støttet denne avgjørelsen og gav han plass. Han stod på og fikk tatt seg utdannelse og har nå en god jobb. Faren er desverre død nå, men han tar ansvar for moren så hun trenger ikke å jobbe lenger. Noi traff denne mannen for ikke så lenge siden og han takket henne for muligheten de gav han. Uten videre utdannelse så hadde han ikke hatt noen fremtid hadde han sagt til henne.