Stipend for fattige barn

Vi har fortiden besøk av en diakon og to konfirmanter fra Bodø domkirke. De skal være her i nesten tre uker og skal bruke tiden til å bli godt kjent med arbeidet som kirken, i samarbeid med NMS driver blant barn og unge her i Thailand. En av de første dagene så var de sammen med Paitoon, som jobber i prosjektet "Stipend for fattige barn" på hjemmebesøk og skolebesøk. Her kommer bilder og tekst fra hvordan de opplevde denne dagen.






I dag fikk vi vårt første møte med slummen på nært hold, med Paitoon. Det var veldig interessant å se på hvordan de lever i slummen. Bodø Domkirke støtter prosjektene her i Thailand med stipend til skolegang for mange av slumbarna, og det virker som om det går bra med familieutviklingsprosjektet! Vi besøkte flere av familiene, hvor vi snakket om hvordan det gikk med skolegangen. Vi ble tatt imot med veldig stor gjestfrihet, nysjerrighet og stor glede. Det var rørende å se hvor mye de hadde å gi, selv om de hadde så lite. Slummen var bygd opp under en motorvei, mye av konstruksjonene var skummelt Noen av familiene hadde et eget spisested, butikk, vaskeri eller kaffebutikk utenfor husene for å tjene penger. Det var overraskende å høre hvor mye de trenger, både av skolepenger, skoleutstyr og hele uniformen. Vi var også på skolebesøk, som var veldig interessant. Der møtte vi fire klasser som hadde utegym, og også der ble vi møtt med veldig stor imøtekommenhet. Vi fikk også være med inn i noen av klasserommene. Det var spesielt å se forskjellen mellom Norge og Thailand i forhold til religion. Buddhismen var sterkt synlig på disse skolene, slik som den også er ellers i Thailand.

Flommen i Thailand

Kirken vaar her i Thailand (ELCT) har naa vert ute to ganger med hjelpesendinger, jeg har desverre ikke vert med paa noen av de siden vi har vert evakuert (og fortsatt er det, men naa er jeg i Bangkok i nerheten av skolen til guttene). Misjonerkolega Anne Brit Hatleskog er med i styret som planlegger hjelpearbeidet. Hun skreiv dette innlegget etter de hadde vert paa besok i en menighet som hadde store problemer pga flommen.

Rett nord, men innenfor stor-Bangkok ligger Prathum Thani, "lotusblomstens by". Gjennom Prathum Thani renner Chao Praya-elva, og distriktet har fått mer enn sin del av vann de siste ukene.

Kirka vår her i Thailand (ELCT) har hatt kontakt med en lokal menighet i dette området. Presten Prasit fortalte at de hadde det vanskelig, så tirsdag reiste vi ut på besøk.

Kan du, kjære leser, tenke deg ei gate med 1 meter høyt vann? En skole der lekeplassen er et digert basseng, med vann til armene på en voksen? Kan du tenke deg at eneste mulighet til å komme ut herfra er å gå en kilometer i dette vannet? Et vann der søppelet flyter, godt blandet med kloakk og der parasitter (og slanger!) kan herje fritt? Det er virkeligheten for hundretusener av mennesker i Thailand nå. Jeg har nå vært der; Jeg har gått i brunt vann til over midjen, kjent luktene, snakket med menneskene som bor der, sett ungene, og kjent bittelitt på redselen når vannet stiger for hver time.

Men, vi reiste derfra utpå ettermiddagen, mens det ennå var dagslys. Vi reiste hjem til en dusj og vaskemaskin, til varm middag og ei seng. De mange hundre fremmedarbeiderene, fra Laos, Kambodsja bl.a. som bor rundt kirken til pastor Prasit har ingen steder å reise. Når fabrikken de jobber på nå har stengt har de heller ikke lønn, og ingen mat å spise.

I morgen (fredag) reiser vi tilbake med hjelpeforsyninger. I dag samles ELCT for å pakke ris, vann, nudler, såpe og medisiner. Takk for din støtte!

Kirkens hjelpeaksjon

Hjelpeaksjonen som ble initiert av ELCT (Evangeliske lutherske kirke i Thailand) er i full gang og første hjelpesending i dette prosjektet ble pakket i dag og vil bli sendt ut i morgen. Målet i denne omgang er å få hjulpet 500 fremmedarbeidere som bor på et område som har vært under vann i to uker. De har også vært uten arbeid like lenge og har ikke hatt noe tilbud fra det offentlige eller andre frivillige organisasjoner.

NMS er en svært aktiv bidragsyter til dette prosjektet bla. gjennom SMS aksjonen forrige helg.

I dag stilte veldig mange opp for å hjelpe til med pakkingen og 70 stykker har meldt seg på for å være med å dele ut mat i morgen. Det vil også bli sendt ut en ny hjelpesending senere.

NMS har nå bestemt å evakuere alle oss som har barn under 10 år, så i morgen så drar jeg og ungene til Hua Hin. Mannen min Be blir hjemme for å passe på hus og dyr.

Vi går en veldig spennende helg i møte, de er nå redde for at flomvannet vil flømme i hele Bangkok.

Her kommer noen bilder fra den store pakkedagen.

TUSEN TAKK TIL ALLE DERE SOM HAR VÆRT MED Å STØTTET DENNE AKSJONEN

Hilsen Anne Storstein Haug

Sammen for flomofrene i Thailand

Flommen i Thailand har allerede tatt over 300 menneskeliv, de materielle ødeleggelsene er enorme, og millioner er blitt hjemløse. Som alltid går det hardest utover de aller fattigste.

Den lutherske kirken i Thailand har startet et hjelpearbeid og ber Det Norske Misjonsselskap om å støtte dette.
Vil du være med? Gjennom kirken når hjelpen frem til de som trenger det aller mest.

Vi har en SMS-aksjon som gjør det veldig enkelt å gi penger til arbeidet for flomofrene i Thailand. I dag vedtok landsstyret å forskuttere 50 000,- slik at arbeidet kan komme raskt i gang.

Send SMS melding thailand til 2090, og du gir 300 kroner til hjelpearbeidet.

Hvis du vil være med å sende meldingen videre til dine kontakter, er vi svært taknemlige for det.

Ønsker du å gi et annet beløp, eller gi via bank, kan du bruke kontonummer: 8220 02 85030, merk gaven med kampanjenummer 11037.

Noi- en engasjert leder

I forbindelse med en leir vi på Lovsangshjemmet arrangerte i landsbyen Fahuan så fikk jeg anledning til å besøke skoleinternatet i Phibun- Immanuelhjemmet. Her fikk jeg mulighet til å bli bedre litt bedre kjent med både ungdom som bor der og de som jobber der. Jeg fikk også et hyggelig gjensyn med min tidligere flotte kolega Kruu O. Hun har jobbet sammen med meg på Immanuel daghjem, nå jobber hun på Immanuelhjemmet.
Internatets leder heter Kattikun, med kallenavn Noi (bilde til venstre). Det var en spennende og engasjert dame jeg intervjuet. Nedenfor kan dere lese intervjuet jeg hadde med henne. Det er langt, men jeg håper dere tar dere tid til å lese det likevel, for hun har så mye spennende å fortelle. Noi kunne fortelle at hun er fra landsbyen Warin, en landsby som ligger ikke så langt unna Phibun. Da hun var liten så bodde hun sammen med mor, far og en søster. Fram til Noi var 14 år så var hele familien buddhister. Foreldrene dyrket grønnsaker som de solgte på markedet. Da Noi ble 14 år så forandret livet til familien seg radikalt. Moren ble kjent med kristendommen gjennom en kristen organisasjon som var på gjennomreise. De la igjen en brosjyre som moren leste og moren ble en kristen gjennom dette møtet og ved å lese i brosjyren. De andre i familien var veldig motstander av kristendommen. Faren sa blant annet til moren at moren måtte flytte fra familien for kristne og buddhister kunne ikke bo sammen. Det som moren svarte faren gjorde så inntrykk at Noi bestemte seg for å bli mer kjent med kristendommen hun også. Moren hadde svart at om alle forlater henne så vil hun likevel ikke forlate Jesus. Noi bestemte seg for å finne ut hvem denne Jesus var som moren var så glad i og snakket mye med moren i den perioden. Moren formidlet det lille hun viste om evangeliet, utenom det så leste Noi brosjyren moren hadde fått. Noi bad til Jesus og ble en kristen. Moren og Noi var de eneste kristne i området i to år, de kjente ikke til noen kirke eller menighet. Da kom de i kontakt med en luthersk kirke og begynte å gå i den. Etterhvert så ble faren og søsteren også kristne. Dette er også grunnen til at hun bestemte seg for å studere bibelfag for å bli evangelist. Hun ønsket å formidle evangeliet til alle de som enda ikke hadde hørt om Jesus. Etter ferdig vidergående begynte Noi på presteskolen vår i soi 50, nå LST, den gang hette den LITE. Der gikk hun i tre år, etter det så studerte hun videre på en annen presteskole og fikk sin Bachelor i teologi. Da hun var ferdig med utdannelsen så var jobben som leder på internatet ledig og hun søkte jobben og fikk den. Hun hadde i utgangspunkt ikke tenkt å være lenge i jobben, for hun hadde store planer om å bli evangelist i en menighet. Men hun såg fort at i denne jobben så fikk hun brukt hele seg, i tilegg til en god mulighet til å formidle evangeliet, så hun ble værende i jobben. Nå har hun jobbet i 18 år og har vært leder i alle år utenom to av de.

Noi er gift og har to barn. Nå er det Noi som er forsørgeren i familien mens mannen har hovedansvar for barna. Det er en ansvarsfordeling som fungerer bra forteller hun. Mannen holder også på å viderutdanne seg innen elektronikk.Noi trives godt i jobben. Det som gjør henne glad er når ungdommene kommer og ber om hjelp og hun får mulighet til å hjelpe de videre og veilede de. Det er også veldig kjekt å se når ungdommene gjør det godt på skolen og når de har en god utvikling. Noi opplever å bli godt kjent med alle ungdommene. De er jo mer her enn de er hjemme, sier hun. Noi forteller at det kan være vanskelig å forstå ungdommene. Alle er de forskjellig og alle har de forskjellig bakgrunn. Barna kommer fra fattige familier og ca 80 prosent av de har problemer i familien. Det mest vanlige er at foreldrene har dratt for å jobbe i byen, eller har forlatt barna hjemme hos slektninger fordi de har fått ny familie, i de fleste tilfeller så støtter ikke foreldrene barna økonomisk og det er slektningene, ofte gamle besteforeldre, som sitter igjen med alt ansvar også det økonomiske.

Jeg spurte hvordan fremgangsmåten var når de tok i mot nye elever. Hun kunne fortelle at internatet sender ut brev til fem barneskoler som de har kontakt med og ber de sende en liste over barn som oppfyller kriteriene for internatet, barna må være skoleflinke, oppføre seg ordentlig og komme fra fattige familier, de må også bo langt unna ungdomskolen. Når skolen har levert inn sine forslag (hver skole velger ut 10 barn) så drar de som jobber på internatet ut på besøk til alle familiene for å bli kjent med de. Etter disse besøkene lager de et forslag på hvem de mener skal få plass. Dette sendes så videre til internatets styre for godkjennelse.

De aller fleste som begynner flytter inn på skoleinternatet klarer seg godt på den nye skolen og tilpasser seg livet på internatet. Noen ytterst få får problemer. Cirka en student i året flytter ut av internatet. Hovedgrunnen da er at han/hun ikke klarer å følge med på skolen, så personen skulker for mye. De som jobber på internatet prøver alt de kan for å hindre at dette skal skje, blant annet så får alle som bor på intenratet dekket ekstraundervisning dersom de trenger det. Nesten alle som bor på internatet tar seg videre utdannelse etter fullført vidergående og Noi gleder seg storveis når hun møter gamle studenter som nå har gode jobber som lærere, sykepleiere, politi, lege etc. Å møte gamle elever gir meg styrke til å fortsette sier hun.

Jeg spurte Noi hva lokalmiljøet tenker om Immanuelhjemmet. Hun forteller at tilbakemeldingen fra de i lokalmiljøet er at barna som bor på internatet er skoleflinke, høflige og ordentlige ungdommer. Barna som bor på internatet har fått en kjempemulighet. Dersom de ikke hadde kommet inn på internatet så måtte de ha gått videre på en ungdomskole inne på landet som gir et veldig mye dårligere skoletilbud enn en skole i byen. På landsbygda er det mange fristelser for unge mennesker, blant annet narkotika. Det er også veldig mange som tidlig får seg kjærester og som tidlig blir foreldre. Når et barn får hjelp så får også hele familien hjelp. Den økonomiske belastningen det er å ha barn i skolealder forsvinner da internatet dekker alle utgifter for det barnet. Familien får da litt bedre økonomi, så Noi har sett at flere og flere familier har fått litt bedre hus etter at et barn i familien har fått hjelp.

Jeg spurte henne hvor viktig NMS var for internatet. Hun sa livsviktig, for det er NMS som støtter den daglige driften av internatet. Uten støtte fra NMS så hadde de ikke kunnet drevet dette internatet. Det å samarbeide med norske misjonærer synest Noi er en glede. Hun mener norske misjonærer tar ansvar, de vil hjelpe, de prøver ikke å flykte fra problemer som oppstår, men hjelper til med å løse problemene, og finne utveier. Det er også fint å ha misjonærer som veileder i arbeidet. Internatet i Phibun har nettop fått ny internatbygning og jeg spurte henne hva det hadde betydd for plassen. Hun sa at det hadde gjort jobben til de ansatte mye lettere for nå slapp de å bekymre seg for at guttene og jentene gjorde usømmelige ting, for nå var de i hver sin bygning. De har også fått bedre plass og flere møtelokaler. I tilegg så har det gitt mulighet til litt inntekter da flere ønsker å leige huset til seminar (da jeg var på besøk så var det Word Mission som hadde leig lokale).

Jeg spurte henne om hun hadde et spesielt bibelvers som var viktig for henne og som hun ville dele. Filipperene 4.13 "Alt makter jeg i han som har gjort meg sterk". Det er så godt å vite at Jesus alltid er med. Det gjør at jeg tør å ta nye utfordringer selv om det er skremmende- for Jesus er alltid med, forteller hun.

Jeg lurte på om hun det var en spesiell historie hun ville fortelle. Hun fortalte da om en gutt som nå var ferdig med utdannelsen sin innen data. Han vokste opp sammen med en blind far. Faren trengte at gutten var sammen med han når han tigget penger på gaten (viste han vei) og ønsket ikke at han skulle flytte inn på internatet. Denne skoleflinke gutten hadde så lyst til å studere videre og flyttet inn på internatet selv om faren ikke støttet det. De på internatet støttet denne avgjørelsen og gav han plass. Han stod på og fikk tatt seg utdannelse og har nå en god jobb. Faren er desverre død nå, men han tar ansvar for moren så hun trenger ikke å jobbe lenger. Noi traff denne mannen for ikke så lenge siden og han takket henne for muligheten de gav han. Uten videre utdannelse så hadde han ikke hatt noen fremtid hadde han sagt til henne.

22. juli

Forrige fredag så postet jeg et nytt innlegg her på bloggen. Jeg fortalte den gode nyheten om Namphung som skal oppfylle en av sine drømmer- å bo et år i et annet land, i Norge. Lite viste jeg da jeg postet det at bare timer senere så skulle over 60 ungdommer miste livet, norske ungdommer med hele fremtiden foran seg. Jeg traff Namphung i kirken i går og hun lurte på om hun ville være trygg i Norge nå. Alle her tror jo Norge er verdens tryggeste land, det trodde Namphung også helt fram til forrige fredag. Nå var hun redd. Jeg fortalte henne om et land som nå står sammen kanskje enda mer enn før, om en statsminister, en kongefamilie og et folk som står sammen mot terrorisme og fremmedhat. At Namphung ikke trenger å være redd og fortsatt kan glede seg til å dra til Norge.
Mine kolegaer på Lovsangshjemmet, Immanuel daghjem og Immanuel kirke i tilegg til undertegnede ønsker å kondolere alle dere som er rammet av denne forferdelige tragedien.

Anne Storstein Haug

Fra Thailand til Norge

For første gang skal vi på Lovsangshjemmet sende en ungdom til Hald internasjonale senter. Siden starten av så har vi på Lovsangshjemmet hvert år hatt ungdommer fra Hald utplassert hos oss, derfor synest vi nå det er veldig kjekt at vi kan sende en av våre til Norge og til Hald. Namphung som bor i nærheten av Lovsangshjemmet har vært med på fritidsklubben på Lovsangshjemmet siden starten av, etter å ha vært aktiv der en stund så begynte hun å gå i Immanuel kirke og hun ble etterhvert en kristen. Det å bli kristen forandret livet hennes sier hun. Hun fikk et håp og en ny glede i livet. Jeg leitet i gamle album og fant dette bilde som er tatt i 2002 (Namphung er jenta helt framme til høyre)

Namphung er19 år og nettop ferdig med vidergående skole. Nå vil hun ha et ”pauseår” før hun begynner på videre studier. Hun ønsker å studere slik at hun kan jobbe for et flyselskap. Aller mest ønsker hun å bli flyvertinne, men hun tror kanskje hun er for lav til å bli det. Hun sier at året i Norge vil være til god hjelp, da det å kunne snakke flere språk er viktig når du skal jobbe i et flyselskap. Namphung bor sammen med foreldrene og tre yngre søsken, to søstre på 15 og 11 år og en bror på 7 år. Begge de to yngste har gått i barnehagene i Lovsangshjemmet og Immanuel daghjem.

Far til Namphung kommer egentlig fra Nordøst Thailand, men har bodd hele sitt voksne liv i Klong Toey slummen. Han jobber selvstendig, har en vogn som han går rundt med, fra den så selger han fruktdrikker.. Moren er og så fra landsbyen (Ayuttaya), men har som faren bodd hele sitt voksne liv i slummen. Hun jobber som vaskehjelp på et kjøpesenter. Begge to jobber lange dager. Namphung bor sammen med familien på to små rom, hun sier at de har det godt sammen og at de er glad i hverandre. De har et godt forhold til naboene og de hjelper hverandre når det trengs. På bildet ser du henne sammen med faren og søskenene.

Etter hun ble ferdig på vidergående nå i mars så har hun jobbet som servitør på en japansk restaurant, nå har hun sluttet der for å forbrede seg til norgesoppholdet. Hun drar til Norge om tre uker. Jeg spurte henne hvordan hun hadde det nå. Akkurat nå angret hun litt sa hun, for nå når det nærmer seg så er det så mye hun er redd for; som at hun ikke skal tørre å snakke med de andre, at hun ikke skal få venner, at hun ikke liker maten, at det er kaldt etc. Vi som kjenner Namphung er ikke så redd for at hun ikke skal få venner og trives, for hun er en så flott og likandes person, noe jeg fortalte henne da jeg intervjuet henne. Men hun gleder seg til året i Norge også. Hun gleder seg til å kjøre fly igjen. Det har hun ikke gjort siden forrige gang hun var i Norge, da var hun 9 år og reiste rundt i Norge sammen med ungdommer fra Immanuel menighet. Hun synest det skal bli spennende og kjekt å bli kjent med mennesker fra forskjellige kulturer, og å bli kjent med et helt nytt land, et velferdsland, et land som fungerer bra. Hun kjenner flere som kommer fra Norge og gleder seg til å treffe de igjen. Hun gleder seg også til å lage snømann, stå på ski, hun drømmer om å kunne sitte ute på en isbelagt innsjø og fiske...Hun håper hun vil få seg mange nye venner og tror det blir et morsomt år. Hun har også et ønske om å lære seg litt norsk. Hun tror og håper at dette året vil bringe henne enda nærmere Gud. Jeg spurte om hun kjente til den norske kulturen. Hun kunne ikke så mye mente hun, men hun hadde lært at en måtte sitte til bords og vente på å bli servert når en skulle spise, en kunne ikke bare forsyne seg selv. Hun skulle gå litt forsikt frem sa hun og trodde det ville gå greit å leve i den norske kulturen, nordmennene ville sikkert godta at hun gjorde ting feil og bare le av det. Jeg spurte henne om hva hun ville ta med fra Thailand og da sa hun forskjellige matvarer slik at hun kunne lage thaimat når hun savnet den.Tilslutt så spurte jeg henne hva hun trodde hun ville ha lært etter et år i Norge. Hun svarte at hun trodde hun var blitt mer voksen. At hun hadde lært å fikse problemene selv. At hun var blitt tryggere i troen og at hun hadde fått mange nye venner. På det nederste bildet ser dere Namphung sammen med to tidligere hald studenter, Joke (til venste) som nå jobber på NMS kontoret her i Bangkok og Muek som jobber som barne-og ungdomsarbeider på Lovsangshjemmet.

Lek- en tidligere elev på Immanuelhjemmet

Jeg treffer Lek på immanuelhjemmet i Phibun 14. mai. Hun og flere andre elever er samlet rundt kjøkkenbordet på internatet. Der er blant de over 20 elevene som har kommet for å være med på sermonien for innvielsen av det nye gutteinternatet.

Etter oppholdet på Immanuelhjemmet, var Lek et år i Norge og gikk på Solborg folkehøgskole, før hun fortsatte på universitetet.

Lek har studert skogforvaltning på universitetet i 4 år og forteller engasjert om faget sitt. Hun sier at arbeidsmiljøet innenfor skog er lite i Thailand, men at hun har vært utrolig heldig. Lek har nå jobbet i 3 ½ år og jobber nå i et kongelig jordbruksprosjekt med hovedkontor i Bangkok. Hun er glad hun har en god jobb og tror hun kommer til å bli værende i denne jobben i flere år.

Lek er en av elevene som nå har en fremtid på grunn av Immanuelhjemmet i Phibun.

Hilsen Astrid Veum Mydland