Fra Thailand til Norge

For første gang skal vi på Lovsangshjemmet sende en ungdom til Hald internasjonale senter. Siden starten av så har vi på Lovsangshjemmet hvert år hatt ungdommer fra Hald utplassert hos oss, derfor synest vi nå det er veldig kjekt at vi kan sende en av våre til Norge og til Hald. Namphung som bor i nærheten av Lovsangshjemmet har vært med på fritidsklubben på Lovsangshjemmet siden starten av, etter å ha vært aktiv der en stund så begynte hun å gå i Immanuel kirke og hun ble etterhvert en kristen. Det å bli kristen forandret livet hennes sier hun. Hun fikk et håp og en ny glede i livet. Jeg leitet i gamle album og fant dette bilde som er tatt i 2002 (Namphung er jenta helt framme til høyre)

Namphung er19 år og nettop ferdig med vidergående skole. Nå vil hun ha et ”pauseår” før hun begynner på videre studier. Hun ønsker å studere slik at hun kan jobbe for et flyselskap. Aller mest ønsker hun å bli flyvertinne, men hun tror kanskje hun er for lav til å bli det. Hun sier at året i Norge vil være til god hjelp, da det å kunne snakke flere språk er viktig når du skal jobbe i et flyselskap. Namphung bor sammen med foreldrene og tre yngre søsken, to søstre på 15 og 11 år og en bror på 7 år. Begge de to yngste har gått i barnehagene i Lovsangshjemmet og Immanuel daghjem.

Far til Namphung kommer egentlig fra Nordøst Thailand, men har bodd hele sitt voksne liv i Klong Toey slummen. Han jobber selvstendig, har en vogn som han går rundt med, fra den så selger han fruktdrikker.. Moren er og så fra landsbyen (Ayuttaya), men har som faren bodd hele sitt voksne liv i slummen. Hun jobber som vaskehjelp på et kjøpesenter. Begge to jobber lange dager. Namphung bor sammen med familien på to små rom, hun sier at de har det godt sammen og at de er glad i hverandre. De har et godt forhold til naboene og de hjelper hverandre når det trengs. På bildet ser du henne sammen med faren og søskenene.

Etter hun ble ferdig på vidergående nå i mars så har hun jobbet som servitør på en japansk restaurant, nå har hun sluttet der for å forbrede seg til norgesoppholdet. Hun drar til Norge om tre uker. Jeg spurte henne hvordan hun hadde det nå. Akkurat nå angret hun litt sa hun, for nå når det nærmer seg så er det så mye hun er redd for; som at hun ikke skal tørre å snakke med de andre, at hun ikke skal få venner, at hun ikke liker maten, at det er kaldt etc. Vi som kjenner Namphung er ikke så redd for at hun ikke skal få venner og trives, for hun er en så flott og likandes person, noe jeg fortalte henne da jeg intervjuet henne. Men hun gleder seg til året i Norge også. Hun gleder seg til å kjøre fly igjen. Det har hun ikke gjort siden forrige gang hun var i Norge, da var hun 9 år og reiste rundt i Norge sammen med ungdommer fra Immanuel menighet. Hun synest det skal bli spennende og kjekt å bli kjent med mennesker fra forskjellige kulturer, og å bli kjent med et helt nytt land, et velferdsland, et land som fungerer bra. Hun kjenner flere som kommer fra Norge og gleder seg til å treffe de igjen. Hun gleder seg også til å lage snømann, stå på ski, hun drømmer om å kunne sitte ute på en isbelagt innsjø og fiske...Hun håper hun vil få seg mange nye venner og tror det blir et morsomt år. Hun har også et ønske om å lære seg litt norsk. Hun tror og håper at dette året vil bringe henne enda nærmere Gud. Jeg spurte om hun kjente til den norske kulturen. Hun kunne ikke så mye mente hun, men hun hadde lært at en måtte sitte til bords og vente på å bli servert når en skulle spise, en kunne ikke bare forsyne seg selv. Hun skulle gå litt forsikt frem sa hun og trodde det ville gå greit å leve i den norske kulturen, nordmennene ville sikkert godta at hun gjorde ting feil og bare le av det. Jeg spurte henne om hva hun ville ta med fra Thailand og da sa hun forskjellige matvarer slik at hun kunne lage thaimat når hun savnet den.Tilslutt så spurte jeg henne hva hun trodde hun ville ha lært etter et år i Norge. Hun svarte at hun trodde hun var blitt mer voksen. At hun hadde lært å fikse problemene selv. At hun var blitt tryggere i troen og at hun hadde fått mange nye venner. På det nederste bildet ser dere Namphung sammen med to tidligere hald studenter, Joke (til venste) som nå jobber på NMS kontoret her i Bangkok og Muek som jobber som barne-og ungdomsarbeider på Lovsangshjemmet.

Lek- en tidligere elev på Immanuelhjemmet

Jeg treffer Lek på immanuelhjemmet i Phibun 14. mai. Hun og flere andre elever er samlet rundt kjøkkenbordet på internatet. Der er blant de over 20 elevene som har kommet for å være med på sermonien for innvielsen av det nye gutteinternatet.

Etter oppholdet på Immanuelhjemmet, var Lek et år i Norge og gikk på Solborg folkehøgskole, før hun fortsatte på universitetet.

Lek har studert skogforvaltning på universitetet i 4 år og forteller engasjert om faget sitt. Hun sier at arbeidsmiljøet innenfor skog er lite i Thailand, men at hun har vært utrolig heldig. Lek har nå jobbet i 3 ½ år og jobber nå i et kongelig jordbruksprosjekt med hovedkontor i Bangkok. Hun er glad hun har en god jobb og tror hun kommer til å bli værende i denne jobben i flere år.

Lek er en av elevene som nå har en fremtid på grunn av Immanuelhjemmet i Phibun.

Hilsen Astrid Veum Mydland

Et gledelig gjensyn

Astrid Veum Mydland var på åpningen av de nye gutteinternatet. Der var det også mange tidligere elever. Hun forteller at det var et hjertelig gjensyn mellom ansatte på internatet og elever som tidligere har bodd på Immanuelhjemmet i Phibun. Kari som nå jobber som lærer for de norske barna i Mukdahan har tidligere vært misjonær i Phibun og har fulgt flere av disse elevene tett på kroppen. Det er gode klemmer og varme håndtrykk og bånd som er synes sterke for meg som ser det fra utsiden.

Av den tidligere elevflokken som kom til åpningen, var det både en lege, sykepleiere og lærere. Andre jobber i firmaer og noen har startet egne bedrifter. En mann fortalte at han tidligere var lærer en annen plass, men at han nå har ønsket å selv bidar noe i samfunnet han kommer fra, å få gi noe til barn fra landsbygda. Er det ikke nettopp dette vi ønsker?Tiden på internatet ble et springbrett til en høyere utdanning.

Gutteinternatet i Phibun er ferdig!

Lørdag 14 mai var det åpning av nybygget, det nye gutteinternatet i den lille byen Pibun, nord øst i Thailand. Guttene på hjemmet har fått eget bygg! Jentene skal bo i den den nylig renoverte hovedbygningen. I alt gir utvidelsen plass å bo for 14 nye barn i tillegg til de 46 eksisterende barna, til de er ferdige med tolv års skolegang.

Les mer om Immanuelhjemmet på bloggen til Astrid og Atle Roger Mydland, www.mydlandsbloggen.blogspot.com . Astrid og Atle Roger bor i Bangkok, men Astrid er i Phibun en gang i måneden for å være til hjelp og veilede de som jobber på skoleinternatet. Atle Roger har vært medhjelper under bygging av gutteinternatet.

Hjemmebesøk i slummen

Hvert år før sommerferien så drar vi på hjemmebesøk til alle barna i barnehagene våre. Vi på Lovsangshjemmet har forbredt en del spørsmål som vi stiller foreldrene, dette for å få et inntrykk av hva foreldrene tenker og hvordan foreldrene opplever barnehagen vår. Det er veldig kjekt og meningsfylt å være med på hjemmebesøk, vi får et godt inntrykk av hvordan barna har det når de ikke er hos oss. Husene i slummen ligger tett i tett i trange smug, og det er ikke lett å finne frem til husene barna bor i. Vi må som regel spørre oss frem, og vi møter mange behjelpelige folk som peker og forklarer eller følger oss til det aktuelle huset. Noen foreldre har ikke mulighet til å ta seg fri, da besøker vi de på jobbene deres. I år betydde det at vi var på besøk blant annet i et bakeri og i en liten lokalbutikk. I noen hjem såg vi forbedringer siden i fjor, iallfall på det ytre plan. To familier hadde fått nytt gulv i huset sitt, noe som gjorde at skuret såg mye finere ut innvendig. I et område bodde det nå en kunstner, dette hadde medført at flere hus i det området hadde fått en skikkelig ansiktsløftning utvendig. Jenta som i fjor bodde sammen med familien på et rom på 4 kvadratmeter , hadde fått det mye bedre og romsligere nå. De hadde arvet rommet etter svigermor. Dette låg over bakkenivå så nå slapp de å bli våte i regntiden. Moren til jenta uttrykket stor glede over å ha noe som var deres eget. Hun mente at det gjorde tilværelsen så mye enklere når hun slapp å betale husleige. Det var veldig spesielt å sitte utenfor det kummerlige skuret og høre på en mor som var så fornøyd over det å være eiger av et skur, som var så fornøyd med så lite. Hun hadde en veldig syk mann, ingen fast jobb, men likevel så fornøyd og takknemlig. Jeg fikk meg en påminnelse den dagen! Barnet som bodde mest kummerlig til denne gang bodde på et pittelite rom, med skjevt og ødelagt gulv, her bodde hun sammen med bestemoren. De hadde flere ganger hatt besøk av slanger under gulvet. Denne jenta er forlatt av foreldrene, men har heldigvis en bestemor som er veldig glad i og som viser barnebarnet mye omsorg. Selv om det er kjekt å dra på hjemmebesøk så kan det være veldig tøft noen ganger. Besøket hos lille D gjorde stort inntrykk denne gang. Vi vet jo at faren til D er narkoman, men vi hadde ikke trodd at vi skulle møte han rusa på formiddagen mens han passet på D, likevel var det det vi gjorde. Da vi kom hjem til de var moren allerede gått på jobb og det var bare faren som var hjemme. Lille D låg og sov. Faren var som sagt rusa, han flirte og lo seg igjennom spørsmålene og var veldig uklar. Det verste var at han passet på D og at det er noe han gjør hver dag mens moren er på jobb. Hun selger mat på gata og er den som skaffer familien inntekter. Vi vet at moren minst en gang har rømt fra faren, men hun kom tilbake, sikkert etter lovnad om forandring. Moren er fra Laos så det er sikkert ikke så lett for henne å klare seg helt alene her i Thailand. Naboer forteller at den lille toåringen ofte er ute og vandrer helt alene. Det er jo ikke trygt noen plasser å la en to åring være alene og iallfall ikke når du bor i slummen, under en motorvei, rett ved parkeringsplass for lastebiler og rett ved en usikra jernbanelinje.

(Da jeg var tilbake på jobb etter sommerferien så kunne lærerene fortelle at moren hadde meldt faren til politiet etter at han atter en gang hadde stjålet pengene hennes for å kjøpe narkotika. Nå sitter han i fengsel, men bare for halvannen måned).

Tilbakemeldingene fra foreldrene i barnehagen er utelukkende positive. Og det virker som de mener det! Men så har vi også jobbet mye med å gjøre barnehagen til en god plass å være for barna. Hovedlæreren som heter Sao gjør en kjempegod jobb. Hun er så positiv og synest det er kjekt med nye utfordringer hele tiden, det gjør at arbeidet ikke stagnerer.

En hilsen fra Hald jentene på Immanuelhjemmet

Dette året har jeg og min teammate, Ingvild, valgt å ta et år utenom det vanlige på Hald Internasjonale Senter. Gjennom skolen ble vi volontører på Immanuelhjemmet i Phibun Mangdahan, hvor vi nå har vært i 4 måneder. Immanuel har blitt et hjem for oss og de 44 jentene og guttene som bor her. Hverdagen på Immanuel starter så tidlig som 06.00 hver eneste morgen. Til og med i helgene. Noen rimelig trøtte elever har da ansvar for å forberede frokosten som serveres klokka 07.00. Mens elevene drar på skolen, har jeg og Ingvild tid til å utføre litt praktiske oppgaver som klesvask og oppgaveskriving. Skal innrømme at det ofte blir en lett blund før vi starter dagen på ny.Onsdager underviser vi engelsk på en lokal skole. Vi underviser også engelsk for elevene på Immanuel. Siden Immanuelhjemmet har et spekter av ungdommer fra 12 til 18 år, har vi valgt å dele undervisningen inn i to puljer. 1-3. klasse på torsdager, og 4-6. klasse på lørdager. Det er utrolig morsomt å se hvor gruppeorientert Thailand egentlig er. Vi hadde en oppgave hvor elevene skulle sette navn på flest ulike kroppsdeler innen 5 minutter. Elevene flokket seg da sammen for å, i fellesskap, ramse opp de ulike kroppsdelene de husket fra tidligere i undervisningen. Jeg og Ingvild utfordrer elevene (svært ofte ufrivillig) til å uttrykke seg på engelsk i stedet for det kompliserte thaispråket, noe som kommer til nytte i undervisningen.

Hver kveld er det samlinger hvor vi synger lovsang og får høre vitnesbyrd fra elevene på Immanuel. Sant skal sies at vi ikke alltid forstår så altfor mye av det som blir sagt eller sunget, men bare det å sitte i sirkelen sammen med dem og lovsynge sammen har gitt oss mange flotte minner.Det er svært stor interesse for dans og musikk blant elevene. De fleste jentene på Immanuel er svært begavet i å utføre den tradisjonelle thaidansen. Ingvild og jeg har prøvd oss på denne flotte dansen, men det er vanskeligere enn det ser ut som! Guttene (og noen jenter) bruker ofte tiden mellom middag, klokka 17.00, og leksetiden, klokka 19.00, på musikkrommet. Både trommene, bassgitaren og den akustiske gitaren høres ofte gjennom hele det treetasjers bygget.

Rundt juletid inviterte en av elevene oss med hjem til julefest. Det tok ca 45 minutter på dels humpete vei i prestens bil før vi ankom huset. Guttene fra Immanuel stilte opp som band, og jentene sang lovsang for full hals. Det var pyntet med plastikkjuletre og muntre julelys. Det var vintertid (rundt samme temperatur ved norsk sommer) så mange endte opp rundt bålet hvor vi grillet klissete ris. Sammen med alle elevene fra Immanuel fikk vi oppleve tradisjonell dans, gaveutlodning og en gjestfrihet som treffer hjertet.

Vårt første møte med Immanuelhjemmet var en varm klem fra bestyreres datter. Denne varme følelsen har stukket seg ut over hele oppholdet her. Det faktum at vi snart skal reise herfra er en trist oppdagelse. Hver og en av disse elevene og ansatte har bidratt til at Immanuel ikke bare har blitt et hus, men et hjem. Vi vil bare takke for at vi har fått lov til å oppleve denne kjærligheten, og håper at dette skal fortsette å bli et hjem for mange mange fler.

Hilsen Marit og Ingvild, studenter ved Hald internasjonale senter