Hjemmebesøk i slummen

Hvert år før sommerferien så drar vi på hjemmebesøk til alle barna i barnehagene våre. Vi på Lovsangshjemmet har forbredt en del spørsmål som vi stiller foreldrene, dette for å få et inntrykk av hva foreldrene tenker og hvordan foreldrene opplever barnehagen vår. Det er veldig kjekt og meningsfylt å være med på hjemmebesøk, vi får et godt inntrykk av hvordan barna har det når de ikke er hos oss. Husene i slummen ligger tett i tett i trange smug, og det er ikke lett å finne frem til husene barna bor i. Vi må som regel spørre oss frem, og vi møter mange behjelpelige folk som peker og forklarer eller følger oss til det aktuelle huset. Noen foreldre har ikke mulighet til å ta seg fri, da besøker vi de på jobbene deres. I år betydde det at vi var på besøk blant annet i et bakeri og i en liten lokalbutikk. I noen hjem såg vi forbedringer siden i fjor, iallfall på det ytre plan. To familier hadde fått nytt gulv i huset sitt, noe som gjorde at skuret såg mye finere ut innvendig. I et område bodde det nå en kunstner, dette hadde medført at flere hus i det området hadde fått en skikkelig ansiktsløftning utvendig. Jenta som i fjor bodde sammen med familien på et rom på 4 kvadratmeter , hadde fått det mye bedre og romsligere nå. De hadde arvet rommet etter svigermor. Dette låg over bakkenivå så nå slapp de å bli våte i regntiden. Moren til jenta uttrykket stor glede over å ha noe som var deres eget. Hun mente at det gjorde tilværelsen så mye enklere når hun slapp å betale husleige. Det var veldig spesielt å sitte utenfor det kummerlige skuret og høre på en mor som var så fornøyd over det å være eiger av et skur, som var så fornøyd med så lite. Hun hadde en veldig syk mann, ingen fast jobb, men likevel så fornøyd og takknemlig. Jeg fikk meg en påminnelse den dagen! Barnet som bodde mest kummerlig til denne gang bodde på et pittelite rom, med skjevt og ødelagt gulv, her bodde hun sammen med bestemoren. De hadde flere ganger hatt besøk av slanger under gulvet. Denne jenta er forlatt av foreldrene, men har heldigvis en bestemor som er veldig glad i og som viser barnebarnet mye omsorg. Selv om det er kjekt å dra på hjemmebesøk så kan det være veldig tøft noen ganger. Besøket hos lille D gjorde stort inntrykk denne gang. Vi vet jo at faren til D er narkoman, men vi hadde ikke trodd at vi skulle møte han rusa på formiddagen mens han passet på D, likevel var det det vi gjorde. Da vi kom hjem til de var moren allerede gått på jobb og det var bare faren som var hjemme. Lille D låg og sov. Faren var som sagt rusa, han flirte og lo seg igjennom spørsmålene og var veldig uklar. Det verste var at han passet på D og at det er noe han gjør hver dag mens moren er på jobb. Hun selger mat på gata og er den som skaffer familien inntekter. Vi vet at moren minst en gang har rømt fra faren, men hun kom tilbake, sikkert etter lovnad om forandring. Moren er fra Laos så det er sikkert ikke så lett for henne å klare seg helt alene her i Thailand. Naboer forteller at den lille toåringen ofte er ute og vandrer helt alene. Det er jo ikke trygt noen plasser å la en to åring være alene og iallfall ikke når du bor i slummen, under en motorvei, rett ved parkeringsplass for lastebiler og rett ved en usikra jernbanelinje.

(Da jeg var tilbake på jobb etter sommerferien så kunne lærerene fortelle at moren hadde meldt faren til politiet etter at han atter en gang hadde stjålet pengene hennes for å kjøpe narkotika. Nå sitter han i fengsel, men bare for halvannen måned).

Tilbakemeldingene fra foreldrene i barnehagen er utelukkende positive. Og det virker som de mener det! Men så har vi også jobbet mye med å gjøre barnehagen til en god plass å være for barna. Hovedlæreren som heter Sao gjør en kjempegod jobb. Hun er så positiv og synest det er kjekt med nye utfordringer hele tiden, det gjør at arbeidet ikke stagnerer.