Hjemmeværende pappa i Thailand

 For å ta bakgrunnen først. Min kone Ragnhild har diakonipraksisen sin på Lovsangshjemmet og i Imanuelkirken. Her spiller hun fele med barna, hjelper til i barnehagen og på ungdomsklubben. Undertegnedes rolle oppi det hele er å være vedheng og ta seg av vår snart ett år gamle datter Marias ve og vel. 
I Norge begynner det å være en selvfølge at pappaene er hjemme og passer på. Superpappaer som tar med ungene ut på tur, blander melk og skifter bleier krydrer stadig flere ukeblader og presset begynner å bli ganske stort. Det er nesten ikke noe sjekketriks lenger å låne en baby og ta seg en tur i parken. Men her i Thailand er det litt annerledes. Her er det vel kanskje 1 av 10000 fedre som har skiftet bleie på sitt eget barn og enda mindre blitt hjemme for at mor skal kunne jobbe.  Jeg vet ikke om det er fordi de ikke har lyst eller fordi de ikke får lov, for hjemme så er det mor som bestemmer.  Sterke kvinner med sterke meninger finnes overalt, men Thailand tar kaka.  På hjemmebane så er det nok bare Mosuo folket i Kina som kommer nærmere et ekte matriarkat.
Likevel har de Thailandske damene god omsorg for en stakkars vestlig mann med en unge på den ene armen og handlkurven i den andre, på jakt etter bleier, våtservietter og frokostblanding på det lokale kjøpesenteret. Det har blitt mange lange blikk og jeg har til og med blitt stoppet av en forferdet jentegjeng som ikke kunne se noe til mammaen. (Det er ikke til å stikke under en stol at vi nok ble lagt merke til blant all frityroljen, risen og travle Thaier.) Da jeg fortalte at hun var på jobb, himlet de med øynene, om de syntes mest synd på meg eller Maria det er jeg fortsatt ikke helt sikker på.

 Ellers er smilerne i Smilenes hjemland babygale! Det er ikke lenge en skal stoppe opp før Maria forsvinner ut av armene, og inn i nærmeste hus eller bod for å bli tatt bilde av. Det er ikke hverdagskost at det passerer en helt hvit baby! Barnehagen på Lovsangshjemmet er ikke noe unntak. Det virket ikke som om de var så forferdet over en hjemmeværende pappa, men ei blid helt kritthvit lita jente sjarmerer selvfølgelig de fleste Thaier. For her er det et mål å bli hvit som et laken. Mens jentene i sjamporeklamen hjemme i Norge er gyllenbrune i huden, og solariumene er overbefolket halve året, er det stikk motsatt her. På en av mine tidligere nevnte shoppingturer stod det dusjsåpe på handlelista, og tro det eller ei, men å finne dusjsåpe, som er vanskelig nok i seg selv, uten ”whitening” var en stor utfordring!

Mindre utfordring var det derimot å pakke stellebagen og komme seg ut. Ekstra skift bestod i en lett sommerkjole, så var det bleie, våtservietter og en melkeflaske. Alt sammen fikk plass i fotobagen sammen med kameraet, ingen sak! Å komme hjem til et 30 grader kaldere Norge var derfor en overgang på flere måter; stellebagen ble 5 ganger så stor, ingen som passer på ungen mens en er ute og handler, og verst av alt, ingen som sender noen medlidende blikk til en stakkars hjemmeværende pappa med Maria på den ene armen og handlekurven i den andre på jakt etter våtservietter, bleier og frokostblanding!

Hilsen Trygve

Ton - musikkstudenten fra Lovsangshjemmet

 
 
 
 
 
Ton var en av de første barna som kom til Lovsangshjemmet for ca 12 år siden, og siden da så gikk han ut og inn av dørene våre i mange år. Til forskjell fra mange av sine venner så fortsatte han å komme til Lovsangshjemmet og i kirken etter at han var blitt tenåring også. På Lovsangshjemmet var Ton med på det meste; kunst, engelsk, forming, sport etc, men etterhvert så ble musikk den store hobbyen og lidenskapen. Han gikk fast på musikkskolen i Immanuel og Lovsangshjemmet i mange år for å lære å spille fiolin. Da han var ferdig på vidergående så fikk han plass på ett annerkjent musikkuniversitet i Bangkok hvor han nå holder på å gjøre seg ferdig med en bachelor i musikk.  10. oktober inviterte han venner, familie og oss fra Lovsanghjemmet/Immanuel til konsert på universitetet, og for oss som har fulgt Ton i disse årene så var det utrolig kjekt og rørende å se gutten fra slummen, gutten som bodde under motorveien, stå der framme foran flygelet og spille den vakreste musikk. Han har allerede fått assistentjobb i symfoniorkesteret her i Bangkok og han har en spennende tid foran seg. Her kommer noen bilder av Ton fra liten gutt som lærer noter på Lovsangshjemmet til student med egen konsert på universitetet han går på.

Som dere kunne lese om i forrige artikkel så er det nå kommet ny leder på skoleinternatet. Hun legger stadig ut nytt om arbeidet på facebook, så alle dere som er venn med Immanuel Phibun får nå nyhetsglimt fra internatet med jevne mellomrom. Oppfordrer alle dere som er på facebook å bli venn med henne. For dere som ikke er på facebook så har jeg kopiert noen av bildene fra facebooksiden inn i denne artikkelen.

Det er regntid og mye regn har strømmet ned. Det kan være slitsomt å gå på skolen når regnet høljer ned, men på skolen må de likevel. Så mye regn kom det en dag at to skilpadder kom "svømmende" inn på internatet :-)

Familiedag vil det nå arrangeres en gang i måneden på internatet. Den dagen¨samles alle de ansatte og ungdommene på internatet til sosialt samvær i fellesområdet. Litt ekstra god mat, lek og moro og en liten premie til den gruppa, det rommet eller den eleven som har utmerket seg på en positiv måte i måneden som har vært. De kan bli premiert over å ha det ryddigste rommet, mest pliktoppfyllende når de gjør de faste oppgavene, flinkest å gjøre lekser, mest hjelpsom, mest humørspreder etc.

De har også hatt en leir sammen med Phibun kirke. Det var i helga som var. Masse ungdom samlet seg til felleskap og moro.

Den nye lederen forkuserer mye på skole og skolearbeid, men også på felleskapet ungdommene imellom og felleskapet med lokalmenigheten blir prioritert.Først en time skolearbeid og så en time med leker, skriver hun på facebook :-)  Nedenfor er noen flere bilder fra livet på internatet.

 

 

 

 

 

 

Intervju med Seephan- ny leder på Immanuelhjemmet

 

 Seephan kommer fra Nord Thailand og er vokst opp i en kristen familie. Det var noen misjonærer som gjorde at hun og familien ble kjent med kristendommen. De var tilsammen 6 søsken. Da Seepan var liten så var familien fattig, de var risbønder- nå så klarer familien seg greit, de tilhører middelklassen. Seephan er den eneste av søskenene som har fått en utdannelse, da foreldrene ikke hadde penger til å støtte de med det. Seephan var heldig og fikk skolestipend gjennom kirken hun tilhørte. Dette fordi hun likte å gå på skolen, hun lærte lett og hun var aktiv i kirken. Etter vidergående så studerte hun kristendommen og jobbet deretter med forskjellig arbeid blant barn og unge. Etterhvert så tok hun en bachelordegree og ble utfordret til å jobbe på Immanuelhjemmet i Phibun i 1992, for å være med å starte det opp.
Hun kunne fortelle at da de startet opp Immanuelhjemmet så var det 18 studenter, 12 jenter og 6 gutter. Hun var den eneste lokale ansatte og de måtte leige lokaler. Peder og Ruth var misjonærer for NMS og jobbet tett sammen med henne, de gav henne den opplæringen og oppfølgingen hun trengte.
Etter 5 år så kunne de endelig bygge et nytt internat, med støtte fra Skolenes u-landsaksjon. Siden den gang så har hun jobbet i diakoniavdelingen, på internatet og etterhvert med skolestipend prosjektet, helt fram til nå da hun ble utfordret til å dra tilbake til Phibun og bli leder på internatet.
Jeg spurte henne om hun fortsatt hadde kontakt med noen av de første elevene, og det hadde hun! Hun fortalte om en lege, lærere, sykepleiere som fortsatt tok kontakt, fortsatt stakk innom på besøk etc.
Jeg spurte henne også hva hun tenkte om det å komme tilbake nå, og om det var store forskjeller på ungdommene da og nå. Hun synet det er fint å være tilbake og opplever at det er Gud som har sendt henne tilbake til internatet. Når hun fikk denne utfordringen så følte hun at hun ikke hadde noe valg, Gud hadde lagt denne jobben i henes hender og da må hun gjøre så godt hun kan. Hun sier også at hun liker veldig godt å jobbe med barn og unge og ser fram til å jobbe tett sammen med de, samtidig som hun ser for seg at det vil bli slitsomt noen ganger. Hun opplever at kanskje den største forskjellen før og nå er den teknologiske utviklingen og det sosiale livet på nettet, det å følge med på det og kunne veilede barna på en god måte på det området kan bli en utfordring sier hun. Også det  at ungdommene har større frihet nå kan bli en utfordring.

Jeg spurte henne videre om hun synest Immanuelhjemmet var et viktig prosjekt og om det fortsatt var behov for et skoleinternat i Nord- Øst Thailand. Hun svarte et klart JA på begge spørsmålene.
Det er fortsatt mange fattige barn som trenger støtte til å gå på skole. Selv om det nå etterhvert kommer flere ungdomskoler ute i provinsen så sier hun at kvaliteten på de er mye dårligere enn de som er inne i byen (Phibun), så barna vil få en mye bedre mulighet om de går på skole i byen. Når debor på internatet så vil de også bo på en trygg plass og barna vil kunne få god oppfølging når det gjelder skolearbeidet.

Immanuelhjemmet er med å bygger framtiden til disse menneskene, sier hun. Det gir fattige barn et nytt liv; de vil møte kristendommen, de får mulighet til en bedre fremtid etc. Dere som er med å støtter dette arbeidet er med på dette.  Pengene der støtter oss med er kanskje ikke så mye verdt i Norge, men her får vi mye for pengene; et godt miljø, et møte med Jesus og en mulighet til en bedre
fremtid.

1 mnd i Bangkok

Da vi ankom Bangkok den 18.juni manglet det ikke på sommerfugler som flakset rundt i magene på oss begge. I så lang tid hadde vi gledet oss til Thailand, Bangkok og oppholdet vi skulle ha her. Fra før av hadde vi reist rundt i Australia, til Bali og til Singapore. Oppholdet i Bangkok visste vi at ville bli annerledes, men vi gledet oss masse!
Vi hadde rett. Det var veldig annerledes. Vi fikk høre om ulike familiesituasjoner, barn med store vanskeligheter i hjemmet, og fattigdom. Man skulle tro at barna vi skulle jobbe med var helt nedbrutte, men nei. De var så herlige! Så utrolig glade, takknemlige, interesserte, drømmende og håpefulle! Det var utrolig fint, og kjekt og kunne få lov til å bety en forskjell for disse barna, gi av oss selv, og ha engelskundervisning til noen som var så interesserte i å lære.

Ikke bare barna vi jobbet med knyttet vi bånd til. Det var så fint å bli kjent med barnehagetantene, og de andre lærerne. Vi lærte begge masse om bruken av kroppsspråk og håndbevegelser, da ikke alle lærerne var like gode i engelsk. Språkbarrieren brøt vi sakte, men sikkert ned. Alle kastet bort sjenansen, og vi fikk se hvor herlige mennesker de alle sammen er!

Tiden i Bangkok gav oss så utrolig mye. Vi er så takknemlige for alt! Begge er vi sikre på at vi må tilbake! J

 Until next time! - Maggie&Lilly (Magny Simona og Åse Lill)

Nytt hjem for lille N

For en måned siden ble et av barna i barnehagen husløs. Siden da har han bodd på lekeplassen i nabolaget sammen med mor og far. Foreldrene måtte dusje i tempelet, mens toåringen dusjet i barnehagen. Det er ikke noe toalett på lekeplassen. Begge foreldrene bruker narkotika og de hadde ikke betalt husleige på mange måneder, de hadde også vært voldelig med huseier. Derfor fikk de beskjed av huseier om å flytte ut. Far jobber delvis nede på havna, mens moren er arbeidsløs.

Takket være fritidsklubben på Lovsangshjemmet (som drives av Immanuel kirke) så har de nå fått et rom å bo i. Fritidsklubben har betalt en måneds husleige samtidig som de prøver å få moren ut i arbeid, slik at de skal klare å betale husleigen selv framover.
Under kan dere se bildet av det nye rommet som Lovsangshjemmet skaffet til de, og soveplassen på lekeplassen, som var deres hjem en måneds tid.

Alltid beredt!

Endelig har Lovsangshjemmet fått sin egen speidertropp. Søndag 2. Juni ble gruppen offisielt tatt opp i  "The boys' brigade in Thailand". Gruppen vår har allerede holdt på et halvt års tid, så det var en stor og høytidelig dag når de nå ble opptatt i en "skikkelig" speidertropp. Representanter fra ledelsen i The boys brigade in Thailand var tilstede under gudstjenesten.
Barne- og ungdomsarbeideren vår Muek ble innsatt som speiderleder og LST studenten Man hjelper til. De har møter på Lovsangshjemmet hver lørdag. 10 barn er med i gruppen, men vi håper det vil bli flere etterhvert.
Vi synest det er veldig kjekt at vi nå har en speidertropp på Lovsangshjemmet :-) Her kommer noen bilder.