Nytt hjem for lille N

For en måned siden ble et av barna i barnehagen husløs. Siden da har han bodd på lekeplassen i nabolaget sammen med mor og far. Foreldrene måtte dusje i tempelet, mens toåringen dusjet i barnehagen. Det er ikke noe toalett på lekeplassen. Begge foreldrene bruker narkotika og de hadde ikke betalt husleige på mange måneder, de hadde også vært voldelig med huseier. Derfor fikk de beskjed av huseier om å flytte ut. Far jobber delvis nede på havna, mens moren er arbeidsløs.

Takket være fritidsklubben på Lovsangshjemmet (som drives av Immanuel kirke) så har de nå fått et rom å bo i. Fritidsklubben har betalt en måneds husleige samtidig som de prøver å få moren ut i arbeid, slik at de skal klare å betale husleigen selv framover.
Under kan dere se bildet av det nye rommet som Lovsangshjemmet skaffet til de, og soveplassen på lekeplassen, som var deres hjem en måneds tid.

Alltid beredt!

Endelig har Lovsangshjemmet fått sin egen speidertropp. Søndag 2. Juni ble gruppen offisielt tatt opp i  "The boys' brigade in Thailand". Gruppen vår har allerede holdt på et halvt års tid, så det var en stor og høytidelig dag når de nå ble opptatt i en "skikkelig" speidertropp. Representanter fra ledelsen i The boys brigade in Thailand var tilstede under gudstjenesten.
Barne- og ungdomsarbeideren vår Muek ble innsatt som speiderleder og LST studenten Man hjelper til. De har møter på Lovsangshjemmet hver lørdag. 10 barn er med i gruppen, men vi håper det vil bli flere etterhvert.
Vi synest det er veldig kjekt at vi nå har en speidertropp på Lovsangshjemmet :-) Her kommer noen bilder.

 

 

En hilsen fra to voluntører

Vi fikk komme som volontører gjennom NMS til Bangkok for en liten periode. På dagtid jobbet vi i Barnehagen i Home of Praise (Lovsangshjemmet). Sommerferien i Thailand var nettopp slutt, så det var mange nye barn som ikke har gått i barnehage før. De første dagene var mange av barna urolige og savnet foreldrene sine. Men etterhvert som dagene gikk fant barna seg til rette og følte seg trygge.

På ettermiddagene hjalp vi til på fritidsklubben med enkle aktiviteter og engelsktrening. Vi ser at barna setter pris på å ha dette aktivitetstilbudet etter skoletid, og vi ser nødvendigheten av ekstra engelskundervisning.

Det var flott å få se litt av arbeidet som blir gjort for barna og ungdommene her i Bangkok. Vi er takknemlige for at vi fikk komme og hjelpe til.

Det ble ikke så mye sightseeing på oss under oppholdet vårt i Bangkok, men likevel føler vi at vi har opplevd mye av denne byen. Vi har møtt lokalbefolkningen og sett det som vi ser på som "det virkelige Bangkok": Kulturen og dagliglivet til menneskene som bor her. Volontørjobben har gitt oss minner og erfaringer som vi aldri kunne fått fra turistattraksjoner.

Vi sier takk for oss og ønsker dere lykke til videre

Hilsen Lene og Ellen

LEIR!

Fritidsklubben har vært på leir. I år gikk turen til Khao Yai, her bodde vi inne i selve nasjonalparken. En kjempekontrast til Bangkok og slummen.  Flotte barn og ungdom var med på turen og mange engasjerte ledere med barne- og ungdomsarbeideren vår Muek i spissen.
Masse latter og lek, men også litt alvor. Kunst, engelsk og bibelundervisning stod på programmet, i tilegg til jungelturer og nattsafari. Dagen startet tidlig med morgentrim, en dag startet den grytidlig, da for å se på soloppgangen. Kveldskos med snop, film og samtale var det også. Dagene gikk fort og alle var vi litt triste for å forlate den flotte plassen og felleskapet. Vi hadde med to voksenledere fra kirken og de skrøyt flere ganger over de flotte barna, det var første gang de hadde hatt så positive opplevelser med barna på Lovsangshjemmet. Litt stolt var jeg da jeg kunne fortelle at det kan vi se på som et resultat av Muek sin jobbing med disse ungdommene, blant annet gjennom fredagsklubben som han driver. Her kommer noen bilder

 

 

 

 

 

Seniorvoluntører på Immanuelhjemmet

Immanuelhjemmet i Phibun (Nordøst-Thailand): Fattige jordbrukerfamilier i Nordøst-Thailand har sjelden råd til å gi barna utdanning. Elevinternatet Immanuelhjemmet i Phibun gir ungdommer fra dette området mulighet til en bedre framtid. For å få støtte må man være skoleflink, komme fra en fattig familie og bo langt unna nærmeste ungdomskole. Immanuelhjemmet samarbeider tett med kommunen og landsbyskolene. Det er lærere fra barneskolene som tipser om aktuelle elever. Ledelsen ved hjemmet besøker så skolene og familiene, og styret tar den endelige avgjørelsen. Barna kan bo på internatet til de er ferdig med videregående skole. Barna går på offentlig skole, men får ekstraundervisning ved internatet i fag de er svake i, og det er fast leksetid hver dag.

I perioden 29.01. – 28.02.13. fikk Terje Garvik og Odd Einar Sørheim anledning til å være voluntører ved Immanuelhjemmet i Phibun. Terje hadde også et opphold ved Immanuelhjemmet i februar 2012.
I dette blogginnlegget har de skrevet litt om hvordan det var å være voluntør på Immanuelhjemmet.

                                                            
Hva gjør en voluntør på Immanuelhjemmet? Det er nok for en del opp til den enkelte, men for vår del var de viktigste oppgavene følgende:

- Vi var oppe kl 6 for å vekke guttene og få dem i sving i god tid til morgenoppgavene deres og til frokosten kl 07.00

- Etter at ungdommene gikk på skolen kl 08.00 hadde vi et par timer hvor vi kunne utføre praktiske oppgaver. Det ble bl.a. litt malearbeid.  Senere på dagen ble varmen plagsom for oss nordboere.
- På formiddagen hadde vi engelskundervisning med de ansatte.
- Aktiviteten tok seg opp når ungdommene var tilbake fra skolen, ca kl 16.00. Etter middagen kl 17.00 forsøkte vi med noe engelskundervisning for ungdommene. Vi delte dem i to grupper etter alder og faglige forutsetninger, og forsøkte å lære dem litt grunnleggende engelsk. Det viste seg å være vanskelig, særlig med tanke på de yngste som ikke hadde hatt engelskundervisning på skolen.
- Hver kveld kl 20.15 var vi med på kveldssamlingen, der det er sang, andakt og informasjon. En av ungdommene ledet sangen med gitarspill. Ca halvparten av kveldene hadde vi andakten. Ellers var det de ansatte som stod for dette.
- Ungdommene satte tydelig pris på litt kveldskos etter dette, og vi bidro ved noen anledninger med pannekaker eller sjokoladekake.
- Kl  22.00 var vi i seng.

De mest positive  opplevelsene:                                                                                                                                                          Selve konseptet med å drive et internat for ungdommer i alderen 13-18 år, slik at de får anledning til å ta utdannelse, vurderes som genialt. Ut fra et misjonsperspektiv gir dette gode muligheter til å få kontakt med unge mennesker og deres familier i en viktig fase av livet deres.

Vi fikk anledning til å foreta et intervju med en av de eldste, Jam.  Hun har bodd på Immanuelhjemmet i  6 år, og skal nå til Ubon for å studere videre. På spørsmål om hva som har vært det mest positive ved å bo på Immanuelhjemmet svarer hun: Jesus is the very best.

Så ser vi for oss Off, som ledet en stor del av ungdomsgudstjenesten i kirken i Phibun. Min første tanke var da: Denne gutten kommer vi til å høre mer om. Off synes å være en frimodig og glad kristen. Han har opplevd mye vondt i livet, bl.a. ved at han mistet begge foreldrene i en ulykke, men han er en frimodig ungdom som gjerne vil følge Jesus.

De største utfordringene:
For oss som voluntører har jeg notert meg et par utfordringer som opplevdes som større enn andre:
Kommunikasjon. Det fortelles fra skolehold at ungene begynner med engelskundervisning i 7-årsalderen. Slik sett skulle det være mulig å kommunisere med ungdommene på engelsk. Dette var ikke vår opplevelse. Ifølge ungdommene selv hadde de ikke engelskundervisning før i 15-årsalderen. Det var vår erfaring at de som var yngre enn dette ikke forstod noe som ble sagt på engelsk. Forhåpentligvis vil dette bedre seg etter hvert som faget blir opprioritert i skolen og det blir flere lærere som kan undervise i engelsk.

Varmen. For oss ble varmen i februar en utfordring, og vi måtte bare avfinne med at det var vanskelig med fysisk aktivitet midt på dagen. Når temperaturen ligger mellom 35 og 40 grader er det vanskelig å være fysisk aktiv. Vi registrerte jo også at mange av thailenderne tok seg pause midt på dagen.

Konklusjon: Å være seniorvoluntør ved Immanuelhjemmet er absolutt å anbefale. Å arbeide blant ungdom på denne måten er veldig givende, og vi kommer tilbake til Norge med en mengde inntrykk og positive opplevelser. Vi kan også nevne at vi ble godt ivaretatt av de faste misjonærene i Thailand, som har gjort og som fortsatt gjør en fantastisk innsats for NMS og for menneskene de omgås. Til unge pensjonister som måtte være ”ledige på torget”  sier vi derfor med stor frimodighet: Ikke vær redd for å la deg utfordre til en slik tjeneste som dette.

På jobb på Lovsangshjemmet

Lille D er en gutt som har gått hos oss siden han var 1 år. En aktiv, nydelig liten gutt. Nå har han fått seg en liten lillebror og Kruu Sao og jeg dro i går bort for å besøke den lille. De bor i nabolaget til Lovsangshjemmet. På veien bort så møtte vi mange ungdommer som sniffet, det gjør meg alltid like trist. Et par av guttene har gått på fritidsklubben vår og de gjemte posene bak på ryggen da vi gikk forbi, de andre bare sniffet videre. Fine gutter i 14-16 års alderen. Vel framme hos D så traff vi en mor som fortalte at hun hadde sendt den lille gutten til landsbygda allerede. Hun hadde tårer i øynene da hun fortalte det. Gutten er vel en uke nå, men moren kunne ikke ha babyen hjemme mer for hun måtte begynne å jobbe igjen. Hun jobber for seg selv, selger isanmat fra en tralle og lever for den inntekten hun får hver dag. Mannen sitter i fengsel. Dette er femte gang allerede og nå måtte han sitte inne i 9 måneder. Mannen er narkoman og blir jevnlig tatt i påvirket tilstand når politiet har en rassia. Staffen for å være påvirket er ikke så hard, men siden det var femte gang så måtte han sitte en stund nå. Moren sa det var best sånn likevel, at han satt i fengsel. Da vist hun hvor han var.
Vi hadde med en pose med brukt babytøy som vi skulle gi til babyen, moren skulle ta de med når hun skulle besøke barnet i neste måned.
Igjen fikk jeg en påminnelse på hvorfor vi er der nede under motorveien, på hvorfor Lovsangshjemmet er så viktig.
Skulle så gjerne ha kunnet hjulpet alle...han ene av de som sniffet har vi prøvd å få tilbake på skolen, etter at han sluttet som 10-åring. Men når han ikke vil og moren ikke følger opp avtaler vi gjør så er det vanskelig. Når mor og stefar ruser seg (far er død)og søster og svoger gjør det samme så er det nesten umulig. Han vet hvor vi er og vi håper jo at han en dag tar kontakt igjen, men om det skjer er nok heller usikkert.
(gutten på bildet har ikke noe med historien å gjøre)

Faa- en tidligere stipendelev

Faa er ei jente som kommer fra plassen Sikihju som ligger i Nord-Øst Thailand. Hun vokste opp med mor, far og et søsken. Familien hadde ikke penger til skoleutgifter for begge barna, men heldiggvis så hadde de hørt at den Lutherske kirke gav  ut skolestøtte og de søkte for det. Faa ble en stipendelev da hun var 12 år. På  den måten ble familien kjent med den lokale kirken og senere ble de med i menigheten der.

Prosjektet "Stipend for fattige barn" dekket halvparten av skolepengene, skole uniform, utgifter til bøker og lunsj når hun var på skolen. I tilegg så fikk hun også støtte til reisepenger til og fra skolen.

Faa kunne bo hjemme til hun var ferdig med ungdomskolen, da hun begynte på vidergående så måtte hun bo på et internat de dagene hun var på skolen, for det var for langt å reise fram og tilbake hver dag. Da Faa gikk på skolen så drømte hun om å bli sykepleier. Første året på vidergående så spurte pastoren i kirken, Terry Kee, en misjonær fra Singapore om hun kunne tenke seg å studere bibelen og bli en kirkearbeider. Faa ba over dette i 3 år. Etter hun var ferdig med vidergående så fikk hun plass på en sykepleierhøyskole, men hun begynte aldri på den skolen. Hun bestemte seg for å studere mer i bibelen slik at hun kunne jobbe i en kirke.  Det første året etter vidergående så jobbet hun i sin lokale menighet og fikk støtte fra den Lutherske kirken i Singapore. Året etter så startet hun på LST (Luther Seminary in Thailand) en skole som NMS er med og støtter. Der var hun en student i 5 år, et av de årene var hun i paksis i en menighet.  Faa er nå 27 år og jobber som sekretær på LST samtidig som hun holder på å  gjøre seg ferdig med sin bachelor i teologi. Når hun er ferdig med bacheloren så vil hun fortsette å jobbe som sekretær på LST og i helgene så vil hun hjelpe til i Immanuel menighet.

Faa sier hun ønsker å takke alle som støtter prosjektet og som støttet henne ." Uten denne støtten så vet jeg ikke hva som hadde skjedd med meg. Fordi jeg fikk støtte gjennom kirken så ble jeg kjent med kirken og jeg ble en kirkearbeider. Det er fortsatt mange barn og unge i Thailand som trenger hjelp. Når du får en mulighet til å studere så får du mulighet til en bedre fremtid. Takk til Gud!"

Intervjuet er skrevet av Kirsi som er en finsk misjonær som jobber i prosjektet "Stipend for fattige barn". Det er oversatt til norsk av meg (Anne).