Seniorvoluntører på Immanuelhjemmet

Immanuelhjemmet i Phibun (Nordøst-Thailand): Fattige jordbrukerfamilier i Nordøst-Thailand har sjelden råd til å gi barna utdanning. Elevinternatet Immanuelhjemmet i Phibun gir ungdommer fra dette området mulighet til en bedre framtid. For å få støtte må man være skoleflink, komme fra en fattig familie og bo langt unna nærmeste ungdomskole. Immanuelhjemmet samarbeider tett med kommunen og landsbyskolene. Det er lærere fra barneskolene som tipser om aktuelle elever. Ledelsen ved hjemmet besøker så skolene og familiene, og styret tar den endelige avgjørelsen. Barna kan bo på internatet til de er ferdig med videregående skole. Barna går på offentlig skole, men får ekstraundervisning ved internatet i fag de er svake i, og det er fast leksetid hver dag.

I perioden 29.01. – 28.02.13. fikk Terje Garvik og Odd Einar Sørheim anledning til å være voluntører ved Immanuelhjemmet i Phibun. Terje hadde også et opphold ved Immanuelhjemmet i februar 2012.
I dette blogginnlegget har de skrevet litt om hvordan det var å være voluntør på Immanuelhjemmet.

                                                            
Hva gjør en voluntør på Immanuelhjemmet? Det er nok for en del opp til den enkelte, men for vår del var de viktigste oppgavene følgende:

- Vi var oppe kl 6 for å vekke guttene og få dem i sving i god tid til morgenoppgavene deres og til frokosten kl 07.00

- Etter at ungdommene gikk på skolen kl 08.00 hadde vi et par timer hvor vi kunne utføre praktiske oppgaver. Det ble bl.a. litt malearbeid.  Senere på dagen ble varmen plagsom for oss nordboere.
- På formiddagen hadde vi engelskundervisning med de ansatte.
- Aktiviteten tok seg opp når ungdommene var tilbake fra skolen, ca kl 16.00. Etter middagen kl 17.00 forsøkte vi med noe engelskundervisning for ungdommene. Vi delte dem i to grupper etter alder og faglige forutsetninger, og forsøkte å lære dem litt grunnleggende engelsk. Det viste seg å være vanskelig, særlig med tanke på de yngste som ikke hadde hatt engelskundervisning på skolen.
- Hver kveld kl 20.15 var vi med på kveldssamlingen, der det er sang, andakt og informasjon. En av ungdommene ledet sangen med gitarspill. Ca halvparten av kveldene hadde vi andakten. Ellers var det de ansatte som stod for dette.
- Ungdommene satte tydelig pris på litt kveldskos etter dette, og vi bidro ved noen anledninger med pannekaker eller sjokoladekake.
- Kl  22.00 var vi i seng.

De mest positive  opplevelsene:                                                                                                                                                          Selve konseptet med å drive et internat for ungdommer i alderen 13-18 år, slik at de får anledning til å ta utdannelse, vurderes som genialt. Ut fra et misjonsperspektiv gir dette gode muligheter til å få kontakt med unge mennesker og deres familier i en viktig fase av livet deres.

Vi fikk anledning til å foreta et intervju med en av de eldste, Jam.  Hun har bodd på Immanuelhjemmet i  6 år, og skal nå til Ubon for å studere videre. På spørsmål om hva som har vært det mest positive ved å bo på Immanuelhjemmet svarer hun: Jesus is the very best.

Så ser vi for oss Off, som ledet en stor del av ungdomsgudstjenesten i kirken i Phibun. Min første tanke var da: Denne gutten kommer vi til å høre mer om. Off synes å være en frimodig og glad kristen. Han har opplevd mye vondt i livet, bl.a. ved at han mistet begge foreldrene i en ulykke, men han er en frimodig ungdom som gjerne vil følge Jesus.

De største utfordringene:
For oss som voluntører har jeg notert meg et par utfordringer som opplevdes som større enn andre:
Kommunikasjon. Det fortelles fra skolehold at ungene begynner med engelskundervisning i 7-årsalderen. Slik sett skulle det være mulig å kommunisere med ungdommene på engelsk. Dette var ikke vår opplevelse. Ifølge ungdommene selv hadde de ikke engelskundervisning før i 15-årsalderen. Det var vår erfaring at de som var yngre enn dette ikke forstod noe som ble sagt på engelsk. Forhåpentligvis vil dette bedre seg etter hvert som faget blir opprioritert i skolen og det blir flere lærere som kan undervise i engelsk.

Varmen. For oss ble varmen i februar en utfordring, og vi måtte bare avfinne med at det var vanskelig med fysisk aktivitet midt på dagen. Når temperaturen ligger mellom 35 og 40 grader er det vanskelig å være fysisk aktiv. Vi registrerte jo også at mange av thailenderne tok seg pause midt på dagen.

Konklusjon: Å være seniorvoluntør ved Immanuelhjemmet er absolutt å anbefale. Å arbeide blant ungdom på denne måten er veldig givende, og vi kommer tilbake til Norge med en mengde inntrykk og positive opplevelser. Vi kan også nevne at vi ble godt ivaretatt av de faste misjonærene i Thailand, som har gjort og som fortsatt gjør en fantastisk innsats for NMS og for menneskene de omgås. Til unge pensjonister som måtte være ”ledige på torget”  sier vi derfor med stor frimodighet: Ikke vær redd for å la deg utfordre til en slik tjeneste som dette.