Tidligere stipendbarn i gang med doktorgrad

Studenten N kommer fra fjellene i Nord Thailand. Der har hun vokst opp sammen med mor, far og fire søsken. Foreldrene hadde ingen utdannelse og livnærer seg med å ta på seg ulike småjobber i nærområdet. De hadde et stort ønske om at barna skulle få mulighet til en utdannelse og kom tidlig i kontakt med kirkens familieutviklingsprojekt (stipend for fattige barn). Gjennom dette prosjektet har alle barna i familien fått støtte til utdannelse og foreldrene kan nå glede seg over at nesten hele søskenflokken har fullført en bachelordegree.
N har i alle år stått på og kan nå glede seg over å ha fått et doktorgradstipend innen vitenskap, hun er nå begynt på dette studiet. Hun mottar også en månedlig støtte på ca 1500 kr noe som er nok til å livnære seg  selv mens hun studerer.
Vi gleder oss stort over N og ville dele denne historien med alle dere som er med og støtter arbeidet :-)

  "Stipend for fattige barn" er et av de prosjektene som ligger under "Barn og utdanning". Hvert år får nærmere 400 barn/ungdommer støtte til utdannelse gjennom dette arbeidet.  Barn som er med i prosjektet kan få støtte helt til de er ferdig med en bachelordegree. De minste barna i prosjektet, som er i alder 0- 3.5 år får støtte til melk da melkepulver er veldig dyrt her i Thailand. Det er tre ansatte i prosjektet (på bildet til venstre) og en av oppgavene deres er å  besøke barna hjemme og på skolen, prøve å veilede og oppmuntre studentene og familiene deres til å fokusere på at barnet skal ta seg en god  utdannelse.

Godt nytt år!

 Jul og julefeiringer er over, og et nytt år venter. Familien og jeg dro til fjells i romjula og hadde flotte dager der, men før det så var det en måned med JUL! Julen er et stort høydepunkt for kristne thaier og  fra første desember og fram til lille julaften var det full fart hele tiden; julefester, julekonserter, juleavslutninger etc. Jeg har fått med meg mye, men ikke alt. Den festen jeg kanskje hadde gledet meg aller mest til var festen under motorveien, festen vi arrangerer for folk i Lovsangshjemmets nabolag. Den dagen var det aktivitet fra morgen
til kveld. Jeg kom ned til Lovsangshjemmet halv ti på morgenen og da var allerede de som skulle lage mat til kveldens fest i full gang med å forberede mat, det var noen naboer med hjelp fra lærerene våre som hadde ansvar for å lage mat. En halv time senere samlet noen av oss seg borte på lekeplassen for å dele ut ris til de eldre i nabolaget. 70 poser med ris ble delt ut, samtidig med et julekort laget av barna på Lovsangshjemmet. Det er alltid så kjekt å få være med på, godt å kunne ære de gamle litt, mange av de står på for fullt, for å hjelpe barna sine og barnebarna sine, noen passer på barnebarna på dagtid, mens mange har fullt ansvar for de og må i tilegg til å passe barnebarn også jobbe for å livnære seg og sine. Etter hvert så kom ungdomsgruppa i kirken ned til Lovsangshjemmet. De hadde ansvar for å lage i stand til festen på kvelden, rigge opp musikkanlegg, pynte scenen etc. Kunst som barna har laget på Lovsangshjemmet ble hentet fram og ble brukt som dekor. Og klokken fem så begynner lekeplassen å fylles opp av feststemte mennesker.Alle blir oppfordret til å ta med talerken hjemmenfra (for å slippe å bruke engangsutstyr og på den måten spare miljøet for litt søppel). Maten blir fort spist opp, vi kunne godt ha laget mer mat, men det er alltid vanskelig å beregne mat når det ikke er påmelding...Etter mat begynte underholdningen, både ungdomsgruppa fra kirken vår og barn fra Lovsangshjemmet underholdt. Innimellom ble det trukket ut gevinster (alle fikk utlevert ett lodd hver). Gavene til alle barna var i år bestilt fra Amerika og var desverre ikke kommet frem til juleferingen, derfor vil de bli delt ut nå under Barnas dag i januar. Gamlebiskopen vår var også med og hadde en liten andakt. En fin kveld ble det :-)
Dagen etter fortsatte vi feiringen, da var det fest for begge barnehagene våre. Kirken var stappfull den dagen, mange av oss fikk bare ståplass. Foreldrene hadde stilt opp for å se sine håpefulle opptre. Barna hadde øvd lenge og var kjempeflinke. Veldig fin feiring dette også. Og sist men ikke minst så var det tid for den store Julefeiringen i kirken, det var på lille juleaften. I år var kirken vår Immanuel stappfull. Et stort høydepunkt var det da far til tre av våre jenter (de ble døpt for mange år siden) og lillebroren deres ble døpt. "Nå er vi en kristen familie", skreiv eldstejenta Namphung på facebook siden sin. I tilegg så ble en liten jente som har gått fast på søndagskolen lenge døpt. Etter gudstjenesten var det fest, og barne- og ungdomsarbeideren vår Muk ledet den, han er veldig morsom og både barn og voksne hadde det veldig kjekt.

Julehilsen fra Bangkok

 

 

Det nærmer seg jul og her kommer en julehilsen via bloggen til alle dere som trofast er med og støtter arbeidet som vi driver blant barn her i Thailand. Jeg har nettop vært på ferie i Norge og var så heldig å få delta på julemessa som Karmøy og Haugesund Nms arrangerte i Haugesund. Det var veldig kjekt å være med på, her fikk jeg på nært hold se hvordan mange av dere der hjemme står på for å skaffe penger til Nms. Alt var gjort på dugnad; hjemmebakte kaker, strikka sokker, flotte broderte duker, der var folk som solgte lodder og mat, ryddet og vasket etc.  Et stort apparat var i gang i Haugesund for å

arrangere messa. Alt dette for å hjelpe Nms i det arbeidet vi driver. Har lyst til å si til alle dere som er engasjerte i julemesser rundt omkring i landet- tusen takk for hjelpen!  Og en like stor takk til alle der andre som hjelper Nms slik at vi kan fortsette å jobbe for at hverdagen for våre medmennesker her i Thailand skal bli litt bedre. Det er mye som skjer her i Bangkok nå i desember. Første julefest var allerede i slutten av november. Carroling var det også  tidlig i desember, da dro de ulike menighetene og også ungdomsgruppa rundt til medlemmer i kirken og sang julesanger og bad for familiene de besøkte. Det er alltid like hyggelig å få besøk av de. Julekonserten til Immanuel musikkskole (bildet øverst på arket) er et annet høydepunkt. Den arrangeres i  hovedkirken vår og er åpen for alle. Barna har øvd seg på julesanger lenge og konserten setter deg garantert i julestemning. Julefesten i slummen er blitt en tradisjon, og også i år vil flere hundre julepakker deles ut til barna, mat serveres til alle som deltar (ca 400 stk) og det vil være masse underholdning fra scenen.                                                                                                                 

Den eldre generasjon i slummen blir heller ikke glemt denne dagen, det er fint å være med på å ønske de eldre i nabolaget god jul samtidig som vi deler ut poser med ris som er pyntet med kort som barna på fritidsklubben har laget (se bildet). Julefesten til Immanuel daghjem og Lovsangshjemmet er alltid like kjekt, da er det stappfull kirke, mange stolte foreldre som får oppleve barna sine synge, danse og spille skuespill.  En liten gave til de flotte barna våre er det også. Og siste søndag før jul (i år er det lille julaften) så avsluttes den thailandske julefeiringen med en festgudstjeneste, hvor vi feirer Jesus fødedag med musikk, sang og dans. Julepakker deles ut etter prinsippet at alle tar med en gave hver som deretter samles inn, du trekker så hvilken gave du tar med deg hjem igjen.  Vi avslutter julegudstjenesten med et felles måltid, hvor alle har bidratt med mat. Og når thaikirken tar ferie så gjør de fleste av oss klar til å feire norsk jul på julaften, familen min gjør i år et unntak fra den tradisjonen og drar nordover etter julefesten i kirken vår, Immanuel kirke.

Tilslutt så vil jeg ønske dere en riktig God Jul og et God Nytt År. Vennlig hilsen Anne
Under kommer litt bilder:

Immanuel music school

Julefeiring på LST

Julefest under motorveien.

Ungdomsgruppa på Carrolling hjemme hos meg.

Juleavslutning for Diakoniavdelingen hjemme hos meg

Ungdommene våre

Denne gang har jeg lyst til å skrive litt om ungdommer og om noe av det arbeidet som blir gjort for ungdom i kirken vår. I kirken vår og i prosjektet ”Barn og utdanning” møter vi mange ungdommer. Både i arbeidet vårt på Lovsangshjemmet; som brukere av fritidsklubben, eller som unge mødre med barn i barnehagene våre, i menighetene, på Immanuelhjemmet i Phibun og i prosjektet ”støtte til fattige barn” . Vi som jobber i prosjektene blir godt kjent med de, mange har vi fulgt fra de var barn, og vi bekymrer oss for hvordan våre tenåringer har det og hvordan det vil gå med de.  Mange går det veldig bra med. På Immanuelhjemmet i Phibun hadde de ifjor innvielse av nytt gutteinternat og i den forbindelse hadde de invitert tidligere elver på besøk. Av de som kom til festen så var det både en lege, lærere og sykepleiere. Andre jobbet i firmaer og noen hadde startet egne bedrifter. En som hadde utdannet seg til lærer fortalte at tidligere så jobbet han i en annen by, men at han nå ønsket å jobbe på landsbygda hvor han selv kom fra, for å hjelpe barna der. Dette er mennesker som kom fra fattige familier på landsbyen i Nord Øst Thailand, men som gjennom internatet fikk mulighet til å ta seg en utdannelse.

I går hadde jeg besøk av Gip, ei flott ung dame, som du  vanskelig ville trodd hadde vokst opp under motorveien om du ikke visste det. Som nærmeste nabo til Lovsangshjemmet så var hun stadig innom Lovsangshjemmet da hun var liten og hun stilte opp på engelskundervisningen der hver uke. Gip var heldig, hun hadde foreldre som støttet og passet på henne og så hadde hun Lovsangshjemmet i nabolaget. Gip begynte etterhvert på et engelskspråklig universitet og har i dag en god jobb i et internasjonalt firma her i Bangkok.  I dag så takker hun sine foreldre og oss på Lovsangshjemmet for at det går så bra med henne og at hun har fått den muligheten hun nå har.

Namphung, er også en jente fra slummen som i flere år fikk skolestipend gjennom prosjektet ”stipend for fattige barn”. Etter hun ble ferdig på vidergående skole i fjor så dro hun til Hald internasjonale senter. Nå er hun tilbake i Thailand igjen og i den forbindelse så intervjuet jeg henne.  Hun fortalte at hun hadde hatt et fantastisk kjekt år på Hald, hvor hun fikk venner fra hele verden. Hun synest det var stort å se at til tross for at de var forskjellige, og kom fra forskjellige kår, så var de likevel i familie og var Guds barn. Hele intervjuet med henne kan dere lese i en tidligere artikkel på bloggen her.

Men gledene og bekymringene går hånd i hånd...

I dag var jeg på besøk hos nydelige M på 15 år som nettop er blitt mamma. Hun gikk fast på Lovsangshjemmet i mange år. Det samme gjorde C som er ett år eldre enn M. De ble kjærester da M begynte på ungdomskolen og er nå blitt foreldre til en liten jente. De er likevel heldige for de har familier som bryr seg og som stiller opp. C går fortsatt på skolen, mens M har et års pause.                                             Og så har vi N. Hun er også 15 år og var som M trofast på Lovsangshjemmet i mange år, nå ser vi henne sjelden for hun har flyttet sammen med kjæresten. Foreldrene hennes er narkomane og har ikke ressurser til å følge dette opp. N er begynt å skulke skolen da det er kjekkere å være sammen med kjæresten som også bor i slummen. Flotte P som har begynt i 9.klasse  har fått sin første kjæreste, en gutt på 17 år som hun har begynt å overnatte hos. Når vi forteller moren hennes at hun må sette grenser, så sier hun at hun er redd for at jenta vil rømme hjemmenfra om hun er streng med henne.  Det har mange venner av henne opplevd før, og når jentene har kommet hjem igjen så er de oftest gravide og kjæresten har forlatt de.

 På Lovsangshjemmet har vi startet opp en fredagsklubb for å prøve å fange opp de barna som er på vei inn i ungdomsalder, prøve å veilede de, hjelpe de til å se alternativer  og til å se hvilke muligheter de har. De som jobber i prosjektet ”stipend for fattige barn” går jevnlig på hjemmebesøk og prøver å veilede foreldre og barna/ungdommene som er med i prosjektet. På Immanuelhjemmet i Phibun har de daglige samlinger hvor de møtes og har felleskap og hvor det gies veiledning. Alt dette for å prøve å få barn og ungdommer til å se at de har et valg og en mulighet til utdannelse og et bedre liv.

Vi gleder oss over solskinnshistoriene og klapper høyt for alle ”løvetannsbarna”, og fortsetter å  bekymre oss for tenåringene våre. En tidligere slumgutt Pae, et ”løvetannsbarn” som har klart å komme seg ut av slummen, tatt seg utdannelse og oppfylt drømmen om å starte en musikkforetning/musikkskole, fortalte meg engang at vi voksenpersonene rundt barnet er veldig viktige for at det skal gå godt med de, enten det er foreldrene eller andre voksenpersoner som barnet har et forhold til, men han tilførte at det først og fremst er opp til barnet selv. Barnet må ville det selv!

Tusen takk til alle dere som er med og støtter arbeidet vårt blant fattige barn i Thailand. Utfordringene er store og vi trenger flere støttespillere, så vær gjerne med å oppfordre andre til å bli faste støttespillere til prosjektet.                                                                                                                                 

Ny leder for diakoniavdelingen

Vi har fått ny leder på diakoniavdelingen i kirken vår. Hun heter Anuttarapat Chanpan, med kallenavn Geow. Det er diakoniavdelingen som leder og administrerer det meste av det diakonale arbeidet som NMS er med og støtter her i Thailand. Jeg tenkte dere der hjemme skulle få bli litt bedre kjent med henne og bad om et intervju.

Geow kommer fra en liten by som ligger 3- 4 timers kjøring nordover fra Bangkok. Hun er gift og har en liten datter. Hun kommer fra en stor trygg familie, de var fem søsken.Faren var i mange år risbonde, senere begynte han å jobbe på fabrikk. Moren var hjemmeværende. Geow var den første i familien som ble kristen. Det var ingen kirke i nærheten av der hun bodde, men hun fikk høre om Jesus da hun gikk på ungdomskolen. Og da en tante kom på besøk og hadde med en brosjyre om kristendommen så ble hun interesert og tok hun et brevkurs. Geeo hadde lenge spurt seg selv om hvor vi kom fra, hvordan verden ble til osv... og nyskjerrigheten og ønsket om å forstå var grunnen til at hun tok et brevkurs. Etter hun ble ferdig på ungdomskolen så dro hun til Bangkok for å jobbe. Hun fikk jobb som hushjelp. De hun jobbet for hadde lovet at hun skulle få studere videre og bygningsfag var drømmen, men hun ble lurt og fikk ikke skoleplassen som hun var blitt lovet.  Geow ble veldig lei seg for hun ville så gjerne studere og  ønsket å dra hjem igjen, men det gikk ikke. En dag hørte hun på en kristen radiostasjon (den som den Evangelisk luthersk kirke driver her i Bangkok) og hun ble igjen interessert i kristendommen. Hun fikk etterhvert høre om Lad Prao kirke og begynte å gå der. Hun følte seg veldig velkommen i kirken og opplevde at de kristne var snille og brydde seg om henne. Hun opplevde det som et tegn da presten i menigheten visste at hun ville studere videre, selv om hun ikke hadde nevnt det til noen. Etter en stund ble Geow døpt og seks måneder etter det så bestemte hun seg for å studere kristendommen. Hun studerte i 3 år på LITE (nå LST som er bibel- og presteskolen vår), og etter å hatt praksis i en menighet så fikk hun jobb i Diakoniavdelingen. Her har hun jobbet med mye forskjellige; i familieutviklingsprosjektet, på Immanuelhjemmet i Phibun og  i Eldrearbeidet. Tilsammen har hun jobbet i diakoniavdelingen i 20 år.

Da Geow var ferdig utdannet så ønsket hun egentlig å jobbe som evangelist og reise rundt å besøke landsbyer, hun ønsket å fortelle om Guds kjærlighet til mennesker som enda ikke hadde hørt om Gud, så da hun fikk beskjed om å jobbe med diakoni så var det ikke det hun hadde mest lyst til. Men etterhvert så oppdaget hun at også gjennom å jobbe med diakoni så fikk hun mulighet til å formidle Guds kjærlighet.         Hun sier at diakoni og kirke hører sammen. 

Som leder for diakoniavdelingen så ønsker hun å jobbe for at diakoniavdelingen skal være en støtte til kirkene i diakoniarbeidet. At det er de lokale kirkene som driver diakoniarbeidet. men med avdelingen som en støttespiller.

Jeg spurte tilslutt om hun hadde et bibelvers som betydde mye for henne.  Hun nevnte da 1. Johnannes 4 vers 20.

"Om noen sier at han elsker Gud, men likevel hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, han kan ikke elske Gud som han ikke har sett".

Hun ønsket også at jeg skulle overbringe en hilsen til alle dere som støtter arbeidet og si tusen takk for hjelpen.

Intervju med Namphung (Hald student)

Namphung fra Lovsangshjemmet er nå tilbake i Thailand etter et år i Norge som student på Hald internasjonale senter. Før hun reiste så var hun aller mest spent på om hun ville få venner i Norge eller om hun ville gå mye alene. Så det var et av de første spørsmålene jeg spurte Namphung da jeg traff henne var ”fikk du venner????” og svaret var som forventet ”ja, mange”. Den første uken på Hald var det bare de utenlandske elevene som var på senteret, alle var nye og søkte sammen og Namphung fikk venner fra hele verden. Noen av de beste vennene  hun fikk er fra Kamerun, Bolivia, Serbia, Laos og Norge.

Året på Hald var veldig kjekt, det å få venner fra hele verden, det å oppleve forskjellene, men likevel oppleve at en er i familie- at alle er Gud barn var stort. Vi var en gjeng som hadde mange forskjellige gaver og som sammen ble sterke og fikk utrettet mye forteller hun. 

 Tema som menneskerettigheter, global oppvarming, utviklingsstudier og bibelstudier var noen av fagene Namphung likte best. Og hun la merke til forskjell i undervisingen mellom Thailand og Norge.  I Thailand var hun vant med å sitte å høre en lærer forelese uten mulighet til å komme med synspunkter etc. På Hald var det god tid til å diskutere i grupper, diskutere ulike syn etc.  Dette likte Namphung veldig godt da hun synest det er kjekt å snakke og det var interessant å høre andres synspunkt.

Kulturene våre er veldig forskjellige og jeg spurte henne om det var noen ting som kom som et skjokk for henne i møte med den norske kulturen. ”All klemmingen”,  det var vanskelig i begynnelsen med all denne klemmingen, alle ville klemme henne. Hun var usikker på om guttene ville klemme fordi de ville  være kjærester eller var det bare en venneklem... mange spørsmål, men etterhvert så forstod hun kulturen og synest det å møte noen med en klem var fint.

Namphung hadde sin praksis i Imi kirken i Stavanger, der hun blant annet hjalp til i en barnehage, i søndagskolen og en bibelskole. Stavanger var en fin by, men en av favorittplassene var Røvær, en liten øy utenfor Haugesund (dette varmet mitt hjerte siden min mor er fra Røvær og det er vår ferieøy). På Røvær besøkte hun Gunn Mikkelsen som har vært voluntør på Lovsangshjemmet.  Øya hvor det bor ca 100 mennesker var som en eneste stor familie der alle hjalp hverandre forteller hun. Her fikk hun være med på 

fisketur, fange krabber etc. Det var Anne Gunneroed som tok henne med til Rover. Anne har vert baade Hald student og ettaaring paa Lovsangshjemmet.

Skjærgårdsgospel med venner fra Hald var også et høydepunkt og for første gang så sov hun i telt. En ny og spennende opplevelse.

Jeg spurte henne hva hun likte med Norge og hun sier Hald, fjeller, hav, venner...rettferdighet. I Norge var ingen opptatt av at jeg var fra slummen. Det betydde ingenting sa hun. Du kunne ikke se hvem som var fattig eller rik, husene til de med penger og de uten penger lignet på hverandre.  Det er likestilling i Norge og folk er ærlige, noe jeg synest var veldig bra, sier hun.

Nordmenn er kjekke og beskjedne og de er veldig flinke i engelsk. Jeg måtte jo spørre om hva hun synest om norske gutter...og jada hun synest de var veldig handsome (kjekke) og modne for alderen, men kjærest det ville hun ikke ha, for hun skulle jo tilbake til Thailand og studere.

Det ble veldig mye matlaging for Namphung mens hun var i Norge, men hun spiste likevel mye norsk mat. Fisk, poteter og saus var favoritten.

Overgangen til Thailand har ikke bare vært lett. De sosiale forskjellene ble veldig synlige. Urettferdigheten blir tydelig. Etter et år i internasjonalt miljø så var det rart å bare snakke thai igjen, bare være sammen med andre thaier.  

Hun er nå i gang med to måneders praksis i Immanuel kirke og Lovsangshjemmets barnehage. Etter det så håper hun å begynne på studier i November. Hun drømmer om å bli flyvertinne.  Hun vil bruke sin fritid til å hjelpe pastoren i Immanuel kirke.

Pae- om oppveksten i slummen og møte med kristendommen

Vi har hatt sommerskole på Lovsangshjemmet og en tidligere LST student (presteskolen til ELCT), Pae var og underviste i thaimusikk.  Muek, ungdomsarbeideren vår nevnte att Pae hadde hatt en lignende oppvekst som barna som går på fritidsklubben vår, jeg spurte han om han ville dele historien sin med meg og dere der hjemme . Det sa han ja til og vi satt i over to timer og snakket, og jeg  ble atter en gang imponert og rørt, enda et ”løvetannbarn” som har blomstret opp, fått seg utdannelse og som har et stort hjerte for barn i slummen.  Han gir Gud æren og takken for at han har det så bra i dag.

Pae er flott å se på , skikkelig ”kul” og jeg ser at ungdommene på fritidsklubben elsker  han. Kontakten er der med en gang! Rart å tenke på at han bodde i et lite skur da han var liten, sammen med en voldelig far som drakk seg ihjel når han var 11 år.

Pae bodde i et forholdsvis lite slumområde, 200- 300 familier bodde der. Bare 7 år gammel så begynte han å jobbe. Etter skoletid så hjalp han moren med å lage badematter og  selge de på markeder, på dette tjente familien mellom 200-300 bath til dagen. I mange år holdt han på slik. På skolen gikk det ikke så bra, han forteller at det eneste året han likte skolen var da han gikk i første klasse, etter det så hatet han den. Han var mye ulydig på skolen og ble slått der også.  Pae’s eldste søster bor på Phuket og under oppveksten så var han mye der. I en periode gikk han også på skole der, men flyttet tilbake til Bangkok da han hadde problemer med å tilpasse seg.  Mens han var i Phuket så flyttet foreldrene til utenfor Bangkok og Pae flyttet derfor sammen med sin voksne søster som fortsatt bodde i slummen. Faren hadde hatt en voldsom krangel med en nabo og måtte flykte, moren flyttet med han. Han forteller at han i den perioden var veldig ulydig og hørte ikke på foreldrene eller søsteren,  han var ikke interessert i skolen og ville bare være sammen med venner. Da han var ferdig med 6. klasse så sluttet han på skolen og  begynte å jobbe på en bensinstasjon.  Da den ble nedlagt etter et par år begynte han og en venn å selge gammelt skrot som de fant i søppelkontainere. De leitet også etter penger i vannrillene på markedene.  En dag spurte en venn om Pae ville være med på leir ved sjøen. Leiren kostet 90 bath og han leitet ivrig etter penger i  rillene på markeder  helt til han hadde penger nok til å dra på leir.

Og så forteller han historien om hvordan han ble døpt uten å være klar over det...for vel framme på leiren så ble de spurt om hvem som var kristne og skulle bli døpt. De som var det måtte ta på seg redningsvest. Pae som aldri hadde hatt på seg redningsvest, og veldig gjerne hadde lyst til å prøve en,  rekte opp hånden uten å vite hva  det handlet om, og dro sammen med gjengen som skulle døpes. Da presten tok hodet hans under vann så ble han overasket og spurte hvorfor presten tøyset med han...Pae dro tilbake fra leiren som døpt, men var fortsatt ikke klar over det. Vel hjemme igjen så fikk han masse kjeft fordi han hadde dratt på leir istedenfor å jobbe. Den dagen flyttet han hjemmenfra og flyttet inn hos venner.  En dag fikk han besøk av  presten fra leiren, han inviterte han i kirken. Presten ble veldig overrasket over at Pae ikke viste hva en kirke var- for han hadde jo svart at han var en kristen på leiren. Han ble med likevel for han fikk vite at i kirken kunne han lære å spille musikk , noe som var hans store interesse. Da han sjønte at kirken var Guds hus, så ble han overasket og sint , for han var jo motstander av Gud og Jesus, og det viste jo vennene som hadde invitert han med på leir. Men siden det var gratis mat i kirken og han kunne lære seg å spille gitar i kirken så fortsatte han å gå der.

Etter hvert så flyttet han inn i kirken, en venn av han bodde der også. Denne vennen var  blitt knivstukket og ble kristen etter at han opplevde stor kjærighet fra presten og familien hans etter ulykken. Vennen vitnet for Pae og han hadde også mange samtaler med presten. Pae fkk høre at  Gud tilgir alle, også han. En dag ønsket Pae å bli kristen og bli døpt. Da sa presten at han allerede var blitt døpt og at det hadde skjedd den dagen på leiren.                                                                              

Pae ble veldig flink i både gitarspill og thaimusikk og begynte etterhvert å undervise barn i sitt gamle nabolag. Naboene undret seg stort, for Pae hadde forandret seg så mye. Han vitnet og gav all æren til Gud for alt det gode som hadde skjedd i livet hans.

Pae fikk stipend til å ta seg videre utdannelse på LST, han trodde han skulle studere musikk, og ble veldig overasket da det var et bibelstudium han begynte på. Først ble han veldig skuffet, men bestemte seg for å fullføre likevel. Da han begynte på andre året synest han studiet var blitt spennende, og han fullførte de tre årene på LST. Siste året på presteskolen så traff han ei kjekk jente som hadde tatt en pause fra lærerjobben for å studere bibelen ett år. De ble kjærester og etter en stund giftet de seg.  Pae fortsatte på musikkstudier etter presteskolen og har nå en bachelor i klassisk musikk. Egentlig ville han studere thaimusikk, men da måtte han delta på en del buddhistiske sermonier, noe som han ikke ønsket. Han og kona har kjøpt seg et hus, kona jobber som lærer og Pae jobber frilans,  han underviser for det meste i thaimusikk. Han har også to boder hvor han selger mat. Drømmen er å starte en musikkforetning og en musikkskole. Moren bor nå i Rayong sammen med sin nye mann, mens storesøsteren  fortsatt bor i slummen. Pae besøker familien jevnlig.