Nytt gutteinternat på Immanuelhjemmet

Ferdig med første byggetrinn på det nye gutteinternatet.

Av Atle Roger Mydland

22. november var styret for internatet samlet i Pibun. Jeg (og min far som var på besøk) kom med nattoget fra Bangkok til Ubon (ca 11 timer) og videre med privat taxi 45 min til Pibun for å "faglig" godkjenne 1. byggetrinn. Eksisterende internat ble bygget for ca 20 år siden. Det har en solid konstruksjon.
1. byggetrinn ble utført uten forsinkelser eller prisendringer. Selv om vi besiktiget arbeidet nå, når mye allerede var gjort, vil nok hovedkonklusjonen være at vi har vært heldige med firmaet og den daglige oppfølgingen. Nå skal grunnarbeidet være ferdigstilt og fundament, ringmur og søyler i 1. etasje støpt ferdig.

Grunnarbeid, fundamentering og søyler er ferdige
Trodde du at søyler nær ekvator ville stå rett opp? Og ,- hvor er nedover her?
Jeg må nok innrømme faglig tilkortkommenhet; grunnforholdene er nok ikke som vi har lært; å bygge på fjell. Byggematerialer, teknikk og ikke minst kultur er så annerledes enn det vi er vant med. Her blir ofte kvalitet sammenlignet med vakker utside, mens vi i vår "jærske" tenkemåte er mer opptatte av nytten, og at bygget skal kunne stå i minst 50 år. Med Norsk Standard og Bygningslovens tekniske forskrift under armene, måtte jeg innse at her blir det maaange §§§§§ og diverse henvisninger til forskrifter. Bare 1. byggetrinn ville gitt meg et helårs studie.
Legger vi teorien til side og ser den praktiske gjennomføringen, har vi nordmenn noe å lære. F.eks det å binde jern. Dette er et tungt arbeid og med 33 varme grader og solsteik, er dette noe av det varmeste du kan arbeide med på byggeplassen. Jernet er tungt, stivt og ikke minst fryktelig varmt. Det skal skjæres, bøyes og bindes sammen. Her blir det gjort med en nøyaktighet vi i Norge gjerne bare ser ved større byggverk. Etter støping vil byggeleder påse at søylene blir vannet to ganger om dagen, og pakket inn i plast (for at støpen ikke skal tørke for fort). Det var i praksis lite å utsette på arbeidet som var gjort. For meg var det svært viktig å få en forståelse for "kvalitet", hva vi som "utlendinger" mener er det viktigste, og hva jeg spesielt vil kontrollere neste gang. For, - dette bygget er et enormt stort løft for misjonen. Det er ikke gitt at vi vil ha like store pengeoverføringer hit i årene framover. Det som bygges må derfor ha en kvalitet som vil kreve minimalt med vedlikehold og lang levetid.

I Imanuelhjemmet bor det nå 44 barn, av dem er 11 gutter. Til nå har guttene bodd i 3. etasje i det eksisterende internatet, mens jentene har bodd i 2. etasje. Rommene er fylte med køyesenger, og gir plass til 8 gutter på samme rom. Det har lenge vært behov for mer plass.
Samtidig har det nå kommet nye regler for internat i Thailand. Gutter og jenter kan ikke lenger bo i samme bygg. Foreløpig gjelder de nye reglene kun for offentlige institusjoner, men det er sannsynlig at reglene etterhvert også vil bli gjeldene for private. Det nye bygget vil gi 4 nye rom, med plass til 16 gutter + et rom til en voksen. I 2, etasje vil det bli en møtesal. Samtidig med oppstart av nybygget, har det eksisterende internatet fått en lenge etterlengtet ansiktløft (foreløpig kun innvendig). Vi var så heldige å få ca 400 liter maling fra Jotun i Thailand. Så nå er Imanuelhjemmet igjen innbydende, lyst og rent.

Prost Subim gleder seg over korset i nybygget. jeg må forklare ham at dette er fundamentet i bygget, hvor skilleveggen mellom soverom og bad skal være.

God jul og godt nyttår

Det er lille julaften og siste dag i Immanuel daghjem og Lovsangshjemmet daghjem før ferien. Barna har pyntet seg og nå leker de og koser seg. Litt senere skal de få pakker både fra barnehagene og fra voluntørene, og det er god mat både til barn og voksne :-) Barnehagene har allerede hatt en felles julefest. Den var på lørdag og den var på veien utenfor kirken, for når hundre barn i tilegg til foreldre og søsken er invitert til fest så blir både kirken og barnehagene for små. En kjempefin dag for store og små var det. Alle barna opptrådde enten med sang, skuespill eller dans. De hadde øvd lenge og var kjempeflinke. Alle hadde desuten pyntet seg så fint. Adjan Ant holdt en andakt hvor han fortalte om hvorfor vi feiret jul, det var utlodning (noe som alltid er populært) og det var mat og snack til alle.
Lovsangshjemmet og Immanuel kirke har også hatt julefest for alle i nabolaget til Lovsangshjemmet. Under motorveien laget vi istand en fest, en fest for å feire Jesus. Alle var velkomne den dagen og ca 500 mennesker deltok på festen. Vi serverte festmat laget av gode naboer og det var brus til alle. 200 julegaver ble delt ut til barna og vi hadde utlodning hvor alle som deltok fikk et lodd hver. Lederen for området vårt åpnet festen og ønsket velkommen og barn fra den lokale dansegruppa deltok med dans. Barn fra Lovsangshjemmet underholdt med sang og fiolinspill. Blant annet så fremførte vi vår nye Lovsangshjemsang. Den skal etterhvert spilles inn i studio og vi skal lage vår egen musikkvideo. Det var en festdag som vil bli husket lenge. Julegudstjeneste og julefest blir det den 26. i Immanuel kirke. Etter det så blir det juleferie for mitt vedkommende og guttene mine og jeg drar til fjells (Mae Hong Son) for å være sammen med pappa og kjærest som er på jobb der. Vi blir i fjellet til over nyttår, så dette blir det siste innlegget på denne bloggen før det nye året og jeg vil benytte anledningen til å ønske alle lesere og støttespillere en riktig god jul og et godt nytt år.
Vennlig hilsen Anne

En trofast medarbeider

Seephan har jobbet med diakonalt arbeid i kirken vår i over 20 år nå. Jeg traff henne på et møte vi hadde i diakonidepartementet og benyttet anledningen til å intervjue henne.

Intervju av leder i prosjektet ”Stipend for fattige barn”- Seephan Anuchai .
Seephan kommer fra Chiang Rai i Nord Thailand og er nummer to i en søskenflokk på sju. To av hennes søsken er døde. Seephan kommer fra en kristen familie, men tok et standpunkt om å bli kristen som 14- åring. Da jeg spurte henne hvorfor hun bestemte seg for å være en kristen så svarte hun at det var fordi hun ønsket et liv i glede sammen med Jesus og at hun ønsket et evig liv. Det var ikke noe problematisk for henne å bli kristen, familien var kristen og også halvparten av de som bodde i landsbyen hennes.
Seephan flyttet hjemmenfra da hun var 18 år. Hun dro til en annen by i Nord Thailand for å studere. Hun valgte å studere teologi og har nå en bachelor degree.
Seephan har jobbet med sosialt arbeid i den Lutherske kirken i 20 år. Først jobbet hun 10 år på Immanuelhjemmet i Phibun, et skoleinternat hvor fattige evnerike barn fra landsbygda får mulighet til å bo mens de går videre på skole.

De siste årene har hun jobbet i prosjektet stipend for fattige barn/familieutviklingsprosjektet.
Prosjektet ”Stipend for fattige barn” gir økonomisk støtte til 415 barn. Seephan har ansvar for å følge opp 130 av disse. Dette gjør hun ved å besøke familiene 1-3 ganger i året. Hun besøker også menighetene de tilhører og skolene som de går på. De arrangerer også leir og andre sosiale sammenkomster for barna og møter med foreldrene. Det å snakke med foreldrene er noe av det hun liker aller best. At de sammen kan snakke om barnet, utveksle ideer og tenke sammen. Snakke om barnas fremtid. Etter hvert som hun blir kjent med foreldrene så opplever hun at mange foreldre blir mer interesserte i barnet sitt og ønsker at barnet skal få seg en utdannelse. Hun opplever at foreldrene er veldig takknemlig for den hjelpen de får fra prosjektet.
I 5 år så har prosjektet gitt støtte til universitetsutdannelse og nå begynner noen av de å bli ferdig utdannet. Dette er noe av det som gjør Seephan glad og gir henne styrke til å jobbe videre. Hun forteller med glede i stemmen om fire jenter som hun har fulgt i mange år og som nå er ferdig utdannet sykepleiere. Disse er gode modeller for alle de andre barna i prosjektet sier hun.
Jeg spurte Seephan om hva hun blir mest sliten av. Hun fortalte at det er de barna som ikke vil lære. De barna som uansett hvor mye en oppmuntrer de likevel ikke vil gå på skolen. Hun vet at dropper de ut av skolen så vil de få det vanskelig senere i livet og som hun sier være slike som kan skape problemer i samfunnet.

Hun bekymrer seg også for skolesituasjonen på landsbyen nå som en ny skolelov er innført. Den sier at alle barn som går på små landsbyskoler skal samles på større skoler (som ligger mer sentralt) når de er ferdig med barnskolen. Dette innebærer at mange barn får lang og usikker skolevei. Dårlige veier på gamle motorsykler utgjør en stor fare. Fare for å bli voldtatt på vei til skolen ol.
Jeg spurte også hva hun drømte om å gjøre, dersom ikke pengene stoppet henne. Hun forteller med entusiasme i stemmen om det å gjøre noe mer for foreldrene, gi de litt yrkesopplæring, feks klippe hår, dataopplæring etc . Slik at foreldrene kan få en inntekt og kunne forsørge familien sin. Når Seephan ikke jobber så liker hun å lese og sove. I tilegg så studerer hun. For tiden studerer hun politikk. Hun avslutter samtalen med å takke alle som støtter ”Barn og utdanning i Thailand”, hvor prosjektet ”Stipend for fattige barn” ligger under. Tusen takk for at dere gir fattige barn i Thailand en mulighet.

N- en stipendelev

N er en tenåringsjente som bor i nabolaget til Lovsangshjemmet. Hun har gått på fritidsklubben vår i mange år nå. I alle år har hun måtte passet på småsøskenene sine så de har også vært med på senteret. Først de to tvillingbrødrene og etterhvert lillesøsteren. Alle vi som jobber på fritidsklubben er blitt veldig glad i N og søskenene. De er veldig søte og kontaktsøkende. Da de var mindre så elsket de å komme å sitte på et fang. Der kunne de sitte å kose veldig lenge. De første årene så var søskenflokken alltid skitne når de kom til oss, og de luktet vondt. Av og til hadde de blåmerker, noen merker større enn andre. Hver gang vi spurte hva som hadde skjedd så var svaret at faren eller bestefaren hadde slått de. Far til N går mye arbeidsledig og han bruker narkotika. Moren samler søppel, jeg møter henne ofte på vei til jobb, der hun går langs med jernbanelinja og samler søppel, eller hun leter i søppeldunkene. Hun smiler og hilser så fint hver gang vi treffes. Da tvillingene ikke startet på skolen det året de skulle så begynte vi på Lovsangshjemmet for alvor å reagere, for vi vil jo at alle barna i området vårt skal gå på skolen. Presten vår Ant, tok kontakt med familien og spurte de om hvorfor guttene ikke hadde begynt på skolen. Han fikk til svar at de ikke kunne gå på skole fordi moren ikke hadde identifikasjonspapirene sine i orden og at familien ikke hadde penger til å få orden på de. De hadde heller ikke penger til å sende guttene på skolen. Lovsangshjemmet med Ant i spissen hjalp moren med å få papirene sine i orden og guttene fikk støtte til skolegang gjennom Lovsangshjemmet. Tvillingene begynte på skolen året etter og går nå i tredje klasse. N har nettop begynt på ungdomskolen, hun har i flere år mottat støtte til skolegang gjennom”Stipend for fattige barn”. Minstejenta som også mottar støtte fra Lovsangshjemmet er begynt i andre klasse. Alle liker seg godt på skolen og klarer seg godt der. Det er så flott å se de der de går avsted til skolen i rene og fine skoleuniformer. Presten og ungdomsarbeideren går jevnlig på hjemmebesøk til skuret der de bor for å snakke med foreldrene, veilede de og være tilstede for familien. Foreldrene sliter fortsatt, men barna klarer seg godt. Det er også lenge siden noen av barna i søskenflokken luktet vondt eller har kommet med blåmerker på senteret.

På fritidsklubben liker N aller best å male. Et bilde som hun har malt og som henger på Lovsangshjemmet viser et bilde av et hjem; et fint hjem med sofa, tv og en god seng å sove i. Det gjenspeiler nok en av hennes drømmer- et godt og fint hjem. Ved å støtte prosjektet ”Barn og utdanning i Thailand” så er dere være med å virkeliggjøre hennes og andre fattige barn i Thailand sine drømmer.

Vennlig hilsen Anne Storstein Haug

Den store klippedagen på Immanuelhjemmet

Klokka er fire om ettermiddagen og elevene kommer hjem fra skolen en etter en. Noen er slitne, noen er glade. Noen tøyser mens andre er mer stille. Alle hilser de fint når de ser meg. “Hvor lenge skal du være?” Elevene deltar og har ansvar for matlaging. De er inndelt i grupper og det går på omgang. Noen begynner på lekser. En gutt tar fort til gitaren. Klokken 17 er det middag. Etter det er det full aktivitet på internatet med lekser og andre aktiviteter. Denne dagen er annerledes enn andre dager jeg har vært der. Det er nemlig slik at i slutten av hver måned må elevene klippe håret sitt. “Skoleklippen” er helt spesiell. Av hygieniske årsaker er det ikke lov å langt hår. Slik er det de fleste plasser i Thailand og i alle fall hvis skolen er offentlig. Det er tre etasjer på internatet. Rommet mitt er i 3. etasje. På vei opp ser jeg at flere jenter er samlet for å klippe hverandre. Det går på omgang. Noen klipper seg selv og jeg synes de er mer enn modige der de tynner i vei! Andre trenger assistanse. De yngste blir klippet av de eldste. Jeg måtte le da de skulle klippe en av de elevene som har vært der en stund: venninnene klippet da fra hver sin side og jeg tenkte i mitt stille sinn hvordan dette skulle bli.... De var imidlertid meget drevne og samkjørte. Mye latter og humor.

Vi har laget en ny film om Immanuelhjemmet. Den er å finne i sidemenyen på bloggen. Dersom dere har problemer med å få opp sidemenyen så kan dere trykke på selve artikkelen eller åpne bloggen i nettleseren firefox.

Hilsen Astrid Veum Mydland

Film om fritidsklubben på Lovsangshjemmet.

Vi er nettop ferdig med en film som handler om fritidsklubben på Lovsangshjemmet. En klubb med nærmere 200 medlemmer. Jeg oppfordrer deg til å ta noen minutter og se på den. Den er også å finne på sidemenyen sammen med de andre filmene som vi har laget om arbeidet vårt (dersom dere har problemer med å få opp sidemenyen så kan dere trykke på selve artikkelen eller åpne siden i nettleseren firefox).

Ton- en prisvinner

Denne historien har jeg hentet fra Solveig Johannessen sin blogg: www.solveigjohannessen.blogspot.com. Solveig driver en fiolinskole i slummen og Ton er en av hennes tidligere studenter.
Lørdag 30.november 2010 fikk Ton utdelt en pris for å ha stått på for å gjøre det bra og være et godt eksempel for andre ungdommer i Klong Toey slummen. Det var Duang Prateep Foundation som stod for prisutdelingen, og Ton fikk både et trofe i glass, et sertifikat i glassramme og blomster. Måten selve glassplaten ble utdelt på virker ganske komisk for meg som utlending, men for thaier er det en helt normal praksis. Det er størst status dersom du har fått prisen fra en høyt ranket person, og da gjerne en kongelig. Selvfølgelig har ikke de kongelige tid til å springe rundt å dele ut priser hele tiden, men i stedet brukes et bilde. Statuen blir plassert foran bildet og mottakeren tar høytidelig prisen og bukker eller neier kongelig til bildet som takk. Jeg var med for å spille piano til Ton som også skulle opptre på fiolin. Det som jeg ikke hadde regnet med var å bli pyntet med blomster og bli satt på første rad sammen med "viktige" personer. Plutselig kalte de meg også opp på scenen for å dele ut blomster til en av de andre prisvinnerne. Dette blir regnet som en ære, men jeg kunne godt tenkt meg og sluppet. Selvfølgelig måtte jeg også opp på scenen for å være med på fellesbilde. Hadde det ikke vært fordi jeg skulle være med å spille spørs det vel om jeg hadde visst om prisutdelingen i det hele tatt. Men jeg er glad jeg var der, og hadde tatt med kameraet så Ton kan få noen bilder. Jeg fikk også reklamert bitte litt for Lovsangshjemmet og Immanuel i tillegg til å representere Tons støttespillere. Ingen venner eller familie møtte nemlig opp. Ton sa at foreldrene var opptatt med arbeid. Men jeg tror aldri de har kommet for å høre på ham når vi har arrangert konserter heller. Ton imponerte de viktige damer og herrer med sitt fiolinspill.

Ønsker dere å støtte fiolinskolen til Solveig så kan dere sette inn penger på Det Norske Misjonsselskap sitt kontonummer 8220 02 85030. Dere øremerker pengene til "barn og unge i Thailand" (hvor fiolinskolen ligger under) ved å merke betalingen med nr. 540324