Berit- seniorvoluntør på Nådehjemmet

Det er alltid kjekt å besøke Nådehjemmet, de ansatte er veldig gjestfrie, plassen ligger rolig til, de har en stor hage med mange frukttrær- en får en liten følelse av å være på landet når en besøker Nådehjemmet, selv om travle Sukhumvit road ikke er langt unna. Det at de har en fantastisk vietnamesisk restaurant i nærheten gjør det lett å finne unnskyldninger for å besøke denne plassen. Denne gangen var "unnskyldningen" at Berit snart skulle dra og jeg hadde lyst å spandere lunsj på henne og de andre på Nådehjemmet, selvfølgelig fra den vietnamesiske restauranten...Det var rolig på Nådehjemmet den dagen jeg var der, bare en ung gravid jente på 14 år var der, hun ble med på lunsjen, men synest nok den var veldig "rar" og smakte så vidt på denne. 


Hva kan du bruke meg til Gud?            

Dette spurte Berit Gud om da hun nettop hadde gått av med pensjon. 

Berit har nå vært voluntør på Nådehjemmet i nesten et halvt år. Hun er nettop blitt pensjonert, supersprek og hadde et stort ønske å være med å bidra med noe nå når hun var gått av med pensjon. 
Berit er fra Flekkerøy på Sørlandet. Hun har bodd 9 år i Kamerun (i perioden 1983-1996). Der jobbet hun som NMS misjonær i kirkens helsearbeid, som sykepleier og helsesøster. I den siste perioden hun var hun med å starte opp primærhelsetjenesten der sammen med de lokale myndighetene. Vel tilbake i Kristiansand så jobbet hun som helsesøster til hun gikk av med pensjon. 

Berit hadde blitt kjent med Nådehjemmet etter et besøk der i 2002. Da var hun på en Ravinala reise og opplevde Nådehjemmet som et deilig sted å være. Her var det ro og fred- en god ånd- en liten oase i travle Bangkok. Hun kjente også Oddbjørg som hadde vært voluntør på Nådehjemmet tidligere (og som nå er tilbake :-) ). Og da hun så en liten notis i Misjonstidende om at Nådehjemmet ønsket voluntører, så bestemte hun seg for å bli voluntør. Da hadde hun vært pensjonist i et halvt år....

Hun opplever at det å være miljøarbeider er den viktigst oppgaven hennes der, være en miljøfaktor blant beboerene, være tilstede for dem. Hun opplever å få veldig god kontakt med jentene som bor/har bodd der, til tross for språkproblemer. Hun tror det er fordi hun tør å vise følelser. Hun sitter og holder rundt dem, ser dem, smiler til dem, berører dem og ikke minst så har det de mye morsomt sammen. Jentene prøver å lære henne thai og holder på å le seg ihjel når Berit prøver å gjenta det de sier.  Det gikk ikke mange dagene før hun fikk tittelen bestemor.

Jeg spurte henne om hva som hadde vært kjekkest med å være voluntør. Svaret kom kontant  " Kontakten jeg har fått med menneskene her, både på Nådehjemmet og andre plasser jeg har vært"  Språket har vært den største utfordringen da de færreste kan engelsk. Noe få snakker bra engelsk, og de hjelper dem som ikke kan noe. Det å kunne føre  dypere samtaler har vært vanskelig.

Noe av det vanskeligste med å være på Nådehjemmet er å se de mødrene som skal beholde barna sine og som egentlig ikke er i stand til det. De har selv aldri opplevd å vokse opp i en normal familiesituasjon med kjærlige foreldre. Flere har en tung ryggsekk  å bære på. De har mer enn nok med seg selv og egne problemer. Hvordan vil de gå med disse barna? I Norge har vi et barnevern til å hjelpe disse familiene, men det har de dessverre ikke her. 

Jeg spurte Berit om hun hadde noen tanker om hvordan vi bedre skal kunne hjelpe disse barna.  Hun mente at det kunne vært til stor hjelp om den lille familien hadde en støtteperson eller  en støttefamilie som kunne fulgt de opp i en periode.  I noen tilfeller så ville adopsjon være det beste mener hun. 
Jeg spurte henne om hun vil anbefale andre å bli voluntør, "JA" svarte hun da, "Det er fantastisk, en får oppleve veldig mye. Men det er viktig å være åpen og være i stand til å ta imot det som blir gitt til deg. Møte mennesker med åpent sinn. Da vil du bli rikelig velsignet."

Siste spørmål: Kommer du tilbake?

Viss Gud vil!

 

Anne Storstein Haug