Ungdommene våre

Denne gang har jeg lyst til å skrive litt om ungdommer og om noe av det arbeidet som blir gjort for ungdom i kirken vår. I kirken vår og i prosjektet ”Barn og utdanning” møter vi mange ungdommer. Både i arbeidet vårt på Lovsangshjemmet; som brukere av fritidsklubben, eller som unge mødre med barn i barnehagene våre, i menighetene, på Immanuelhjemmet i Phibun og i prosjektet ”støtte til fattige barn” . Vi som jobber i prosjektene blir godt kjent med de, mange har vi fulgt fra de var barn, og vi bekymrer oss for hvordan våre tenåringer har det og hvordan det vil gå med de.  Mange går det veldig bra med. På Immanuelhjemmet i Phibun hadde de ifjor innvielse av nytt gutteinternat og i den forbindelse hadde de invitert tidligere elver på besøk. Av de som kom til festen så var det både en lege, lærere og sykepleiere. Andre jobbet i firmaer og noen hadde startet egne bedrifter. En som hadde utdannet seg til lærer fortalte at tidligere så jobbet han i en annen by, men at han nå ønsket å jobbe på landsbygda hvor han selv kom fra, for å hjelpe barna der. Dette er mennesker som kom fra fattige familier på landsbyen i Nord Øst Thailand, men som gjennom internatet fikk mulighet til å ta seg en utdannelse.

I går hadde jeg besøk av Gip, ei flott ung dame, som du  vanskelig ville trodd hadde vokst opp under motorveien om du ikke visste det. Som nærmeste nabo til Lovsangshjemmet så var hun stadig innom Lovsangshjemmet da hun var liten og hun stilte opp på engelskundervisningen der hver uke. Gip var heldig, hun hadde foreldre som støttet og passet på henne og så hadde hun Lovsangshjemmet i nabolaget. Gip begynte etterhvert på et engelskspråklig universitet og har i dag en god jobb i et internasjonalt firma her i Bangkok.  I dag så takker hun sine foreldre og oss på Lovsangshjemmet for at det går så bra med henne og at hun har fått den muligheten hun nå har.

Namphung, er også en jente fra slummen som i flere år fikk skolestipend gjennom prosjektet ”stipend for fattige barn”. Etter hun ble ferdig på vidergående skole i fjor så dro hun til Hald internasjonale senter. Nå er hun tilbake i Thailand igjen og i den forbindelse så intervjuet jeg henne.  Hun fortalte at hun hadde hatt et fantastisk kjekt år på Hald, hvor hun fikk venner fra hele verden. Hun synest det var stort å se at til tross for at de var forskjellige, og kom fra forskjellige kår, så var de likevel i familie og var Guds barn. Hele intervjuet med henne kan dere lese i en tidligere artikkel på bloggen her.

Men gledene og bekymringene går hånd i hånd...

I dag var jeg på besøk hos nydelige M på 15 år som nettop er blitt mamma. Hun gikk fast på Lovsangshjemmet i mange år. Det samme gjorde C som er ett år eldre enn M. De ble kjærester da M begynte på ungdomskolen og er nå blitt foreldre til en liten jente. De er likevel heldige for de har familier som bryr seg og som stiller opp. C går fortsatt på skolen, mens M har et års pause.                                             Og så har vi N. Hun er også 15 år og var som M trofast på Lovsangshjemmet i mange år, nå ser vi henne sjelden for hun har flyttet sammen med kjæresten. Foreldrene hennes er narkomane og har ikke ressurser til å følge dette opp. N er begynt å skulke skolen da det er kjekkere å være sammen med kjæresten som også bor i slummen. Flotte P som har begynt i 9.klasse  har fått sin første kjæreste, en gutt på 17 år som hun har begynt å overnatte hos. Når vi forteller moren hennes at hun må sette grenser, så sier hun at hun er redd for at jenta vil rømme hjemmenfra om hun er streng med henne.  Det har mange venner av henne opplevd før, og når jentene har kommet hjem igjen så er de oftest gravide og kjæresten har forlatt de.

 På Lovsangshjemmet har vi startet opp en fredagsklubb for å prøve å fange opp de barna som er på vei inn i ungdomsalder, prøve å veilede de, hjelpe de til å se alternativer  og til å se hvilke muligheter de har. De som jobber i prosjektet ”stipend for fattige barn” går jevnlig på hjemmebesøk og prøver å veilede foreldre og barna/ungdommene som er med i prosjektet. På Immanuelhjemmet i Phibun har de daglige samlinger hvor de møtes og har felleskap og hvor det gies veiledning. Alt dette for å prøve å få barn og ungdommer til å se at de har et valg og en mulighet til utdannelse og et bedre liv.

Vi gleder oss over solskinnshistoriene og klapper høyt for alle ”løvetannsbarna”, og fortsetter å  bekymre oss for tenåringene våre. En tidligere slumgutt Pae, et ”løvetannsbarn” som har klart å komme seg ut av slummen, tatt seg utdannelse og oppfylt drømmen om å starte en musikkforetning/musikkskole, fortalte meg engang at vi voksenpersonene rundt barnet er veldig viktige for at det skal gå godt med de, enten det er foreldrene eller andre voksenpersoner som barnet har et forhold til, men han tilførte at det først og fremst er opp til barnet selv. Barnet må ville det selv!

Tusen takk til alle dere som er med og støtter arbeidet vårt blant fattige barn i Thailand. Utfordringene er store og vi trenger flere støttespillere, så vær gjerne med å oppfordre andre til å bli faste støttespillere til prosjektet.